Ta deg en frostrøyk under ismånen.

Første fullmåne i februar ble kalt for Snømåne eller Ismåne hos amerikanske indianere.

Enkelte stammer kaldte januar for Snømåne, og da ble navnet på februars første fullmåne endret til Hunger Moon,- Sult Månen. Det var tøffe tak for urbefolkningen. Årets kaldeste måned. Neglesprett og bittesmå baller. Samt lite mat. Ikke rart den fikk det navnet. For de av oss som trives utenfor husets vegger var det fantastisk flott i går kveld. Klar himmel, kaldt, og fullmåne. Vakkert. Nede ved ei åpen råk i Drangsvannet stod frostrøyken opp. Stilig.

Litt opp i dalen. Sånn ca på Horrisland kaller ungdommen dette for Snø Råne.

En busspassasjers bekjennelser

Shhhhhhhhh! Jeg er hekta. Jeg tar busssssssssen. Jeg liker det. Det er rett og slett koselig. Sørlandstrivelig.  Både jeg og min bror var veldig aktive i alt mulig . Men vi ble aldri kjørt. Vi hadde sykkel. Vi hadde bein. Vi hadde buss. Ergo er jeg ikke vokst opp med klemma. Tidsklemma. Jeg liker å ha god tid. Jeg tar bussen. Jeg venter på bussen. Jeg løper etter bussen . Av og til rekker jeg bussen. Jeg liker å si “god morgen” til busssjåføren. Jeg liker å si ,-” takk for turen”, til bussjåføren. Jeg liker å se på mine medpassasjerer. Noen ser jeg hver dag. Andre er førstegangsmøtende. Og med byens bomring kjører bussen alltid bomturer. Jeg sparer penger. Jeg sparer miljø. Jeg får en fin tur. Takk til bussen. Takk til hyggelige sjåfører. -Takk for turene.

Royal Setesdalian Cruiselines – MS Hovden Panorama

Ett ukes cruise er over. En deilig uke med alt inkludert. En nydelig lugar med boblebad, fullt utstyrt kjøkken, heis, portåpner, dobbelseng og altibox på TVn. Mannskapet var professjonelt og servicen upåklagelig. Og like utenfor skipssiden lå opplevelsene i kø.  Vi stod på vannski hver dag. Riktignok var vannet frossent, men allikevel. Flott. Varmegrader var byttet ut med kuldegrader, og serveringsbrett med akebrett. Kommandoen byttet vi på. Av og til var kona kaptein og av og til sov hun. Jeg hadde landlov ved flere anledninger og kunne boltre meg i ferdig oppsatte uguidede turer fra rederiet. Etter noen dager fikk vi førstereisgutter og jenter ombord og middagen rundt captains table ble nydt i lag. Kveldsunderholdning var med Elvira Nikolaisen, Bertine Zetlitz, Halvdan Sivertsen, Jan Eggum med flere så vi  fikk valuta for pengene. Cruiset var forresten gratis. En gave fra Rederen. Mr. Erichsen, min bror. Takk. Vi har hatt det flott.

3 små stykker Thailand i Akebakkeskogen

To små thailendere på langrennski for nesten aller første gang. Jeg tror Supansa var ment for å komme til Norge. Det var forutbestemt. Hun hadde ski i tankene når hun ble født. Min kone Maya og meg er glad i å gå på ski. Vår sønn Stian ikke så mye,- til nå. Vår thailandske svigerdatter burde vært norsk. Etter to små turer på ski overgår hun selv den mest erfarne danske. Og hennes sønn Lucas, vårt barnebarn, digger utforbakker og detter mindre enn de fleste 4 åringer. Mens Stian finner frem gamle kunster. Det varmer i hjertet til en skitusler av rang. Jeg ser for meg mange lange turer etterhvert med denne skjeldne avarten av Thailand. Naturtalenter på ski. Og i akebakken gikk vi helt over i Jackassmodus. Og barna digget det like mye som oss ansvarsfraskrivende voksne. Gudd å gøy.

Halvdan synger Zetlitz. Jeg gleder meg til i kveld. Det tror jeg Bertine også gjør.

