Jeg er aldri sikker på noe

kommentarfelt_tommetankerMeningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.

Greit nok for denne gangen. Kun snøen ble forulempet her.

Jeg skulle til å skrive en kommentar, men så ble fingeren kald.

Traske for å tenke.

 

Hvorfor er det slik? Når det er tenketid for tomme tanker reiser jeg meg. Jeg er en av dem som ikke klarer å lukke øynene, sitte stille, og konsentrere meg når jeg får en utfordring og noe å tenke på. Av en eller annen grunn reiser jeg meg opp fra min behagelige regulerbare kontorstol ved mitt flotte regulerbare kontorbord. Jeg forlater den rykende kaffekoppen jeg akkurat har hentet meg. Jeg går bort og ser på kopimaskinen. Helt uten grunn. Jeg lener meg inntil veggen på møterommet og ser på en avslått monitor. Jeg står og ser tomt ut gjennom vinduet. Det er ingenting å se på, men jeg står der allikevel. Jeg står og tenker. Jeg går rundt i gangen med et tomt blikk og en badeball. Jeg går sikkert et par hundre meter i en gang som er 7 meter lang. Jeg går inn på do uten verken å måtte bimme eller bomme. Ned trappen og opp trappen. Hodet jobber med noe mens jeg gjør ting jeg ikke husker. Det er rart at det virker sånn. For det er ofte akkurat i en slik zombievandring at den gode ideen kommer. At problemet blir løst. Først når kaffen har blitt kald setter jeg meg ned i min gode stol igjen.

Ofte med en god ide.

Alt var ikke bedre før til 16.00.

randesund_lysstøperi_tommetankerI alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.

Men det var før. Gradvis har Randesund Lysstøperi fått mer testosteron. Nå er det jo rett og slett en opplevelse å dra dit. Også for menn som ikke har lest Bonytt og Hytteliv. De har geiter der. Kosegeiter. Og de selger is. Da er jeg fornøyd. Det skulle ikke mer til. Og sist helg gjorde jeg også to små barnebarn fornøy. Med ei på pakkebæreren og ei litt foran og bak på en liten sykkel fant vi veien ut dit. Det er fremdeles på landet der ute, selv om boligfeltene elger seg innpå. Det er åpent til 16.00 i dag så jeg vil anbefale turen. Det er nå trygt for menn.

https://gaveloftet.no/

 

https://gaveloftet.no/

Positive mennesker lever lengre

one_of_those_days_tommetankerSovna på sofaen i går. Etter et par øl og bolle chips sovna jeg.  Snorka vist og. Og rista litt mens jeg lå der. På TVn holdt Graham Norton på med sin lystige intervjuer. Jeg sov og fikk ikke med meg nokka. Kona vekka meg forsiktig, leda meg inn på badet og gav meg tannkost med tannkrem på. Hun hadde reid opp for meg og la meg. Jeg sovna tvert. I dag våkna jeg litt muggen. Følte meg litt råtten. Kroppen var tung og armen var nummen. Subbelyden av beina mine hang etter meg på vei til kaffekoppen. Den ble fylt og glemt. Jeg hadde en zombivalent følelse i hodet. Inn gjennom stuevinduene kom den første solen. “Drittsol”, tenkte jeg. “Ikke nok med at du brenner i øynene, selv om jeg lukker dem. Du viser fram all skitten på vinduene. Den jeg håpte skulle henge der til våren. Faen. Skulle dette bli en sånn dag?”, sa jeg høyt til meg selv.

Heldigvis for meg så sa jeg det høyt. For da hørte hva jeg sa. Lyden gikk ut av munnen min og inn i ørene, selv i min mutte morgen. “Hva er det jeg sier?”, tenkte jeg. “Jeg kan ikke bestemme meg allerede nå, klokka 08.05, at dagen skal bli tung og mørk og slapp og muggen som ei kompe.” Jeg satt litt mer stille i sofaen og så på solstrålene gjennom skitten i vinduet. Jeg satt bare å så. Og så så jeg litt nøyere. Måten de lyste gjennom fingeravtrykkene til barnebarna. Hvordan fuglebæsjen på vinduet kastet skygger helt bort til spisebordet. Jeg kikket på kræsjemerket til en spurv øverst oppe i et av glassene. Små fjærbiter hang der ennå. Jeg smilte. Alt dette hadde jeg ikke sett om jeg hadde vaska vinduene i går.

Jeg smilte igjen, og jeg tenkte på smilet.

“Dette skal bli en sånn dag!” sa jeg høyt igjen til meg selv og smilte nok en gang.

“Nå kan dagen starte.”

Grunn god nok?

Nyt_norge_3_tommetankerI går kontaktet jeg Nyt Norge fordi jeg lurte på hvorfor de limte plastlapper på alle eplene. Jeg fikk et høflig svar. Men er det grunn god nok? Og er det bare meg som ikke liker dette. Plast er jo som kjent ikke et gode. Det må da være mulig å markedsføre uten å lime plast på frukten.nyt_norge_2_tommetankerNyt Norge er en fin greie. Framsnakke norsk mat. Jeg ønsker også at alle skal spise masse norsk frukt. Det er egentlig godt for alt. Rent bortsett fra all plasten da.

Håper de ikke gjør det samme med jordbær og moreller og tyttebær.

