Spre dere ut! Turer å ta. Skaudeheia.

Skaudeheia

Vi skal holde minst en meters avstand for å unngå virus. I går tok vi det litt lenger. Vi dro til Skaudehei i Tveit og skogen innenfor.

Skaudehei_pecman_tommetanker

Nå som vi er påtvunget avstand kan en jo glede seg over alle turmulighetene rundt Kristiansand. Det er mange løyper å velge mellom. I går valkte vi Skaudehei. Jeg har vært der et par ganger før på leting etter chaga. Dette naturens egne immunforsvar. I går var en fin dag. Litt frost i bakken. Akkurat nok til at vi trodde vi kunne gå tørrskodd over myra. Den teorien røyk fort. Men det er en veldig fin tur. Naturlig nok ganske bratt oppover fra Brattvollheia. Etter hvert kommer en opp i åpent skogsterreng. Flatt og fint. Tiurbæsj og Elg klinkekulebæsj over alt. Turen innover er lettgått. Mange fine bålplasser. Selv om vi antok vi var i virusfritt område så vi både PacMan og Reinlav som fikk tankene på gli. Staudehei er ingen spektakulær topp så her er det turen og skogen en nyter. Ønsker du spektakularitet kan du ta en avstikker til Varen. Der ser du langt. Vi stoppet ved Skaudehei og tuslet ut av stien på leting etter Kreftkjuke. Eller Chaga. En sopp som vokser på bjørk og som i århundrer har blitt brukt av urbefolkning som legemiddel. Vi fant to denne dagen.

Skaudehei_lav_tommetanker

Vi gikk hjem samme vei vi kom, men en rundtur er og mulig. Det er godt merka og det henger kart i starten av løypa.

Hjemme igjen omdannet jeg soppen til te og håper den virker. Bruk naturen.

Skaudehei_Chaga_tommetankerSkaudeheia_kart_Tommetanker

Vi må bare prate litt høyere

 

skyldig_rARTomm_

Håndhilsning er ut. Klemming og suss på kinnet er utsatt på ubestemt tid. Danse skal vi ikke. Vi skal unngå så mye kroppslig kontakt som mulig. Mange menigheter på Sørlandet vil nok se på det som en velsignelse oppi all galskapen.  Å ta bomba i Aqarama eller brøle av full hals på 8 åringens hjemmekamp kan vi gjøre senere. Og skal vi hoste skal vi hoste på innpust. Det er tøffe tider i Kristiansand og i Norge. Vi må lære oss noe nytt mot en usynlig fiende. Og vi må alle gjøre det sammen uten å være sammen. Oppi alt elendet og tungvindthetene har jeg troa på oss godtfolk her i sør. Vi er flinke til å tilpasse oss selv om vi ikke liår det no særlig. Vi må ofre mye. Tid, opplevelser og penger. Mange mister mye. Deriblant jeg. Flere jobber er allerede kansellert og flere vil sikkert bli det. Det er like stille i telefonen som det er i hovedsalen på Kilden. Der som jeg egentlig skulle sittet i kveld og sett på Fugleelskerne, framført av Det Dramatiske Selskap.

Skolene stenges og alle møter med mer enn en person blir avlyst. Det er nå de sosiale medier og all kommunikasjonsteknologi kan virkelig få vist sin nytte.

Heldigvis er alle jeg snakker med positive. Vi må bare begynne å snakke like høyt som de som bor på Lista. Vi skal jo holde hverandre på et par meters avstand i disse dager.

Lykke til og vis hensyn. Dette klarer vi.

Ikke host på skjermen

SMITTEVERN_tommetanker

Jeg vil ikke besøke min mor. Min mor er på omsorgssenter. Hun er gammel.  Hun er dement. Det er kanskje like greit akkurat nå. For det blir en stund til vi besøker henne igjen. I alle fall må det bli slutt på at det klør i halsen min. Det er i oss. I blant oss og overalt. Corona viruset bremser for tiden verden. Min mor og hennes medbeboere på omsorgssenteret er alle i risikogruppen for dette lille viruset. Kommer det inn til dem kan noen dø før tiden. Kanskje min mor. Derfor besøker jeg henne ikke så lenge det klør i halsen. Eller så lenge noen hoster på bussen. Vi må alle gjør vårt til å hindre spredning av smitten. Vaksinen er ennå ikke klar og sykdommen er farlig for noen. Veldig farlig for noen få.

