Av og til får du deg en knekk

trær_jeg_har_møtt_2_tommetanker

Går du på trynet, kan du reise deg igjen. Er dagen i dag ganske mørk, kommer solen opp i morgen. Møter du veggen kan du alltid snu deg. Knekker du noe vil det gro sammen igjen. Naturen er et fint og lykkelig bevis på hvordan ting leger seg. Hvordan ting kan bli bra igjen. Det er en fantastisk egenskap vi har. Alle vi som lever på denne jorda. Vi kan reise oss etter et fall. Vi kan rette oss opp igjen. Eiketreet jeg møtte ikke langt fra Fiåsen er et bevis på at livet ikke er over om du får deg en knekk. En gang opplevde det alle trærs mareritt. Det knakk. Men treet ville det tydeligvis annerledes. Det reiste seg igjen. Jeg tror det tok litt tid, men det reiste seg.

Jeg har muligens møtt flere trær i mitt liv enn mennesker. De vokser og gror og lever et liv der de en gang startet det. Av og til går jeg bort og legger hånden på treet og sier , “Hei!” Godt jobba.”  Jeg vet ikke om treet hører meg, men jeg liker å tro det.

fiåsen_tommetankerSkogen er kanskje finest akkurat nå. Uten blader på trær og busker kan du se langt, og se flere. Møte mange. Skogen er mitt sted for å klarne hodet og rette ryggen. Min kone gir meg kraft til å gå ut og tømme tankene. Til å se lys der det er skumring. Jeg er en grubler når ting går i mot. Spesielt hvis mennesker skuffer meg. Jeg tror naivt på det gode i folk, og opplever som oftest det. Av og til ikke. Da blir jeg skuffet. Min kone hiver meg ut i skogen.

Takk.

Det er godt.

trær_jeg_har_møtt_3_tommetanker

Hopplandslaget skal fly mindre?

climate_change_tommetanker

Det norske Hopplandslaget har begynt å ta mer tog for å begrense miljøavtrykket sitt. Litt rart for jeg trodde de var glade i å fly. Klimatrykket øker over alt. Og mens Trump lirer av seg vås i Davos tar jeg på meg ski og dykkermaske for å hel-gradere meg mot klimaforandringene. For jeg bryr meg og jeg tror på det forskerne sier, på det Greta Tunberg sier, i motsetning til presidenten i verdens mektigste land, Donald Trump. Jeg tror mer på den lille svenske jenta og har henne som et større forbilde enn mr. Trump. Hun gjør som hun sier og bidrar der hun kan. En liten stemme som treffer mange. Dessverre treffer den ikke mange nok. Spesielt oss voksne og rike. Det er lettere for ungdommen å ofre en flyreise eller to. De har jo ikke råd allikevel. For oss voksne gjør det vondere å ofre noe som helst. Hvilke goder eller fordeler kunne du for eksempel velge vekk dersom du skulle bidra til litt jordforbedring.

Det der er ikke lett. For jeg vil ha mer. Jeg vil ha mye mer av alt. Selv om jeg har nok.

Om ikke jeg får snø her så flyr jeg til et sted det er snø. Om jeg får snø og kulde her så flyr jeg til et sted det er varmt.

I Kristiansand har vi klart å øke flytrafikken i 2019. Til tross for alt vi vet.

Jeg tror jeg melder meg inn i hopplandslaget.

climate_change_tommetanker1

 

Å gjøre noen glad er den fineste gleden noen kan ha.

 

Vi gikk i skauen i dag. I skogen i Tveit. Med meg hadde jeg Lucas. Jeg spurte ham hjemme om han ville bli med. Han hørte ikke. Han hadde headset kobla til nintendoen. Jeg fikk kontakt etter hvert. “Blir du med på tur”, sa jeg. “Nei”, sa han. Jeg vet at det er standardsvaret til noen som nærmer seg tenåra. Jeg omformulerte spørsmålet. “Blir du med på tur blir jeg glad” sa jeg. “Javel da”, sa han. Han gjorde meg glad. Og jeg tror han ble litt glad han og. Vi skravla vår vei gjennom skogen i Tveit. Vi opplevde et lite eventyr sammen. Lille Kjerag ved Tonesal. Han gjorde meg glad.

