Life in a pocket.

thelomme_tommetanker

Jeg har ubevisst havnet i filmbransjen. Kanskje det er ønsketenkning men jeg tror det er en mening med alt. Filmen jeg har produsert er av typen Film Noir. Det vil si en litt mørk film med vanskelig tilgjengelig budskap. Den er såpass subtil at den inviterer seerne inn i det svarte intet, slik at alle selv kan lage sin historie. Iaktakeren legger til sine egen bilder og filmen får en mening. Enkelte vil sågar kalt den for en dogmefilm om livet i lomma. Jeg vet ikke selv. Som filmskaper er det vanskelig å vurdere sitt eget prosjekt. Filmen ble til mens jeg vasket opp og sendt automatisk til han som kjøpte båten av meg for litt siden.

Jeg fikk svar fra ham, etter at telefonen hadde sendt tre meldinger og to lommefilmer til ham.

“Feil nr.”

Sprek ondskap

ondskap_tommetanker

I en mellomvåken zombietilstand kjører jeg til jobben. Fortsatt soverusk i øynene og puteavtrykk i panna. Magen er ennå mett fra kosematen i går kveld med påfølgende chips og resten av kroppen er lemster etter treningen for 3 dager siden. Etter den treningen ble alt over hakehøyde utenfor min rekkevidde. Sykt lemster med andre ord. Det gjør det jo vanskelig å style håret, så det fikk være denne uken. I en slik “ikkelengesidenjegstodopp-tilstand” nærmer jeg meg rundkjøringa på Rona. Og hva ser mine langsynte øyne. Turkise prikker dansende opp og ned, hit og dit, frem og tilbake. Etter hvert som jeg nærmer meg ser jeg hva det er. – Ren ondskap. Pure Evil. Der står det en gjeng fra nærmeste helsestudio og viser hvor spreke de er. Hvor uanfektet lettbent det er mulig å være klokken 07.30 om morgenen. De er bare nede i bakken av og til. Jeg holder for øynene på samvittigheten min og benekter alle tidligere uttalte nyttårsforsetter. I det jeg fører bilen inn i rundkjøringa siger jeg ned i setet og kjører etter hukommelsen i 50 meter, stirrende inn i tenningsnøkkelen og ber til gud om ikke å få motorstopp. Det gikk heldigvis greit og jeg ser meg ikke tilbake. Resten av dagen brukt jeg til å overbevise meg selv om at jeg er sprek nok.

Bli litt glad i regnet

eldbjørg_trydal_rysstad

Morten på jobben min har hatt en fin oppgave i det siste. Vi har filmet 5 unge håpefulle finalister til LOS-Fondet sin Drømmefinale. De er alle store talenter på sine felt. Og jeg ble spesielt glad da jeg lyttet til denne unge jenta fra Setesdal. Romantikk på sitt beste. Delta i stemmingen og hjelp fine ungdommer til å nå drømmene sine.

Du kan stemme her:

http://www.los.no/los/losfondet/LOSFondet/LOS-Fondets-Drommefinale/drommefinalen-2015/

Optimistisk

optimist_tommetanker

Jeg er jo stort sett optimist og ser ganske lyst og vått på livet. Av og til går rullegardinet ned, men slik er det jo for de fleste. Og i går gikk det ned. Tok meg rett og slett vann over hodet, og inn i hodet. For i går kom min fetter og hans sønn svingende innom hytta og spurte: “Skakke du stå litt Wakeboard!” Etter et par sekunders ubetenksom tenketid, svart jeg; “Jepp, skal bare hente våtdrakta!” 5 minutter senere lå jeg på rygg i vannet med et wakeboard surret til beina og gav tegn til full gass. Første forsøk gikk dårlig selv om skuldrene ble dratt ut av ledd.  Ved andre forsøk var armene nok en gang festet til kroppen og jeg kom meg opp på vannet. Fresende og sprutende hang jeg etter båten. Og det gikk fint. Etter 15 sekunder hengende etter en båt på wakeboard tok livet en ny vending. Jeg var nok en gang optimistisk og tenkte at dette var lett, kanskje jeg kunne svinge elegant ut til siden. Jeg lærte i neste sekund at munnen bør være lukket i det du tryner i 20 knops fart. Påfølgende motsatt tarmskylling er heller ikke å foretrekke når man er ikledd våtdrakt. Selve kræsjet ble ikke foreviget men kommentarene ble. “Opitimistisk” er stikkordet. I dag er jeg renset innvendig, har plukket tang fra inn bak øye-eplene, og kan ikke bevege armene. Men neste gang skal jeg klare det. Fortsatt optimist.