Har du zett og stopp en halv! I kveld sendes andre episode av «Hver gang vi møtes», hvor  artistene Bertine Zetlitz, Elvira Nikolaisen, Anne Grete Preus, Jan Eggum, Øysten Dolmen, Halvdan Sivertsen og Vinni fra Paperboys bor sammen i åtte dager, samtidig som de tolker hverandres låter.

Jeg gleder meg til hver gang vi møtes. Det er ikke alle jeg kan si det til etter kun ett møte. Men Etter enorm suksess med rørte nordmenn i lenestoler landet over er forventningen høye. Og de bør være. Når disse lands-skattene av noen artister samles skrur vi opp forhåpningene.

I kveld i «Hver gang vi møtes» er det Bertine Zetlitz som hylles av de øvrige artistene. De fremfører hennes låter, og sanger som «Fake Your Beauty», «Girl Like You» og «Adore Me» tolkes på forskjellige vis. Og med Halvdans tolkning av «Twisted Little Star» blir det bra.

Æ gledår mæ.

http://www.tv2.no/underholdning/hvergangvimotes/her-roeres-bertine-til-taarer-av-halvdan-3696512.html

 http://www.seher.no/888469/vinni-gikk-rett-til-topps-paa-hitlisten-etter-tv-2-programmet-%ABhver-gang-vi-motes%BB

Hovden Alpin Lodge etter ølfri tur til himmelen

Gikk på en smell. Et pang. Et drønn. Et poff. Ris til egen bak vil noen si. Og da mener jeg ikke Basmatiris. For to dager siden satte jeg opp mange skilt med påskriften Øl > med et håp om å lokke min svirebror Ole med på skitur. Men takket være tidlig altzenheimer og høy hjernecelleforbrenningsaftener med nevnte Ole hadde jeg glemt dette. Det endte opp med at jeg selv fulgte skiltene inn i fjellheimen med håp om en lett promille i enden. I 10cm nysnø, lavt skydekke, snøvær og null sikt fulgte jeg skiltene, og stakene, innover. Snart så jeg bare hvitt. Over tregrensen så jeg kun løypestakene. Ingenting annet. Gudd å hvitt. Gudd å fritt. Gudd å stilig. Jeg var i himmelen. Hvitt overalt. Untatt disse evige strekene innover som viste meg vei. Men kaldt. Jeg gikk 23 km i den tro at det var øl i andre enden, før det endelig gikk opp for meg at skiltene var selvopphengt..  . . . . . .

Vel hjemme etter selvlurt tur og etter et varmt boblebad i vår ringe fritidsleilighet, dro vi til Hovden Alpin Lodge for en bedre middag. Gudd for en plass. Laftebygd etter alle kvasinasjonalromantiske ideer. Hyggelig vertskap og betjening og god mat. Og siden jeg kjørte ble det bare Clausthaler på meg. Men det er øl det og . Hovden Alpin Lodge kan virkelig anbefales om du er på disse høydebreddegrader. http://www.hovdenalpinlodge.no

Hvordan få svigerdatter med til Sloaros

I går gikk jeg og kona innover mot Auversvatn,- frivillig. Vi koser oss på ski. Og nå kommer min svigerdatter fra Thailand på besøk til Hovden. 18 grader minus og en meter snø er et stykke unna det hun er vokst opp med. Men hun liker snø. Glad i slalombakke og akebakke. Vi har hatt mange fine familiepølsegrillturer på Nodelandsheia. Da riktignok på beina uten ski. Denne gangen skal jeg lokke henne med på en langtur. Dobbeldans innover viddene. Og vel vitende at hun er utdannet motekonsulent lagde jeg en snedig plan. Det har krevd litt forberedelser i snekkerboden, samt gjennomkjøring av samtlige skiløyper på Hovden i ly av mørket, men jeg tror det vil virke.

Hørte rykter om at kamerat Ole var på vei opp dalen, så jeg har gjort klar ei løype for han og.