Min mor er dement og bor på omsorgssenteret på Tveit. “Siden vi allerede er på Tveit svinger vi innom til oldemor en tur og sier hei” sa jeg. “Åhhhh”, sa han, “Jeg venter i bilen”. “Bli med inn så blir jeg glad”, sa jeg. “Javel”, sa han. Han ble med inn og jeg ble glad for at han sa ja. Der satt min mor og kjente oss igjen, -ennå. Demente blir sakte men sikkert verre. Men hun kjenner oss igjen ennå og lurer på om vi bor på hytta og om hvor hun selv bor. Jeg fikk henne opp med gåstolen og vi gikk inn i finstuen hvor hun ikke kjente seg igjen. “Hvor er vi nå?” spurte hun. “Du bor her” svarte jeg, “dette er finstua her du bor.” “Det kan jeg ikke huske”, svarte hun.

Vi gikk inn og satte oss. Det står et piano der også. “Kan ikke du spille noe for oldemor”, spurte jeg Lucas. “Nei”, kom det obligatorisk. “Men hun blir så glad”, sa jeg. “Javel da”, sa han og satte seg ved tangentene. Og jeg hadde rett. Min demente mor ble glad. Hun satt stille og bare så, og nøt. Hun lyttet til alle de ustemte tonene som kom ut av dette gamle pianoet og hun koste seg. Hun så på sitt oldebarn som gjorde henne glad.

Denne dagen gjorde Lucas både meg og min mor og hans bestefar og hans oldemor glad.

Den fineste gleden noen kan ha, er å gjøre andre glad.

Tror det stemmer.

Lille Kjerag ved Tonesal

lille_kjerag_tonesal_tommetanker

Det var en stri tur. Ikke lang men stri. Og en umerka tur på stier som ikke akkurat er oppgått. Men det passet i dag. Været var fint og bekkene fulle så dette skulle bli bra. Fra en bitteliten parkeringsplass ved Bjorvannet tuslet et barnebarn og jeg oppover en traktorveg til vi kom til Tonesal. Et flott navn. Visstnok fra den tid det ikke var så mye trær her. Da var ekkoet vidunderlig. For her var det høyt og bratt på alle kanter. Vi testa ekkoet og det funka nå og. Og foran oss lå Foreheia. Rett opp. Vi gikk i bekker oppover vakker eikeskog. Dette er et naturreservat så skogen er gammel og vakker. Vel oppe lå utsikten og ventet på oss. Fra Foreheia kan du se langt, helt til havs. Den rager 219 m over havet. Men det er på vei ned vi fant grunnen til at vi gikk denne turen i dag. Godt gjemt ligger Lille Kjerag. I en stor bratt skorte har en stein kilt seg fast. I motsetning til Store Kjerag er det her fotografen som har det skumlest. Løse steiner og blaut og bratt er ikke noen godt underlag for en fotograf. Men vi hadde ikke gått helt hit uten å få dette foreviget. Bildene ble tatt og turen gikk hjemover igjen. Mer steinrøys og mer myr og mer bekk. Turen har en egenart, men er litt utilgjengelig. Litt for de spesielt interesserte.

Som meg.

foreheia_tommetankerlille_kjerag_tonesal_2_tommetanker

forehei

Stormfloeffekten

høyvann_tommetanker

Stormflo! Og da snakker jeg ikke om fetteren til Tore Andre og Jostein. Nei jeg snakker om at vannet går over sine bredder og stiger voldsomt.  Trukket oppover av vind og lavtrykk og vær. I dagene som har vært har vi hatt vannstand som har vært over en meter høyere enn det som er normalt. Rødt farevarsel. Metrologene har advart og nødetatene og forsikringsselskapene har sagt vi må sikre båtene. Ta de gjerne på land. Men hva skal en stakkar gjøre når båten nå engang er til vanns. Båtripa er jo bare 70 cm fra havoverflaten ved normal vannstand. Og nå steg sjøen med en meter. Jeg så vannet stige oppover skutesida til den nådde ripa. Det var jo nøtt til å skjære seg. Vannet steg til langt over ripa. Jeg prøvde å kjøre den litt først, men det var akkurat som å kjøre bilen i dyp kram snø. Den gikk tungt. Jeg gav opp det prosjektet.

Det er vel best å vente til vannstanden går ned igjen før jeg igjen prøver båten.