En rar bieffekt er at vi kanskje når våre klimamål raskere. 10.000 vis av fly settes på bakken. Reiser innstilles. Miljøaktivistene smiler mens de hoster. Vi får håpe vi står han av. Det sies jo at det må krig eller katastrofe til før vi endrer våre vaner. Kanskje vi reiser litt mindre når dette er over.

Det føles som om det overreageres over alt. Overdramatisering og galskap. Allikevel. Jeg tror det  er lurt å følge de råd som gis av helsepersonell. Journalistene gjør og jobben sin og hauser opp så godt de kan. Men innimellom alle store overskrifter finnes også mye god informasjon. Vask hendene ofte. Ikke nys i trynet på folk. Ta hensyn.

Og selv om kanskje Facebook og dets like er de eneste smittefrie møteplasser om dagen kan man aldri være helt sikker. Host i ermet selv om du er på SnapChat.

 

Er laksefisket i gang?

laksefiske_tommetanker

Jeg spaserte over broen til Nicolai Emanuel de Thygesons minne i dag. Lundsbroa. I lett duskregn og sur vind. Både lue og hette var sånn ca dradd ned i nesehøyde. Samtidig var jakkekraven dradd opp til Corona-sikker høyde. Jeg skulle verken nysesmitte noen eller bli nysesmittet på min vei over broen til Elvebredden legesenter. Jeg følte at alle visste jeg skulle til legen på hastevisitt i dag. Og alle så på meg som en potensiell smittebærer følte jeg. Til og med de i bilene som passerte.  Jeg tenkte disse paranoide tankene helt til jeg kom på at jeg skulle til legen fordi jeg tror jeg har ødelagt korsbåndet i kneet. Og sist jeg hørte så var ikke avrevet korsbånd smittefarlig. Ikke dersom du er like elendig i gammelmannsfotball som meg. “I’m not to old for this shit” tenker jeg hver søndag og spiller fotball med likesinnede. Sist søndag resulterte det i vondt i kneet som igjen resulterte i en lett haltende tur over Thygesons Minde til Elvebredden legesenter. En tur hvor folk sikkert lurte på om en også begynte å halte om en fikk influensa.

coronaventerom_tommetanker

Vel inne i venterommet satt alle de andre på en smittelengdes avstand. Det var ledig en smittesikker stol som jeg tok. Men så kjente jeg det kriblet i halsen. Jeg kremtet litt. Og da var det gjort. Alles øyne var rettet mot meg igjen. Det var som de trodde jeg var selve viruset. Det var først da jeg ble ropt opp av min faste lege og haltet overdrevent innover i korridoren at de pustet lettet ut. Da selvfølgelig inn i sitt eget jakke-erme.

Jeg fikk ikke påvist eller avkreftet noen ting hos legen, men en MR undersøkelse skal gjennomføres.

Lett haltende igjen trådde jeg nok en gang ut på Thygesons Minde. Lettere til sinns og med lua over øyehøyde hadde jeg utsyn over vakre Otra.

Det var da jeg så dem. Tjuvfiskerne.

For laksefisket er ikke i gang før til sommeren.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolai_Emanuel_de_Thygeson

 

Jeg står og lurer på hvem de blir når jeg lager dem.

myARTificial Intelligence1_Tommetanker

Det er min kunstige intelligens jeg utforsker. For ekte intelligens er mangelvare inne i mitt hode. Jeg kan mye, men ikke nok til å bli med i klubbene for de lure. Så der for er jeg i gang med å lage myARTificial I. Skuffer og skap tømmes  for spiseredskaper og bruktbutikker byr på sine goder og skatter. Sammen med ting som har kost seg i havet en stund blir de til personligheter. Jeg står og lurer på hvem de blir mens jeg lager dem. Blir det en koselig kar, eller en nervøs pensjonist. Kanskje ei søt lita frue. De går gjennom mange forsøk før de plutselig er der og jeg sier;

“Hei!”.

myARTificial Intelligence2_TommetankermyARTificial Intelligence_relax_Tommetanker

