Et vanskeligere liv venter.

et_vanskeligere_liv_tommetankerPå TV ser vi på de som har valgt et enklere liv. De som bor der ingen skulle tro. De som velger vekk komfortens selvfølgeligheter. Vi gjør det jo selv. Et enklere liv. I alle fall om sommeren. Fra mai til september flytter vi inn på hytta. Det går mot slutten på det enkle livet nå. I september flytter vi tilbake til huset. Vårt enkle liv slutter der. Plutselig blir alt mye vanskeligere. For i huset har vi innlagt vann. Til og med varmt vann. På hytta har vi kaldt vann fram til ytterveggen. På huset kan vi gå på do og dusje og bade innendørs. På hytta har vi utedo og utedusj og skal vi bade må vi hoppe i sjøen. Huset vårt har varme i alle gulv. Hytta har aldri sett isolasjon. Huset er 115 m2. Hytta er 46 m2 stor. På huset har vi 2 flate meter å gå fra bilen til inngangsdøra når fredagstacofyllte poser fra meny skal inn. På hytta har vi 100 meter å gå fra bilen og 6-7 høydemeter. Huset ligger lunt til.  Hytta ligger med havet mitt i mot.  På huset har vi oppvaskmaskin, på hytta har vi meg.

Et enklere liv? Hva faen er enkelt med at alt blir tungvint? Hvorfor heter det ikke Et tyngre liv?

Vi flytter til huset snart. Hytta blir for kald. Vi flytter til et vanskeligere liv. Og det er sant. Når vi har det enkelt rundt oss snur hodet seg litt. Blir innstilt på det enkle. Vi aksepterer å vente. Vente på vannkokeren. Vente på at peisen skal varme opp hytta. Løpe til utedoen i pøsregn. Bruke timesvis på oppvasken. Dusje i 15 graders vann. Det er vi som blir enklere. Vi blir enklere og bedre av at ting er vanskeligere rundt oss. Når vi flytter hjem blir alt rundt oss lettere.

Får håpe at vi kan fortsette å være enkle selv om alt blir lett.

et_enklere_liv_tommetankeren_slapp_slipp

Høstvarsel

hjemmekontor_hegre_tommetankerMørkets krefter kryper inn over oss. Lyset svinner og regnet vinner. Det blåser opp og ting blåser ned. Det er ikke bare vinden som trekker. Det gjør fuglene også. Store flokker suser over hodene våre og samles i skravlende tretopper. De sitter der og diskuterer retning og medvind. Noen vil være litt lenger på Sørlandet. Noen vil til Barcelona. Atter andre vil til Skottland? Tilslutt tar de fornuften fangen og reiser av gårde i sluttet formasjon. Tilbake står jeg og ser etter dem. Livets løse fugler. Det er jeg som må stå tilbake og kle på meg. Et nytt lag ullundertøy for hver uke som går. Bare for å nå et metningspunkt i januar en gang. Da begynner løken Tomm å ta av seg lag etter lag igjen. Helt til jeg ser fuglene komme tilbake. Høsten er her. Den er uendelig mangfoldig og forblåst vakker.

Og litt skummel.

hjemmekontor_edderkopp_tommetankerhjemmekontor

 

Feilsiterte sitater.

eggene_blikk_tommetanker“Æ møter meg sjøl i veggen!”   –   Kona fant et ark jeg har savnet. Ikke Noas men mitt. Arket har jeg tidligere fyllt med ord og uttrykk og feilsiterte sitater. Alt er selvopplevd og hørt. Kolleger og venner som i samtalens og diskusjonens hete fyrer av visdomsord og sitater for å forsterke et budskap.

” Æ møter mæ sjøl i veggen!” Overarbeidet kollega.

“Hadde det vært opp til oss hadde vi snudd Fredrik 380 grader.” Kollega om overarbeidet kollega.

“Få ballan opp på bordet!” Konsulent i kundemøte.

“Ja, ja. Du holder jogginga gående.” Kunde skryter av en sprek kollega.

“State of the Line.” Kollega skryter av nytt kamera han har kjøpt.

“Vi kan ikke stå helt bypass!” Kollega mener vi bør gjøre mer.

“Vi biter oss sjøl i det sure eplet.”  Kollega føler vi lurer oss selv.

“Du er ute å kjører på tynn is!”  Kollega om kollega som tok en sjanse.

“Det er bedre enn nok.”  Kollega om resultatet av en leveranse.

“Her må vi ha tunga litt i munnen!”  Konsulent om en vanskelig jobb.

“Vi tar hele jobben fra A til B.”  Selvskryt fra en prosjektleder.

“Dette er jo en lavproduksjonsfilm.” Konsulent i kundemøte.

“Vi er inne i en fase hvor vi jobber.” Konsulenten beroliger kundene.

 

Det underlige er at slike feilsiterte sitater går de fleste hytte forbi.

