Skitur på Fjellestad

Fjellestad skiløyper var fine og mer kortreiste enn Høgås. 20 minutter mindre kjøring betyr 20 minutter mer i skiløypene. I teorien. Vi kjørte selvfølgelig feil. Vi tok turen innover en vei vi så på Hornnes. Den var nesten helt feil og på vei tilbake stanset vi en bil og spurte hvor vi var og hva er meningen med livet. “Å, dere skal til skiløypene. Det går en bedre vei dit litt lenger opp, men dere kan følge etter meg, jeg skal opp. Har dere 4-hjuls-trekk?”. Ja, svarte min sønn. Nei, svarte jeg. “Lykke til!” sa han – til meg. Og hadde det ikke vært for at det var minus 8 og sjur is og at ingen biler kom imot så hadde jeg ikke kommet opp. For det var bratt. Veldig bratt for en gammel bil med en bleik søring som sjåfør. Det rare var at det var like skummelt å kjøre utfor når vi skulle hjem. Neste gang skal jeg ikke ta den smale sti.

Men vi kom oss opp. Fant heldigvis en sted å parkere for plassene var ikke mange. Vi takket vår los og så oss rundt. Gudd å fint. Fjellestad kler navnet sitt. Fin spredd skog. Hvit snø og litt blå himmel bak skyene. Nypreparerte løyper og pølser i sekken. Vi gikk oss en tur, alle 8. Det vil si på hjemveien satt den minste + bikkja i pulken. Men før det fant vi litt solsnø og fyrte et bål og svidde pølser av ymse sorter.

Fjellestad er kanskje ikke klargjort for de som ikke allerede er kjent, for merkinga er dårlig, men her er et kart jeg fant. (etterpå).

Skisporet.no har og kart; Kart skisporet.no

Det var årets første skitur og det ga mersmak. Både pølsene, turen og følget.

Fjellestad kan anbefales, men følg kjøreanvisningene på denne siden Fjellestad – Tveit skiløyper | OpplevEvje

og ikke mine.

Hvalen på Skarkeheia

På en fjellside i ytterst i Vågsbygd er det hugget inn en hval. ???? Underlig, men fascinerende. Igjen ble jeg med inn i mørket med nye og gamle venner. Det ble en skikkelig bærtur uten å finne bær. Men hva gjør vel det. Stier er for pyser. Vi startet ved Sandvigdalsbukta langs Langenesveien. Stien var godt merka og skilt i stikryss, men sånt biter ikke på oss. Vi tok den smale sti innover i et frossent landskap. Inn i skogen opp på knausene på jakt etter Skarkehei. Men bærtur er fint. Mye latter og skravling og kaving.

Vi fant Skarkehei etter hvert og Svein leste oss historien til helle-risiningene fra 1915. En særegen sak langt inne i skogens mørke. Deretter geleidet han ss nok en gang utenom den mye oppgåtte sti. Nedover og nedover helt til vi gjenoppdaget noen nye blå merker. Turen ble avsluttet helt nede ved havet, i Sandvigdalsbukta. Blikk stille og kaldt og fint. Men ingen hval på havet, kun i skauen. Skogshval.

Takk for bærturen.

Hvalen på Skarkeheia

av Normann Liene

På Skarkeheia i Holskogen er det i den bratte fjellsida rett sør for trig.punktet meislet inn en hval med teksten: NØITRALITETSVAKT 15/8 – 15/9 -1915. 18. KOMPANI I.R.2. Hvalen symboliserer Vestfold fylke og forteller at det var soldater derfra som holdt vakt her i 1915. Inskripsjonen er hugget inn i en tre meter høy, loddrett fjellside som vender mot sør. Det var også bygd en “blokkehytte” og i mars 1915 var den på det nærmeste ferdig. Ny ovn var montert slik at nøytralitetsvaktene skulle få det litt mer behagelig. Vaktene var innkvartert i Holskogen. Den gang var det bare en kjerrevei som førte dit ut. Maten ble kjørt ut til mannskapene annenhver dag fra Dampbageriet i byen. Det var telefonforbindelse med sentralen på Kjos som igjen sto i kontakt med hovedkommandoen på Odderøya.Den 13. september samme året var det stor stas på Skarkeheia. Mannskapene der, som var fra Vestfold, hadde laget seg et varig minnesmerke. I den bratte fjellveggen hadde de hogd en hval – som selvfølgelig skulle symbolisere hvalfangerfylket Vestfold – og under var det inskripsjon i farger og gull. Det hele var tegnet og meislet inn av soldatene som også hadde laget en sang for anledningen. Melodien er “At far min kunne gjera”.Mens krigen nu har hergetde fleste land på jord,er Norge vort blitt berget,hos os end freden bor.Men skulde krigens bølgernaa helt herop i nord,da fædrene vi følger -forsvarer hver fot jord.I 1973 ble inskripsjonen renset og malt med hvitt av Alf Augland og speiderne i 7. Kristiansand. Fremdeles er inskripsjonen godt synlig på avstand. Men enkelte av de grunnere strekene er i ferd med å forsvinne. Selve fjellet er ruflete, noe som gjør at enkelte detaljer blir borte.