Mørkets historier på Bragdøya

Bragdøya_historie_

Nattevandring på Bragdøya og Langøya. 6 kilometer i mørket. Av og til på noe som lignet på en sti. Av og til ikke. Nok en gang gikk jeg sansynligvis en veldig Scenic tur. Mine turkamerater fortalte hele tiden hvor fint det var. Vi kunne vært nesten hvor som helst. Det var mørkt. Det var en kjapp liten båttur fra en båtgarasje i Løvika som tok oss ut der. På brygga ved saltbuane på Bragdøya. Disse store fine buane som en gang ble til bortved Lillesand et sted og flyttet hit av familien Gerrard som satset stort på at makrælen skulle komme. Med oss var en som kan mer enn normalt om Bragdøya og dens lyse og mørke historie. Han er med i Bragdøya Kystlag og har vært her mye. Selv om jeg ikke så noe som helst var det en innholdsrik tur. Historiene er mange der ute. Om hardnakkede bønder som forsøkte å livnære seg i skrinn jord. Om fiskere som fisket og om fulle folk i seilbåter. Og om alle de fine vikene og buktene som hver sommer fylles av solvarme gjester. Jeg fikk vite hvorfor Hestehaue heter Hestehaue. Og midt inne i skogen kjente jeg på redselen til 28 fanger som en gang ble tatt ut her, vekk fra folk, for å bli henrettet av tyske nazister. Bragdøya har mange sider. Heldigvis de fleste lyse, – selv i mørket. Vår turlos fortalte historien om Thaulows hus og somrene her ute for over 100 år siden. Han fortalte om tre av barnebarna til Tahulow som var Henrik Wergeland, Camilla Collett og Generalen som alna Ravndalen.

Nok en gang gikk jeg en fin tur. Kanskje den fineste turen jeg aldri har sett. Allikevel full av innhold. Takk for turen.

Du kan lese mer her;

Front Page

bragdøya_tur

Om Saltbuene på Bragdøya;

I 1914 kjøpte familiefirmaet I. Gerrard Bragdøya, og i1915 ble selskapet A/S Bragdøen Interessentskap A/S opprettet for å utvikle mulighetene på øya. Familien hadde mange planer for øya, både å lage tørrdokk og med å få etablert internasjonal frihavn.

 

Med det som det ble satset på var foredling av de store makrellforekomstene som ble hentet opp i Skagerrak og brakt inn til Kristiansand. To store buer som stod på Lillesand/Grimstad kanten ble kjøpt, demontert og fraktet til Bragdøya og bygget opp igjen der.

Kristiansand utviklet seg på den tiden til å bli Norges største eksporthavn for saltet makrell til Amerika, og det var også stor eksport av fersk makrell på is, og saltet makrell til Europa. Men allerede på 20-tallet ble det krise i makrellfisket og i eksportnæringen, og virksomheten på Bragdøya ble lagt ned.

Buene ble i årenes løp leid ut som lager for forskjellige bedrifter, men vedlikeholdet ble ikke prioritert og bygningene begynte å forfalle. Etter krigen var det liten interesse for bruken av buene, og forfallet tiltok.

I 1968 kjøpte Kristiansand Kommune hele Bragdøya, som da ble lagt ut som friområde. På den tiden var det ikke interesse for å bevare gamle bygninger på et friområde, og det som mange mente var at det mest fornuftige var å rive disse.

I 1986 begynte imidlertid en ny fase i Bragdøyas historie. Vågsbygd Velforening tok initiativ overfor parkvesenet for å sette søkelys på verdien av Bragdøya og den kulturhistorie som fantes her. Samme år ble Bragdøya Kystlag stiftet, og tanken om å utvikle Bragdøya til et kystkultursenter ble født.

De frivillige foreningene som tok ansvar for Bragdøya sluttet seg sammen i ”Kontaktutvalget for Bragdøya” og bestod av: Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Agder Fylkeskystlag, Christiansand Byselskab, Pider Ro, 4H og BKS (billedkunstnernes interesseorganisasjon).

Allerede i 1987 inviterte Bragdøya Kystlag Forbundet KYSTEN til å holde sitt landsstevne her, noe som ble mulig etter en intens dugnadsinnsats hele året før stevnet. Arrangementet ble et vendepunkt for politisk forståelse av mulighetene som lå i utviklingen av Bragdøya.

I 1988 var det en debatt i lokalpressen om ”innvandrere som levde på trygd”, og i den forbindelse tilbød en rekke chilenske flyktninger seg å jobbe gratis for å gjøre nytte for seg. På Bragdøya var det nok av arbeidsoppgaver og etter hvert kom det i stand en ordning der en gruppe chilenere hjalp til med restaureringen av sjøbodene. Gjennom ordningen ”arbeid for trygd” og ”praksisplass for opplæringsplan” ble det etter hvert mulig å benytte arbeidsledige i større omfang, og på det meste var det mer enn 50 mennesker fra 12 ulike nasjoner som deltok i Bragdøyprosjektet.