En bokstav for lite.

vebjørn_and_tommetanker

Spor etter en kunstner sitter igjen i Markens. I julens hete har Vebjørn Sand beæret oss med et Pop-Up galleri. Fylt til randen av fin kunst. Han kan det. Ikke alle liker kunsten hans, men det er jo det som er kunsten. Vi er ulike. Han er ulik. Han er ofte like fargerik som maleriene han maler. Store svulstige erotiske ærlige ord kommer ofte ut i en hver sammenheng. Han kan bli for mye for noen. For meg er han underlig moro. Vindusdekoren er endret en smule etter at galleriet ble pakket sammen. Kanskje det er en selvoppnevnt kunstkritiker som så sitt snitt.

En bokstav forsvinner og tankene endres.

Barndomsminner

jodspiritus_1_tommetanker

Smertefull omtanke.

“Er det bedre på blø i hjel?”, tenkte jeg.  9 år gammel og ny-tryna. En slik tanke skal jo ingen 9-åring ha. Allikevel kom den. Jeg hadde akkurat tryna på sykkelen på vei hjem fra bading i Tretjønn. En solbrunn lyslugga utvanna liten kropp i shorts og t-skjorte kikka opp på en fugl som fløy forbi. Det jeg ikke så var at veien svingte uten at jeg gjorde det. Forhjulet gikk rett i en stein. Sykkelen sladda og jeg tryna. Rævva og låret gled vakkert et stykke langs asfalten før jeg stoppa. Det må ha vært et opprivende syn selv om shortsen og sykkelen og skoan og t-skjorta og det fuktige hånkleet på pakkebæreren slapp uskadd fra hendelsen. Den opprivende hendelsen ble påført mitt legeme. Der hvor hud møtte asfalt var det ikke lenger mye hud. Skinnfiller lå oppetter veien, spredd utover. Et stort skrubbsår var det jeg satt igjen med. Større enn hånda mi. Det blødde litt. Det pipla litt. Men ikke så mye. Allikevel slo tanken meg, “Skal jeg heller blø i hjel.” Den fryktelige tanken kom fordi jeg visste at hjemme ventet det masse smertefull omtanke. Min velmenende mamma ville tørke vekk tårene mine som først ville komme i det jeg gikk inn døra. Som andre gutter på den tiden var jeg for tøff til å grine offentlig. Grininga begynte først ved ankomst hjemme. Og min velmenende trøstefulle praktiske pappa vill løpe etter sårbehandlings pakka. Plasteret som skulle på og – – – og – – – og – – JODSPIRITUS. 5 %. Djevelens eliksir. Dette stoffet de voksne smurte inn små sår og store skrammer med. Det skulle rense såret. Det gjorde det. Tror ikke så mange levende organismer og bakterier overlever et Jod-Angrep. Det svei noe så inni helvete. Og grein du ikke før, begynte du i alle fall da. “Så, så” sa mamma. “Så, så” sa pappa, mens jeg svevde mellom liv og død på grunn av sårbehandlinga. Ikke av skaden.

jodspiritus_tommetanker

Kun til utvortes bruk,- står det på flaska. Giftig,- står det på flaska. Oppbevares utilgjengelig for barn,-står det på flaska.  Allikevel ble det penslet på åpne kutt og skrubbsår. Flaska fant jeg i et gammelt skap på hytta. Og minnene den vekket var gamle, men ikke gode. De svir ennå.

GUDD.

Over 3 millioner bekker etter vann

fiji vann_

Ukens avbefaling er Fiji Water på flaske. Det selges blant annet hos Delhi de Luca i Kristiansand. I en verden hvor vi skal forsøple mindre kan det umulig være en god ide å importere vann fra Fiji.

Eksotisk vann finner du i bekkene på Jegers.

Slutt å kjøp selv om de selv sier at det er Verdens Beste Vann.

De som eier FijiWater bor forresten i Los Angeles.

langreist_vann_fiji_tommetanker

“One hundred percent of FIJI Water is from a single source in the pristine, tropical Fiji Islands, an archipelago of over 300 islands nestled in the South Pacific, more than 1600 miles from the nearest industrialized country. It is bottled at the source in the remote Yaqara Valley on the island of Viti Levu.

