!

Skogstur på Bragdøya. En lite oppgått tursti leder veien til mange flotte steder på denne historiemetta øya. Bragdøya kystlag er stort og aktivt og de serverer besøkende fine opplevelser gjennom hele sesongen. Men i går aften var akkurat de ikke til stede annet enn i ånden.

Tresjekta Oscar tok oss ut til kaia på Bragdøya. Vi tok turen rundt Bragdøyas kyst og over på Langøya hvor et lokallag av KKK holder til (Kristiansand Kajakk klubb). Det er frodig og grønt akkurat nå så det er verdt turen. Og hvilken kveld det var i går. Det var Shorts og T-skjorte-føre hele veien rundt. Også helt ytterst hvor varme 10 sekundmeter smøg seg rundt våre aerodynamiske kropper. Fine små skjulte sandstrender og varme svaberg over alt.

Jettegryter og minnesmerker. I skogen her ute måtte mange russiske krigsfanger bøte med livet i tyskernes fangenskap. Triste historier. Men også gode historier om de som har bodd og levd her ute på øya.

Og dagsaktuelle historier om all aktiviteten som i dag bedrives på Bragdøya. Alle ungdommene og pensjonistene som holder gammelt håndverk ved like. Og om du vil lære dine barn om hva trutne betyr, så ta turen og pek på alle de halvt nedsunkne gamle robådane.

En stor liten naturopplevelse på hytta. Det kraslet oppi skogen så jeg gikk opp for å se. En svart katt løp vekk. Jeg tusla ned igjen til blomstene. Så krasla det igjen litt lenger borte. Nysgjerrig som jeg er, i alle fall i naturen, gikk jeg opp igjen. Og der borte med vinden med seg gikk en Mår og snuste. Den så meg ikke med en gang. Første gang jeg ser en mår i naturen. Mink har jeg sett mange av men mår, nei. Etter 1 minutt kanskje så den meg og skvatt høyere en bikkjer kan skvette. Den løp ikke vekk, men skvatt opp i nærmeste furu. Som et ekorn løp den oppover stammen. Ligg googling senere på kvelden bekrefter at de er eminente klatrere og at nettopp ekorn står på enhver Mår sin foretrukne meny. Det litt uheldige for denne Måren var at denne furua hadde ingen veldig nærme nabotrær.

Så jeg stod nede ved roten og Måren satt akkurat passe høyt oppe til at kråkene gikk til angrep.

De stupte ned mot den og gav den ganske tydelig beskjed om at den var uønsket. Den satt å freste tilbake. Etter en stund trakk jeg meg vekk og Måren tok mot til seg og hoppet over i neste tre, og så neste, og så neste, og så neste. Ufattelig kjapt for en treig sørlending som stod og prøvde å følge med. Til slutt nådde den en fjell kant og forsvant inn i lynga.

Tilbake stod jeg. Litt gladere for å få oppleve dette.

Wikipedia forteller.

Mår

Måren har en lengde på 65–85 cm, medregnet halen. Den er en dyktig klatrer som lever av smågnagere, ekorn, småfugler og egg. Ofte foregår jakten i trærne, hvor måren hopper fra grein til grein mens den styrer med den lange, bustet halen. Hannmårer kan veie opptil 2,3 kg, og voksne hunner ca. 1,3 kg. Kroppen er lang, slank og smidig, omtrent på størrelse med en katt. Hodet er kileformet med store, avrundede ører. Pelsen er mørkebrun på oversiden, mer gråbrun på undersiden og med gulhvit eller gul strupe.

Litt underlig, men Bukksteinen er et sjømerke i Songdalen. Ikke fra når det er skikkelig høyvann men fra både når det er flo og fjære. Eller Bokken som det engang ble kalt. Fra langt til havs kunne sjøfarere i gamle tider se denne fjellformasjonen. Det ligner litt på en Bukk for de som har frodig fantasi, og derav navnet.

Vel. Ut til dette sjømerket skulle vi gå. Vi vandrende menn. Parkering ved Hellemyr Kirke og merka løype like ved. Turen er fin og variert. Lettgått men litt blaud noen steder. Stien går gjennom smale kløfter og langs vide myrer. Litt opp og litt ned, og så opp igjen.

I et parti av løypa har vinterstormen fart skikkelig ille. Granageddon! En hel skog av grantrær har fått midtskill. Skikkelig bad-haircut. Vindens frisør hadde ikke vært nådig her. Nesten alle trærne hadde fått de øverste 3-4 meter knekket av. Stien var godt kamuflert gjennom her. Også skilt-treet hadde vinden fart ille med. Løypemannskapet skal få litt av en jobb med å rette opp det treet der. Utsikten fra Bukksteinen var finere før. Like god men Mjåvann industriområde er bare fint for de spesielt interesserte.

Men turen er fin. Så ta den.

En gang gikk Ole Høiland her. Mestertyven. I dag var det 7 spreke menn som fant veien. Fivann ligger i Nedre Timenes Naturreservat like ved Sørlandsparken. Og fra nærmeste parkeringsplass er turen inn til Ruben (eller Roksheia) storveis populær. Opp dit er det mange som går, hver dag. Men i går gikk vi ikke der. Ikke med en gang i alle fall. Vi valgte den lange veien opp. Vi svingte til høyre istedenfor til venstre ved det de kaller kjettingen uten at det er noen kjetting der. Masse velta trær gjorde turen litt annerledes mange steder. Gamle rygger og stive knær fikk kjørt seg. Vi stoppet først opp ved et av Ole Høilands skjulesteder. I en stor steinrøys er ei naturlig hule. Større inni enn den ser ut til utenfra. Les mer om han kjeltringfyren her. https://nbl.snl.no/Ole_H%C3%B8iland

Stien rundt Fivann er litt opp og ned i fin lauvskog Vi kan takke alle corona-tuslerne for at stien er så stor som den er. Pandemien førte mye folk til skogs. Før var den vond å finne. Nå er den stor og fin, smal og bratt, tørr og glatt. En stor og en liten heller finnes her. Og bak den store har det bodd en grevlingfamilie i mange år. Finner du helleren så ta en titt bak de store steinene, så kan du se at her bor det noe. Det er og et flott utsiktspunkt over Drangsvann.

Over til maurtua som bygges på andre siden av vannet. Skogen er metta av vann om dagen så tette sko er å anbefale. For å sette pumpa i gang tok vi turen over den fine utsiktsheia, Ruben, på hjemveien. De sprekeste først, så jeg. Men alle kom opp med æren i behold, om enn med en god dose oksygenmangel. Det er fint i skogen nå. Naturen tar sats, blåveis og hvitveis smiler opp til oss.

Ta turen ut og smil tilbake.