Det er fortsatt Kristiansand kommune som eier øya og bygningene, men Bragdøya Kystlag har det daglige ansvar for drift av sjøbodene og anleggene rundt disse og for det daglige vedlikehold. Det er bygget verkstedbygninger, sanitæranlegg, smie og en stor utvidelse av bryggeanleggene. Kystlaget leier ut den sjøboden som i dag går under navnet ”Saltebua” til konserter, møter, selskaper og bryllup og all inntjening blir pløyd tilbake til drift og vedlikehold av anlegget. Det er også en permanent utstilling i Saltebua som gjenspeiler historien knyttet til fiske langs sørlandskysten.

Saltebua er også Bragdøya kystlags senter med kontor for administrasjon og bibliotek, samt møterom.

Det er opprettet et kommunalt organ, styret for utvikling av Bragdøya, ledet av kulturdirektøren. I dette styret sitter representanter fra ulike etater innen kommunal drift og forvaltning, samt Bragdøya kystlag. Dette styret har det overordnede ansvar for den langsiktige planlegging og drift av Bragdøya som friområde og historisk kultursted, der mens Bragdøya kystlag er delegert et daglig driftsansvar for bygninger, brygger, utstyr og for å gjøre øya tilgjengelig for publikum gjennom drift av skyssbåter.

Villaen

Familien Gerrard, som drev ”Bragdøya Interesseselskab”, bygget i 1916 et eget landsted i sveitserstil ved Thaulows gård. Dette var i familiens eie som feriebolig frem til 1986. Etter den tid ble huset i en periode benyttet av ”Kunstgruppe Bragdøya” og rommet sommeratelier, utstillinger og mindre kunstprosjekter.

 

Den mørke historien.

I februar 1943 tok de første henrettelsene av russiske krigsfanger til rundt Kristiansand. Frem til freden passerte nærmere 50 navngitte krigsfanger.
De ble henrettet på Bragdøya, Oksøy fyr, Volle vannet og Jegersberg ved Kristiansand. Hovedarkitekten bak aksjonene var SS-Hauptscharführer og kriminalsekretær Paul Glomb.
I oktober 1944 ledet han henrettelsen av 11 russerfanger på Bragdøya. Samtlige russerfanger ble kommandert til å grave sine egne graver, kle seg nakne og knele ved på gravkanten for å motta nakkeskuddene. De to siste måtte selv delta i begravelsen av sine kamerater før de selv ble tatt av dage. Et annet tilfelle var da Glomb sammen med Willführ, Nietzke og Schnoor hengte 3 russere i en båtmast nær Oksøy fyr i slutten av januar 1945. Etter «sermonien» ble fangene dumpet i sjøen ved hjelp av ståltråd og murstein.

Det samme skjedde med Louis Hogganvik fra Sør-Audnedal som ble dumpet for å skjule at sikkerhetspolitiet hadde gått for langt i sine torturmetoder. Etter disse hendelsene fikk Glomb tilnavnet «russermorderen»

Kan menn ommøblere?

5o_50_innredningSiden min kone har valgt å tilbringe 2 uker i Brasil ser jeg mitt snitt til å være herre i eget hus. Til å ommøblere. Jeg har vært med på det før, men da uten kommentar-rett og påvirkningskraft. Jeg har vært den fyren som under streng kommando flytter på den inni helsikes uhåndterlige stolen. Den tunge sofaen. Lampa som kommer borti alt mulig, samt en lumbagoframprovoserende grønnplante med en overraskende tung terracottakrukke. Selvfølgelig nyvannet for å tilføre litt ekstra tonnasje. Det har vært min jobb. Og som alle menn vet er ominnredning et tilfeldighetenes spill. Det er sjelden nøye planlagt. Stolen skal ikke flyttes fra A til B. Den skal flyttes fra A til H og være innom B, S, D, E, F og G på veien til H. For den drit-tunge stolen og den krumrygga potteplanten ser ut til å besitte dårlig stedsans. De, samt spisebordet, to sofaer og diverse hyller lever en stund et hvileløst liv før de finner sin plass. Ikke for den siste hvile, men i alle fall for en stund.

Men nå er jeg alene i huset og har ommøblert etter 50/50 metoden. Alle møblene i halvparten av stua.  Nært og trangt og fint i den ene halvparten og åpent og tilgjengelig på den andre halvparten. Lett å vaske på den ene delen. Vanskelig på den andre.

50/50.