Harmoni akkurat nå.

hamoni1_tommetanker

Harmoni. Et lite, men vanskelig ord. Et ord som inneholder så ufattelig mye kompliserte formler at noen aldri opplever betydningen av det. Et ord som samtidig er så enkelt at det gjør vondt. Harmoni er tilgjengelig over alt. Det er bare du og meg som er så ufattelig dårlig til å se når harmoni dukker opp. Vi legger selv ut så mange hindere at harmonien forsvinner mens den ligger der foran deg og skriker på oppmerksomhet. Og du feier den unna for å rekke noe annet. Jeg vet at vi alle får mulighetene til å oppleve dette ganske ofte. Det ligger mer på oss selv enn på situasjonene. Vår evne til å kjenne igjen de gode stundene og vår evne til å gå inn i dem og være i dem. Det er ikke lett, men det kan trenes på. Ser du et vakkert øyeblikk så ta et steg til siden. Ut av den sedvanlige hverdagen og ut av tidsklemma. La alt det ligge en stund eller flere og gå inn i det som skjer akkurat der og da. For det er jo egentlig alt vi har. Akkurat nå. Vi er så flinke til å tenke bakover og til å tenke fremover. Haromi oppleves best om du tenker nå.

harmoni_tommetanker

Og med 2 is-hungrige jetlaginfiserte sprettballer av noen barnebarn kan harmonien være å løpe rundt med dem på svabergene. Det kan være å fiske krabber. Det kan være å vente på onkel og tante med vannballongene klare. Det kan være ei kasse duplo på terrassen, eller det kan være å tape for Lucas i Monopol.

Lev nå.

harmoni

(gr. ‘sammenføyning’)
1 ordnet samklang av (minst tre) ulike toner

2 likevekt, samsvar mellom delene (i en viss helhet)
fred og h- preget barndomshjemmet / føle ro og h- i sinnet

Lykkejegerne ; Carl og Siv eller båtturistene?

lykkejegerne

Gunnar R Tjomlid skrev et åpent brev til Siv og Carl som er verdt å lese for oss andre.

Kjære Siv og Carl Ivar,

Dere hadde rett. Strømmen av ikke-vestlige innvandrere har ødelagt landet vårt.

Jeg er ikke mer enn 41 år gammel, men føler allerede at alt var mye bedre før. Da jeg var tenåring og ung voksen på åtti- og nittitallet, husker jeg rasistene i miljøet rundt Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).

De stod for hårreisende meninger, men de var i det minste ærlige om det. «Norge for nordmenn. Ut med svartingene!»

Etter drapet på Benjamin Hermansen, roet det seg litt. Rasistene ble marginalisert, virket det som. Landet gikk fremover. Men så begynte sakte men sikkert «islam-kritikerne» å gi lyd fra seg.

Ja, du vet de som ikke er rasister (de har som regel en venn som er svart, må vite), men som bare kritiserer religion. De som helt tilfeldigvis er de samme som, eller avkommet til, de som femten år tidligere deltok i FMI sine protester.

Det var slitsomt, og jeg var stadig vekk på pletten for å motsi disse innvandringsfiendene, men det var til å leve med.

Så smalt det, en våt og varm julidag i 2011. Da snudde alt.

Først var alle antirasister i noen uker. Rosetog, peace and love. Men så snudde strømmen. De såkalte islam-kritikerne ble mer og mer høylytte. De tok selvsagt avstand fra massemorderens handlinger, i hvert fall de fleste av dem, men han hadde jo et poeng, hadde han ikke?

Det er nå gått fire år siden den grusomme dagen da terroren rammet Norge fra en kvinnehatende hvit «islamkritiker», og aldri tidligere har dette landet vært så jævlig.

Jeg vet ikke hva som driver frem dette hatet, men det er absurd å bevitne at mens krig og terror raser i Midtøsten og afrikanske land, og mennesker flykter for livet for å komme seg i sikkerhet til trygge land som demokratiske Norge, så sitter stadig flere nordmenn og roper ut sin avsky mot dem.

Kan hende problemet er at PCer og internett-tilgang er blitt for billig. Kan hende problemet er at medias irrasjonelle og hysteriske forhold til statistikk avslører en fundamental kollaps i journalistenes kompetanse. Kan hende papiravisenes nedgang og stadig mer tabloide klikkhoreri har gitt oss alle en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Vi er tross alt tryggere enn vi nesten noensinne tidligere har vært. Det er mindre vold, mer likestilling og større rettferdighet enn noengang tidligere i landets historie.

Og likevel er folk livredde.

Så dere hadde rett, Siv og Carl Ivar. Innvandringen har ødelagt landet.

Ikke fordi flyktningene selv har laget problemer for oss. De aller fleste er arbeidsomme, lovlydige og reale på alle vis. Ikke fordi de har tatt fra oss jobber eller damer. Vi trenger tross alt arbeidskraft, og flyktninger holder mange kommuner i live. Ikke fordi de ødelegger vår økonomi. Tvert imot skaper de verdier og vi har mer enn god nok råd til å hjelpe de som trenger det.