 

 

 

 

Minste motstands vei

Jeg gikk en flott tur i går.- løypa heter Remestøylsflotti. Oppkalt etter støylen til brødrene Reme som er fulle av flott. Litt uventet var ikke løypa kjørt opp. Men det er jo egentlig de fineste løypene, etter mitt syn, så jeg trasket fornøyd oppover i lavbjørkeland. 15 cm nysnø oppå hardt underlag. 12 minus og vindstille. Bilfritt, skyfritt og folkefritt. Hovden på sitt beste. Jeg så lemenspor, harespor, rypespor og revespor. Og bak meg så jeg mine spor. Jeg skremte opp en stor flokk vinterkledte ryper.Ingen ting er så flott som spor i snøen etter rypers vingeslag. Tidligere om åran så vi mange spor etter fulle eksosryper i brøytekantene på Hoven, men det er en annen historie. Nå opplevde jeg alle disse flotte sporene før jeg igjen gled inn i løypekjørings-tråkkemaskin-sporene. Også de helt urørt. Ingen hadde gått der etter at sporene ble laget.

Sporene var flotte, strake og stødige og holdt skiene og en dårlig ankel på plass. Pekende fast i riktig retning. Men så! Fanden ta! Sjåføren på løypemaskinen har laget en rebus i løypa. En umulig oppgave. Hva skulle jeg gjøre her. Hinke på en ski videre? Bytte bein? Klage til spornemda? Stilt ovenfor et slikt dilemma valgte jeg minste motstands vei som vanlig.

Jeg gikk baklengs hjem.

Til Hovden med portåpner

Min kjære bror har lånt meg sitt krypinn på Hovden.  Vi kjørte hjemmenfra leiligheten vår glade og lykkelige. Vi har parkeringskjeller, så vi tok heisen fra leiligheten ned og inn i bilen før vi trykket på portåpneren og kjørte av gårde. Det gikk fint opp til Ose, som er halvveis. Fine bare veier. Full fart. Men så,- fra Ose og opp til hovden hadde de gjort klar til langløp på skjøyter. Klink is som på et nyfrosset kjern. Gudd. Med tilårskomne piggfrie sank farten, og vi måtte bare vinke til alle sparkene som sparket seg forbi underveis. Gudd å glatt. Men vi kom opp. Trykket på portåpneren, kjørte inn i garasjeanlegget med egen skibod og smørebod og tok heisen opp til andre etasje til en oppvarmet leilighet med trådløst nett, boblekar, saueskinn og utsikten på bildet over. Merkelig følelse. Har ikke opplevd slik luksus på fjellet før. Ekstra bonus denne morgenen var mannen som skuffet fri noen containere. Han stod og heiv snø ned i snøfreseren og ble selvnedsnødd igjen. Det kunne vært meg.

I isolat med jetlag. Norges første?

En anderledes hjemkomst fra ferien. I november kom jeg hjem fra Bali, etter 16 flotte dager med kone og niese. Gudd å fett. Men min første arbeidsdag etterpå ble ett slid. Jeg var så søvnig. Sikkert hjemturen som gjorde det tenkte jeg. 24 timers tur. Gjesp. .og Znårk. . .  . 2 timers søvn på jobbsofaen hjalp ikke. Jeg dro hjem og ble plutselig skikkelig dårlig. Et kjapt besøk hos legen, og vips var jeg i isolat på sykehuset. Sær opplevelse. Sykepleiere og leger kom og gikk. Alle ikledd hårnett, munnbind, blå hansker og gule plastdresser. De tappa 40 liter blod, satt på meg 50 elektroder av noe slag og spurte meg tusen spørsmål. Gjennomlyst ble jeg også. Røntgenrommet hadde de for anledningen pakket inn i plast. “Ikke rør noenting” kom det fra bak et munnbind. De leita med lys og lykter. I nesa, i ørane, i øyane, i ræva, mellom tæran, i hodebunnen og andre unevnelige hulrom. Men fant de noe. Neeeiii. Ingenting. Ikke malaria. Ikke ebola. Ikke denguefeber. Ingenting. Etter et døgn på isolat og folk som kun tok i meg med ildtang, kunne jeg gå. Jeg ble utskrevet fra sykehuset. Førstemann i Norge som kommer ut fra isolat med diagnosen Jetlag. Kult.