60 over par. Når en god venn fyller, fyller vi også.

Det ble en overraskende fin fest i skogen til ære for en god venn som fylte år. Overraskende i alle fall på han. I total uvisshet ble han lurt av hans ellers så ærlige og troverdige datter til å kjøre henne til ei venninne. Venninna var selvfølgelig ikke der. Der var vi. Gode venner gjennom mange år. En sang for en rødmende hedersgjest var på sin plass. Datteren ikledde han varmt tøy og til skogs bar det. En mesterlig innføring i frisbee-golf av entusiast Paul hjalp dessverre ingenting. Underlig klein kasting til høyre og venstre ble resultat av å prøve å få disken rett frem. Lavmålskasting så det holdt. Vi kastet oss inn til mørket la seg over oss. Da gikk vi lenger inn i skogen hvor bålet og historiene ventet. Det ble mye svett og ganske så flau mimring. Av en eller annen idiotisk grunn hadde festdeltaker Bjørn tatt vare på brev vi skrev til hverandre mens hormoner var på avveie. Mens kroppen var 18 -19 -20 og hjernen var 14. Disse leste han opp i plenum. Lurte litt på å hente hagla. . .

Fyren er fin og kvelden ble fin. Takk alle sammen.

Alt kan dessverre ikke gjenfortelles i det offentlige rom og jeg sier som Birger skrev som avslutning i sitt brev.

Nå gidder jeg ikke skrive mer.

Uegnet for ører.

The Blairtveit Project

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.

Er du også litt lei?

Fantastisk fin beskrivelse av en coronalei fyr. Skrevet av Drøset i Stavanger Aftenblad.

– Javel?

– Javel.

– E du leie?

– Ka då, leie?

– Nei, av sånn carolavirus og sånn.

– Litt leie, ja.

– Akkurat.

– Du?

– Syns egentlig det går greit.

– Akkurat.

– Ikkje någe å klaga på, nei.

– Nettopp. Ingen ting?

– Nei.

– Akkurat.

– Eller, litt leie e eg jo.

– Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

– Ja, koss då leie?

– Nei, du vett. Det går jo helse greit.

– Ja, jo, men du kjenne det litt?

– Bittelitt, ja.

– Ja, koss då?

– Nei, altså, eg kjenne jo at livsgnisten er fullstendig vekke og at eg bjynne å tenka på å bare spisa di eg bor me, og at ett møde te på sånn Teams eller Meet og sånt kan få meg te å leida itte haglå, og at hvis eg ser ein idiot te som bare ikkje gidde bruga monnbind, så fyr’eg te an i froktå på Kiwi, og ett ord te fra sånne vaksinemotstandara kan få meg te å tenka at dødsstraff kanskje ikkje e så domt, og ikkje kan eg gå på kafé, ikkje ha besøg, ikkje gå på besøg, ikkje gå i kjerkå, ikkje at eg går i kjerkå, men eg vil gjerna bestemma sjøl at eg ikkje vil gå i kjerkå, og ikkje kan eg reisa te Syden, ikkje te Dammark og knapt nok te Oslo, ikkje at eg vil te Oslo, men ligavel, og det krele med sure ongar som kjede seg, og eg klikke snart i vinkel på både Høie, Erna og han der Nakkstad som snakke roligt og beherska, selv om det koge fullstedig hjemma hos alle, og den neste som seie någe som helst om at «det e så herrrrligt me lågare tempo i kverdagen» komme eg te å klina rett ner, sjøl om det skjer midt i froktå på Kiwien, og hvis bare ein person te skrive på Facebook at «såååå herrrrligt me goe ti te familien, guuuuu kor me kose oss», så komme eg te å plassera vedkommane framfor ein lastebil og be sjåføren gje bådd drid! GJE GASS, KJØR’AN FLADE!!!!!!!!

– Akkurat. Så du e litt leie?

– Litt leie, ja.