Nei, de ødelegger landet fordi de har minnet oss på hvor ufordragelig godt vi har det.

Flyktninger preget av vold, terror, tortur, fattigdom og familieløshet har minnet oss på at vi har alt vi trenger her i landet. Alt. Absolutt alt. Vi har det så godt at vi ikke har noe å vinne på å bry oss.

Vi tror vi har alt å tape.

Og Frp har aldri latt oss glemme det. Hver gang Frp er i politisk knipe, har de minnet oss på at det egentlige problemet vårt er innvandrere. Da spesielt de som er litt for annerledes til at de kan gli umerkelig inn i bybildet.

Det er de som truer vår velferd. Det er de som gjør at vi kanskje må kjøpe en pose potetgull mindre neste lørdag for at landet skal ha råd til å hindre et barn fra å drukne i Middelhavet. Det er de som lyser mot oss fra avisenes forsider og fra TV-aksjonene og minner oss på at vi har det så jævlig godt.

jævelig godt.

Det hater vi. Vi liker ikke å bli påminnet akkurat det. Vi har et behov for å lide litt, vi også. Vi ønsker å leve i troen på at vi har det vanskelig, omtrent like vanskelig som de fattige i Afrika.

Det er tross alt ikke som om alt er knirkefritt i kongeriket Norge heller. Nesten hvert år kan vi lese i avisene om foreldre som ikke har råd til å gi barna sine en sydentur. Vi har fuckings kalde vintre. Håpløse plasseringer i Melodi Grand Prix. Og hvor mange år er det siden fotball-landslaget hevdet seg i VM?

Det er ikke så greit å være nordmann, tenker vi. Og så kommer disse drittsekkene fra Syria og Eritrea og minner oss på at vi faktisk har det helt forjævlig godt likevel.

Sånt raserer totalt den rendyrkede populistisk politikk, den som kun kan blomstre når folket tror de har det fælt. Derfor har Siv og Carl Ivar og Gjedda og Keshvari gjort det til deres misjon å snu på dette bildet. Reversere skyld.

Når flyktningene uforskyldt minner oss på at vi er et av verdens heldigste og rikeste folk, må Frp passe på å snu det til at disse lykkejegerne egentlig ikke har det så ille og bare er ute etter å frarøve oss våre goder.

Det har gjort oss til en nasjon av drittsekker. Livredde for å innrømme at vi har det så alt for komfortabelt. For hvis vi innrømmer det, må vi plutselig ta innover oss verdens grusomme urettferdigheter. Og da må vi kanskje også føle oss forpliktet til å prøve å gjøre noe med det. Kanskje det til og med koster oss noe.

Ingenting er mer slitsomt enn det. Spesielt når det er sol og sommer, og grillmaten venter.

Så Frp har jo rett. Det er innvandrernes feil. Det er de som har gjort dette landet så jævlig, for uten dem hadde vi ikke hatt et så mektig Frp.

Faen ta dere.

Med vennlig hilsen
Gunnar R Tjomlid

http://tjomlid.com/2015/08/21/apent-brev-til-siv-og-carl-ivar/

Og takk Ole, som sendte meg brevet.

Rehabilitering av barnebarn

tilbake2_tommetanker

Bortreiste barnebarn er både en velsignelse og savn. Og akkurat de jeg er bestefar til har vært på dannelsesreise i sommer. Til morens hjemland,- Thailand. Og det i over to måneder. Gudd. Lang ferie, langt vekke. Mange timers reise unna og sånn ca 5 timer i tidsforskjell. Det er så mange ganger i sommer jeg skulle ønske de hadde vært her og det er så mange ganger i sommer jeg er så glad for at de ikke var her. Barnebarn er valgfritt,- i teorien. Og for sosiopater. De er jaggu meg fortsatt til mer glede enn sorg. Og i går kom de på hytta. Første dag i Norge etter 2 måneder i utlendighet. tilbake_tommetankerMed  godt innprenta jetlag sendte de  sleipe foreldrene de små til oss for rehabilitering. Og de unnlot å si at det ikke bare var jetlag ungene skulle behandles for. Det var et uforløst bursdagsselskap i Lucas og begge to led av langt fremskredet is-abstinens. Vel,- vi brettet opp ermene på t-skjorta til det så dumt ut og hoppet inn i oppgaven. Maya ordnet et minibursdagsselskap for den nybakte 8-åringen og i det ballongene hang i trærne og pølsene lå på grillen kom gjestene. Svanen Tomine med kone og unger dukket opp, og jaggu kom ikke min gode venn Ole og sønnen Robin inn til hytta vannveien. Fra landeveien kom vakre Elise og plutselig var vi et selskap. Gutten ble feira og vi tapte kampen mot is-avvenninga men vant over jet-lagen. Elise tynte oss alle i Monopol helt inn i mørket. Den jenta går ikke av veien for å lure onkler, tanter, niese og en nybakt 8-åring. Det ble seint før vi la oss. Det er godt å ha de tilbake.