Lurer på om Maya liker det når hun kommer hjem.

En oppfordring til alle kø-entusiaster på Søm.

 

Snart skal alle på Søm få busskort. Også mange av oss tilhørende i dalstråka innaførr. Broer skal bygges og rives og tuneller skal stenges og veier skal sprenges. Og køen som allerede er saktegående skal nå bli så lang og sakte at den begynner å gå bakover. Før alle køentusiastene kommer seg på jobb er arbeidstia over og de må rygge hjem igjen. Statens vegvesen, Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune skal komme køkaoset i forkjøpet med å dele ut et spanderende busskort til hver husstand. Tror det holder til de som pleier å kjøre bil. De er som oftest alene i bilen. Jeg frykter at svartebørsmarkedet vil blomstre. Jeg kjenner mange som aldri tar bussen. Det skal bli spennende å se hvor mange voksne sjåfører som faktisk begynner å ta bussen.

Jeg tar bussen hver dag og det er helt topp. Jeg oppfordrer alle tilårskomne på Søm til å ta i mot busskortet når det kommer og ta det i bruk. La bilen stå og ta bussen. Det er bedre for alle. Det er bedre for miljøet. Det er godt for sjela. Og snart blir det litt gratis.

Noen trenger jo bilen og de må ta den, men mange trenger ikke og de håper jeg tar bussen. Kanskje vi sees. Eller kanskje alle tror at alle andre tar bussen så de tar bilen.

Hmm. Jeg tar i alle fall bussen.

 

Mørkemenn på Flekkerøya

daumannsholmen_tommetanker

Når jeg var liten hørte jeg at de ikke kunne svømme der ute på Flekkerøya. Fra min bestemors gård i Korsvikfjorden kunne vi se den store øya langt der ute. “Der ute kan de ikke svømme”, sa min største fetter, “de går på vannet.” Vi som ikke kjente stedet trodde at troen var sterkere der ute. At de hadde kortere vei til himmelriket enn oss andre. Det var ikke før tunellen kom og folk var tvunget ned i avgrunnen før de nok en gang fikk se lyset på den andre siden at de lærte å svømme på Flekkerøya.

Nå er de kjent for mopeder og fyrverkeri. Fint har det visst alltid vært. Jeg ble nok en gang invitert inn i mørket av denne lavterskelgjengen med lys i panna. Vi skulle gå tur på Flekkerøya. “Er det skog der”, tenkte jeg. Etter 7 km var jeg overbevist.

Og når en går tur med en kjentmann som kan peke og fortelle underveis blir turen fin. Skjønt det at han pekte skjønte jeg ikke så mye av. Det var jo mørkt. Men det nære er også fint. Det var en blikk stille kveld med en bitte liten skalk av en måne. Snøen gjorde mørket lysere og lydene mindre. Vi pratet om mye og mangt igjen og jeg lærte mye om Flekkerøya. Vi gikk ut til Daumannsholmen, over den nye fin broa de har laget.

“Hvorfor heter det Daumannsholmen” spurte jeg. “De fant en dau mann her en gang”, sa kjentmannen. “Åja”, sa jeg.

Der er mye historie på Flekkerøya. Bestefaren til en av turkameratene var Los og hadde bukta Biskopshavn som sikker ankerplass for losskjøyta når det virkelig blåste opp. Tyskerne overtok også Flekkerøya og hadde et massivt radaranlegg ytterst ute.

Turen var topp og skal gjentas i dagslys og når isen legger seg kan jeg også gå på vannet.

kart_tur_flekkerøya

Noen nekter å innse at våren ikke kom allikevel.

sørlending_tommetanker

Vi grein på nesa vi Kristiansandere, når regnet ble hvitt. Tror mest bare det var brøytebilsjåførene som gliste og dro ut for å slipe sine rustne skuffer. Også alle akebrettene da. De jubler sammen med ungene oppå.

I det siste har våre sosiale og usosiale kanaler flommet over av vakre bilder av knopper og knupper på trær og i busker. Snøklokkene smilte uten snø og enkelte tidsforvilla tulipaner stakk sine grønne fingre opp av jorda. Hagemøblene stod på terskelen til å bli dradd ut av vinterhiet og sommerdekk ble klargjort. Enkelte oppholdsdager kunne nytes lettkledd i solveggen og vi var vel alle overbevist om at vinteren ikke kom.

Men så kom den.

Ikke alle sørlendinger vil innse det. Jeg støtte på denne karen. Kanskje han tror det er fake snow.