En liten fin lyd

Den kom forsiktig og varte ganske lenge. Lyden som møtte ørene mine. Den var så fin. Rundt meg denne dagen på bussen satt mennesker i hvert sitt sete. Jeg satt også. Noen skravlet. Noen tastet. Noen stirret tomt ut i luften på noe som ikke var der. Jeg bare satt. Bussen stanset og hun kom på bussen. En mor med to små gutter . 4-5 år tipper jeg. De to guttene satt seg i setet bak meg. Moren bak der igjen. Bussen startet og kjørte videre. Skravlingen i bussen fortsatte. Lyden av motor og stoppsignal og knirking og knaking fylte lydbildet. Men så hørte jeg det. Den forsiktige sangen. Den kom bakenifra. Det var så flott og så fint. En av guttene sang stille i setet bak meg. Nesten ikke hørbart gjennom alle de andre lydene. Allikevel overdøvende. Den var der. Og sangen varte sikkert i 10 minutter. Norges bidrag til melodi gran prix i 1980 ble nynnet av en 4 åring i setet bak meg. Sami Ednan og Mattis Hætta og Sverre Kjeldsberg. Plutselig var jeg 38 år tilbake i tid. Bragt dit av en nynnende 4 åring. Sangen varte helt til moren gikk av bussen og tok de to guttene med seg.

 

 

Falkodden eller Polioheim? Ta turen

falkodden_tommetankerFalkodden. Et flott navn. Og den bærer sitt navn med rette. Denne odden var ikke som andre odder. Riktignok er den laget av litt fastland som stikker et stykke ut i et vann, men der slutter vel likheten. Det var en odd odde. En odde hvor en falk kunne bodd.

En soldag i starten av September tok vi turen. Falkodden hadde jeg hørt om men alltid gått forbi. For det er en kort tur. Litt kort for meg alene. Men denne dagen var den akkurat lang nok. Vi hadde med en tre-åring. Og med bein som bare har vokst i tre år er det nok med 2km hver vei. Vi pusta og pesa opp bakkene. Både innpust og utpest. Pust og pest.  Og litt puh! Turen starter innenfor Drangsholt og går langs gamle Høvågvei et stykke. Tveit turlag sørger for at du ikke kan gå deg vill. Det er godt skiltet. Der hvor stien går inn i skogen fra hovedløypa begynner eventyret. 1 kilometer flott sti venter oss. Granskogens mystikk omslutter starten av turen. Stien går senere i fin skog i svinger og opp og litt ned. Riktig en flott sti. Etter hvert glimter det av vann mellom trærne, men langt nede. Vi går videre og jeg venter på den bratte nedstigningen til vannet. Den kom aldri. I stedet for bratt nedstigning så slutta odden. Bråstopp og  5-6 meter rett ned i vannet. Vi stoppa også. Og plutselig gikk det opp for meg. Vi var framme! Vi stod på Falkodden. Vi hadde faktisk gått på den en stund. Midt oppå gikk stien. Med skog og bratte skrenter på begge sider. Falkodden slutta brått. Det stod en Gapahuk der med kjempeustikt over Drangsholtvannet. Fin bålplass og grill. Fantastisk flott. Både for en treåring og en 55 åring og en 11 åring og kona mi og noe som ligna på ei bikkje.

 

Ta turen.

Vel hjemme så jeg på kartet og fikk meg en overraskelse. Vi hadde passert Polioheim. Lurer på hva historien bak det navnet er.

 

 

falkodden_kart_tommetankerher finner du veien; https://www.ut.no/tur/2.21753/

 

 

Jeg er så trøtt.

En 3 åring ser bedende på meg. “Jeg er så trøtt, bestefar.” “Bær meg. ” Selv om jeg ante at trøttheten var i hodet og ikke i beina så løftet jeg henne opp på skuldrene. Vi hadde vært på Falkodden innenfor Drangsholt. 2 km inn fra veien ligger denne flotte plassen. Vi hadde spist pølser og kjeks. Og mens vi andre satt stille og nøt den fine plassen sang og danset denne 3 åringen. Da var det ikke så rart hun trodde hun var trøtt når vi startet turen tilbake. Hun satt på skuldrene omtrent 100 meter. Så satt jeg henne ned. Siden løp hun. Og løp. Trøttheten var borte. Gleden over å snuble. Gleden over å hoppe over røtter og se eikekratt fyke forbi. Gleden ved å se den lille hunden rase av sted. Gleden over å løpe fortere en Famma. Alt dette overtok for trøttheten. Vi med litt lengre bein enn henne slet med å holde følge. Og som et resultat av denne fartsfylte returen sa hun når vi passerte bommen og kom til bilen. “Jeg er så trøtt, bestefar.” Denne gangen trodde jeg henne.jeg_er_sliten_tommetanker