tilbake3_tommetanker

Takk for dine ubevingede ord Carl

carl_frp_tommetanker

På Fremskrittspartiets kontor i regjeringen sitter de og lytter på radio. Carl blir intervjuet. Deres gamle frontfigur og ikon for deres tankegods. Han blir intervjuet om hvordan han synes vi skal håndtere båtflyktningene som i desperasjon forsøker å krysse Middelhavet. Og Fremskrittspartiets medlemmer sitter stille i sine stoler og lytter på hva deres Grand Old Man sier. De skjelver. De er kalde. De er varme. Hjertet banker. Noen ser ned. Andre ber til høyere makter. De er redde. De har ingen steder å flykte. De vet de er i overhengende fare. Og det er ikke mye de kan gjøre med det. De er akkurat som båtflykningene. Fortapt og uten håp. For akkurat nå er det Carl som når ut til hele Norge og ikke dem. Det må være noe drit å sitte der i stolen og tenke,- “Ikke si det! Ikke si det! Ikke si det!”. Og så sier han det. Fremskrittspartiet har som andre partier mildnet betraktelig når de kom inn i regjering. Det er slik politikk virker. Alle kompromiene gjør at alle kan få litt igjennom, men ikke alt. Og slik blir stortinget og spesielt regjeringen mer  seig, mer konform. Og FrPs meninger forsvinner litt i massen. Men så har Fremskrittspartet en pensjonist de ikke har kontroll over. Selv deler jeg ikke så mye av FRP s meninger om dett og hint og ønsker dem nedgang og ut av maktens korridorer. Og takk Carl. Jeg tror dine ubevingedeord hjelper dem vekk. Det er fler enn flyktningene som trenger en livbøye nå.

Bryggebordbord av bryggebord på brygga

bordbrygge_tommetanker

Jeg hadde ikke før gått om bord i båtten en dag før jeg så ei brygge i sjøen. Ei halv brygge, eller kanskje nærmere en kvart. Den lå på ryggen og fløt slik en brygge slettes ikke skal gjøre. Selv ikke i ferien. Denne brygga var på langtur. Den hadde ligget i sjøen en stund,- marinert i maneid og saltvann. Oljeflekker og fiskeslo og barneføtter har også satt sine spor. Det er ei brygge som har levd ei stund. Og glad kan den være for at jeg fant den, slik at den kunne leve ennå mye lengre. For brygga av bord har nå blitt til bord til brygga. Det er værbitt og røft og liker seg nærme bølgene og havet. Og vi liker det. Det har allerede opplevd masse familie og mye forskjellig pådekninger. Og det står der og smiler og vi smiler tilbake. Et skikkelig bryggebord av bryggebord på brygga.

bryggebordbord

Barbeint

barbeint_tommetanker

Det er noe eksistensielt beroligende over det å kaste sokkene og parkere skoene. Det å gå barbeint over den knudrete wannebe plenen på hytta, for så å stige ut på svaberget. Det å kjenne varmen fra hele dagen strømme opp gjennom fotsålene og inn i hjertet. Tærne kroer seg av yr glede. Det å stå på et sommervarmt svaberg og høre måkene skravle og bølgene skvulpe. Det er ikke det samme om du står der med skoene på. Det er noen som sier vi blir “jordet” når vi tusler rundt uten noe mellom oss og moder jord. Jeg tror de har rett. I alle fall nesten rett. For det finnes et unntak fra denne følelsen  og denne gjennomgående deilige barbeintheten. Noe eksistensielt foruroligende. Unntakene ligger spredt utover plenen. Noen små terrorister av noen landminer forkludrer sommerfølelsen og sender smerte og forbannelse fra plattfoten og helt opp i lillehjernen. De kalles for furukongler og burde vært forbudt i kystnære barbeinte strøk. For like godt som det er å nyte svaberget mot fotsålene,- like forbanna vondt er det å trø på ei kongle. Den faller ned fra treet, rund og fin og sammenkrøllet. For så å spre ut sine infernalske vinger og følere. Gudd det er ille å tråkke på de. Heldigvis kan de omgås og flyttes på. Og i dag nådde jeg svabergene fri for ukvemsord og kunne bare glede meg over føttenes godfølelse. Jeg stakk tærne ned i litt for kaldt vann og lot som jeg nøt det en stund før jeg igjen kjente dagens lunkne svaberg mot beina. De våte fotsporene fordampet  sakte bak meg og jeg smilte fra øre til øre mens mine ti små tær sang av glede. Barbeint om sommeren er myrra for sjela. I hvertfall min.