On a remote Pacific island, 1,600 miles from the nearest continent, equatorial trade winds purify the clouds that begin FIJI®  Water’s journey through one of the world’s last virgin ecosystems. As tropical rain falls on a pristine rain forest, it filters through layers of volcanic rock, slowly gathering the natural minerals and electrolytes that give FIJI Water its soft, smooth taste. The water collects in a natural artesian aquifer, deep below the Earth’s surface, shielded from external elements by confining layers of rock. Natural pressure forces the water towards the surface, where it’s bottled at the source, free from human contact until you unscrew the cap. Untouched by man®. Earth’s Finest Water®.

Fra rødfis til vafler og ekte vann på Jegersberg

jegersberg_demning_tommetankerJegersberg har forandret seg mye i takt med alderen min. Det er nå et flott tilrettelagt turområde like utenfor Kristiansand. I min barndom var dette militært øvingsområde og vi ungene løp inn o g fant rødfis og granathylser og det som verre var. Vi lagde små bomber av kruttet vi fant i små røde øvelsespatroner som ikke var gått av. Mellom Omvendte båt og Skråstadvarden lå vi i lynga tidlig på morgenen og så på Orreleik.
Militæret er vekk for lenge siden og Jegersberg har sakte men sikket blitt omdannet til et flott turområde. Enten du går inn fra Skråstad, Gill, Fagerholt, UiA eller Prestheia.
jegersberg_tommetankerOg Vaffelbua som kom til i Mai 2019 er rosinen i pølsa eller kanskje heller hjertet i vaffelen.  Det er en god tur, ca 3 km inn til bua, uansett hvor du kommer fra.
Fra Prestheia og UiA kan du dra inn med barnevogn, sykkel, rullestol og gåstol. En tur for alle. Du kan også snirkle deg inn dit via fine stier forbi fine vann og tjern.
Alle kan ta turen.
Og skal en lure med seg Svigerfar og et barnebarn på 12 er det et godt tips at det lukter vafler i det fjerne. To turvenner lot seg også lure med under forutsetningen at det fantes godsaker i siktet. Og nyheten spredde seg i slekta, så neste gang gikk vi hele bunten, også ho minste. 
Langs veien inn dit stoppet vi ved en bekk og hun minste fikk en kopp vann fra bekken.
“Det er smaker som ekte vann” bestefar. Hun drakk mye.
ekte_vann_tommetanker

I “Vaffelbua” serveres det vafler og kaffe og saft hver søndag fra kl. 11.00 – 16.00 i sommersesongen. De tar kort og har vipps.

NB: Kortere åpningstid om vinteren (kl. 11-14).

http://www.midt-agderfriluft.no/vare-omrader/vaffelbua-ved-kyrtjonn/vaffelbua

 

Hamrrrrrrrrrrrresanden

hamresanden_nyttårsbad_tommetanker

Om en først bor på Hamresanden, Ryen, Ve eller nærliggende strøk er det ikke rart en er glad i sand mellom trærne og tærne. Hamresanden er uendelig fin. Hele året. Det som undrer meg er fenomenet jeg litt uventet fikk overvære på selve nyttårsaften. Personlig elsker jeg å tusle langs stranden i alle årstider og all slags vær. Men det er innafor sjøkanten. Beveger jeg meg ut av det tørre og inn i det våte skal det helst være minst seks måneder siden nyttårsaften, kanskje mer. Men det vi så denne dagen var fantastisk. Først trodde jeg det hadde gått rykter om at noen hadde mista en tier litt uti der. For det samla seg folk, mye folk. Koselig, men rart, tenkte jeg. Men årsaken var ikke tieren som lå der ute. Dette brygget opp til en tradisjon fikk jeg høre. Og så fikk den bluferdige sørlendingen i meg en knekk. Nesten alle begynte å kle av seg. Kropper i alle slags størrelser og fasonger lot seg avdekke. Og Pang. På et gitt signal stormet de til havs. Ut på stranda og ut i havet. Det gikk opp for de fleste etter å ha løpt ut i havet sånn ca 20 meter at dette var eitranes kaldt. De bråsnudde og løp ennå fortere opp igjen. Lyseblå og fine. Der ventet kaffe, mandariner og pepperkaker i den gjestfrie Vaffelbua.

Det tradisjonelle nyttårsbadet hadde akkurat skjedd foran øynene mine. Mange kalde skuldre der, men like mange varme hjerter.

Tøffe folk.