 

 

 

 

God morgen september.

god_morgen_søndag_tommetanker

God morgen søndag. du vekket meg på den andre dagen i september. Du har vart helt siden jeg la meg, men allikevel. Du vekker meg med stillhet. Du vekker meg med en hegre som lettet fra brygga vår. Du vekket meg med vind som sov. Du vekket meg med en  fisk som spratt. Du vekket meg med litt knirk i døra da barnebarnet snek seg ut av sjøbua og opp i hytta for å se på DisneyChannel. Du vekket meg med stille lyder. Du vekket meg i september. Alle vannscooterne har trukket sydover for vinteren, og skjærgårdsjeepene sover lenge i dag. Du åpnet øynene mine med et hav som stod stille. Skogen på andre siden så på meg fra der bølgene pleier å være. Du vekket meg til en fin dag kjære søndag. Takk.

Det kilte på Grotunga

grotunga_det_kiler_på_tunga

grotunga2

 

Jeg har jo hørt om fenomenet; Kile på tunga. Men ikke helt skjønt hva det innebar. Det var helt til i går. Jeg gikk til Grotunga. Og det var der det kilte. Det kilte på Grotunga. Eller rettere sagt; det kilte VED Grotunga. For jeg kom meg aldri ut på den. Dette lille naturens utspring. Jeg hadde hørt om den, men aldri vært der. En god venn ble med på jakten etter Grotunga. Jeg hadde hørt at den var litt vanskelig å finne og at en ikke skulle ta med seg barn dit. Det var bratt og høyt hadde jeg hørt. Og nå begynner hendene mine å bli klamme. Bare av at jeg skriver at det var bratt og høyt. Det er et døgn siden jeg var der, men det føles høyt ennå. Gudd. Grotunga er en fjellnabb som stikker ut over et juv oppe ved Kjerrane i Kristiansand. Og i motsetning til sin storebror Trolltunga som heller oppover, heller denne nedover. Gudd. Og den var lett å finne, det var sti helt fram. Men nå skulle jeg ønske at vi ikke hadde funnet den. For det kilte ved tunga. Det var bratt og høyt og håndflatene svetter ennå. For min kompis kilte det i mer enn tunga. Han fikk vondt i hele kroppen. Han var ennå mer pinglete enn meg. Det er rart med høyt og bratt. Kroppen sier fra at dette er farlig. Men plassen var fin. Både utsikt og nedsikt var storslagent der ved Kristiansands svar på Trolltunga.

 

Stum S og krabbeskjell

prosjektor_tommetanker

Jeg er ingen rettskrivningens mester eller som det heter; Spelin Chanp. Tomm Translate er kanskje ingen god ide. Allikevel er det et par underlige skrivefeil jeg undres over i disse dager. Noe skal man jo ta seg til. Krabbeskjell er det ene. Både produsenter og butikker skriver krabbeskjell. Men krabben har jo skall og ikke skjell. Jeg skrev til butikken min; Meny og påpekte feilen. De sa det var lov å skrive begge deler. Men jeg tror de tar feil, eller kanskje ikke. Den andre irriterende feilen tilhører yrket mitt. I jobben min jobber jeg med jobbeting. Og av og til er det projektorer involvert. Slike digre, store og kraftige lyskastermaskiner som kan vise bilder på lerret og vegg. Eller projisere bilder på lerret eller vegg som det også kan sies. Det er vel muligens derfor de heter projektor. Men det er jo ingen som sier projektor. Nesten bare meg og min venn Ole. Alle sier prosjektor. Med S. Det er jo riv ruskende galt. Men hvorfor gjør alle det? Hvem var trendsetteren som begynte med denne talefeilen. Den er så vanlig at alle de store leverandørene av projektorer har ordet prosjektor med i sine søkeordstreff på nettet. Men inne på siden skriver de det riktig. Ikke alle gjør det. Noen gjennomfører feilen. Kanskje noen burde hviske Proshop en liten S i øret. Eller kanskje vi bare skulle gi faen og tillate prosjektor som tale- og skrivemåte. Da kunne jeg og min snevre krets av de som sier projektor bli de som tar feil. Vi kunne bare uttale det med sum S.

Ang. krabbeskjell så har språkrådet en mulig forklaring;

Språkrådet (NO) Ifølge Bokmålsordboka er skjell skall av musling: https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skjell… Men musling nevnes også under oppslagsordet «skall»: https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skall… Kanskje har dette også med funksjon å gjøre. Krabbeskjellene du finner i butikken, er gjerne fylt med noe? Da er det kanskje like mye formen og funksjonen som trekker i retning av «skjell». Vi vil ikke hevde at det er feil å bruke «skjell» om krabbeskallet.

Inni hampen!

penger_millionær_tommetankerHan har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.

Det hender jeg knekker en kvist eller to i skogen etterpå.