 

https://www.matmerk.no/no/nytnorge

 

 

 

Nyt Norges plast

nyt_norge_tommetanker

Jeg liker å spise epler. Men jeg liker ikke å sitte igjen med plastbiter mellom tenna etterpå. Eller hoste og harke det opp. Ei heller spre plasten ned i kloakken etter en tur gjennom fordøyelses-systemet. Jeg trodde vi nå var enige om å begrense plastbruken. Nyt Norge står det så nasjonalromantisk fint. Kanskje det skulle stå Fy Norge? Snyt Norge? Fy frukten? Eller fy de som limer søppel på frukten? I alle fall; fy noen. For hva inni helsike er meningen med å lime en liten plastikkbit på hvert eneste lille eple i butikken. Ikke akkurat en smaksforsterker. Jeg vet at eplet er ganske kortreist. Men er plastbiten det? De sier vi skal helst nyte de norske råvarene. Derfor er de merket. De norske smaker ofte bedre. Eplene fra Hardanger med ulik form smaker bedre enn epler som heter PinkLady og kommer langveis fra. (Lurer forresten på hvorfor PinkLady epler er helt identiske.  Hvordan greier de å mutere fram det der? )

Jeg liker å nyte Norge. Fin natur og gode råvarer her og der. Men akkurat her?

Jeg liker å spise epler. De norske er best. Men dropp plasten. Den får jeg i halsen.

Hvordan var din?

 

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— —-

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— ——- ——- ——- —— ——– — —- —– ——– ——- —–

—- ——- ——- ——- —— ———- ——- ——- ——- —— ——

— jeg gikk av bussen 4 stopp før jeg skulle. Jeg kom en halv stille time for sent til jobben. Det var fint.

 

Uventa vakkert

uventa_vakker_tommetankerEn ganske tidlig lørdagsmorgen. Sånn ca. klokka 9.30. Egentlig grytidlig for et morratrøtt saggetryne som meg. Jeg gikk i dvaletilstand nedover sykkelstien mot Meny. Butikken hvor lørdagsdagbladet blir innkjøpt hver lørdag omtrent på denne tia. Med meg hadde jeg et par elleveåringer som klokelig holdt kjeft. De så at hjernen til bestefar ennå ikke hadde stått opp, selv om kroppen beveget seg. De var kun med for å karre til seg litt godteri i lausvekt. Og lettlurte meg skulle betale. Det var jo tross alt lørdag. Den lave morrasola gnagde seg inn gjennom pupillene og tvang fram små iaktakelser av de omkringliggende omgivelser. Morrafukten reflekterte morrasola der den kunne. Til zombie å være var jeg heldig som stoppa opp på brua over veien. Med smale kinaøyne myste jeg inn i solens rike. Jeg tror det tok lang tid før jeg så det. Det vakre. Men jeg så det omsider. Jeg så at lav sol, fuktig Høvågvei og morratåke på myra var en fin kombo. “Fint”, tenkte jeg seint og smilte. “Se gutter, så fint det er”, sa jeg til noen som ikke gadd høre på meg. Jeg tok et bilde for å huske. Og når jeg i dag hadde glemt at jeg tok bildet og allikevel fant det, smilte jeg igjen. Det var jo vakkert. Jeg er glad jeg så. Jeg tror det vakre finnes over alt. Bare en ser etter.

Blåmerker i fleng! Turen til Varen blir værende.

Varen_Bella_tommetankerTa turen til Varen. Vi tok den og vi tar vare på den men den er der egentlig ennå. For om en tar en tur så er det litt rart. Den forsvinner ikke. Den blir værende. Akkurat som turen til Varen på Lømslandsheia i Tveit. Denne dagen ble blåmerkedagen.  Ikke fordi vi var unormalt vinglete og dettete denne dagen. Blåmerkene vi påførte oss selv var ikke flere enn normalt for denne snubleflokken. Nei dette ble blåmerkedagen, fordi det var de vi fulgte. Tveit IL. har lagt turen opp slik. De har gått før oss over stokk og stein med et malespann i hende. Det er blåmerker på mange trær og stien er lett å finne. Turen til Varen er fin. Veldig fin. Og spesielt nå, når naturen leker med hele fargepaletten. Akkurat nå må denne lille rundturen være noe av det beste vi har å by på. Tett skog og luftig skog. Stier og myrer. Og når vinden er fraværende og lufta stille er det smått spektakulære rasteplasser på og i nærheten av selveste Varen. Deilig utsikt mot steder langt vekk. Oppe ved varen hvor det er høyt og bratt har naturen laget sin egen Vigelandspark. Skulpturer av furu står på rekke og rad. Formet over lang tid av vær og vind er de en tankefull fryd for øyer som ser. Barna ser lekestativer og senger og stoler og hus og hytter. Jeg ser levde liv og spennende natur. Ta turen til Varen.

Den varer.

PS. Og for tur-nerder kan Bella opplyse om at det er 124 blåmerker fra Varen og ned til bilen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Tur tar tid med turdirigent på tre.

En liten entertainer på tur tar tid. Når attpåtil fansen ikke er helt med på notene er det krevende for en 3 årig primadonnadirigent. For denne lille 2 kilometersturen tok hele 3 timer. Og Mina hadde regi og kontroll hele veien. Step by step fikk kjørt seg her. Skogen bak Brattvollheia var scenen hennes og trollbabyer og elektriske busker var rolleinnhavere. Siden beina hennes er korte gikk hun ikke på stien, men en meter på siden. Der hvor lynga er høy og einerbuskene krevende. “Det går bra.” sa hun optimistisk til pesimistiske turkamerater. 2 km ble langt denne dagen. Men orkesterlederen var fornøyd. Og det er egentlig det viktigste.

tur_tar_tid_tommetanker2