Like tjukk i hue som isen i Tretjønn

De sier så de små som ikke er små lenger. “Du er tjukk i hue!” sier de, “som ikke går på skøyter”. Ulikt meg liker slekta å gå på skøyter. Jeg gikk som liten men jeg ble ikke fasinert den gang heller. Så jeg gjorde det motsatte av dem . Jeg tok på meg piggsko for ikke å skli. Jeg liker også å være sikker, sikker, sikker så jeg sjekka om isen var sikker. Det at det sikkert var 277 andre på isen denne dagen gjorde ikke meg sikker. Jeg lot meg ikke lure av at isen holdt dem. Jeg hogga hull. 15 cm hardt vann holdt megs oppe fra det kalde vannet under. Isen var sikker.

Jeg tror alle Gimlekollens småbarnsfamilier var på isen i dag. Barnefedre som en gang var flinke spilte fandenivoldsk bandy med seg selv. Eller de rund-dribla sin 6 å r gamle sønn med førstegangsskøyter på beina. Mødrene har latt seg inspirere av ei som vant OL-gull for Norge i kunstløp. Piruetter med kun en halv omdreining florerte på Tretjønns vakre is-dekke. Om ordet grasiøs ble brukt på isen denne dagen så var det neppe om dem. Men det fine var at alle smilte og lo, til og med de som tryna. Bruskasser og barnevogner fikk kjørt seg. Det var lek og latter i alle bukter og viker. Det var svidd pølselukt fra sikker 20 bål. Det var veldig veldig fint.

Og selv om jeg er like tjukk i hue som isen hadde også en med piggsko det fint på isen på Tretjønn denne dagen.

De beste piggskoene til tur i skogen

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten alt for lenge. For en tusler som meg, også kalt turgåer, var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Dra opp til XXL kjøp et par gode tursko og få dem pigga. Du har dem kanskje resten av livet. I alle fall som sørlending. Det er jo begrensa hvor mange dager stiene er islagt i vår landsdel. Men de dagene det er glatt i skauen er piggsko en gave fra vrimmelen.

Skulle blitt gamlis for lenge siden

Hos XXL fikk jeg pigget beina mine. Eller egentlig skoene mine som jeg har utenpå føttene. Jeg skulle gjort det før. Gamlistrikset. Men normer og press fra samfunnet forøvrig forventer at man utstetter gamlisinnsikten lenge. For syklister blir sykkeldressen de kjøpte under 40 årskrisa bedre og bedre stappa. Helt til glidelåsen går åt skogen. Da er de gamlis. Men for meg turgåer var det litt uklart når gamlis-stempelet skulle bli satt midt i panna. Men nå kom dagen. Dagen da jeg ble gamlis. Ikke en dag for sent. Og jeg skulle blitt gamlis for 30 år siden hadde jeg bare sett alle fordelene med pigger. For fra uskodd til piggskodd var en euforisk opplevelse. I desember ble stiene til bekker og da var det viktig med tette sko. Men så kom januar med sine kuldegrader og gjorde stiene som var bekker til offroad skøytebaner. Mange av turene den siste tiden har foregått parallelt med stiene. Glatta har gjort at vi har gått uti lynga hvor det er feste for skoene.

Men så innså jeg gamlisgenet. Jeg har blitt gammel nok til brodder. Jeg innså det uten flauhet. Ei heller noen forsøk på å le det vekk eller påstå at jeg skal kjøpe de for en annen gamlis. Jeg kjøpte piggsko. Ikke for fart, men for feste.

Og gudd. Skulle gjort det for 30 år siden. Gå tur innover i mørke skoge med spikerfeste. Midt i glatte stier.

Turene har blitt mye bedre opplevelser. Stålfeste. Kan anbefales.

På XXL kan de skru inn pigger i alt mulig av sko. Jeg kjøpte tursko på tilbud og fikk de pigga på dagen. Topp service.

Et sømløst liv

Hmm. Dette dukket opp i min facebook feed. Først leste jeg feil. Jeg trodde det stod søvnløst. Men ved andre sjekk stod det sømløst. Et sømløst liv. Selv bor jeg på Strømme så det er ikke helt sømløst. Jeg tar ofte Sømbussen til byen så en viss tilknytning har jeg. Søm er en riktig fin bydel. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor utbygger av alle husene i Bjørndalen sier at det er så flott å leve sømløst. Det er fint på Søm. Der er det ganske god plass de fleste steder. Masse fine hus og butikker og skoler og det en trenger. Det meste av Søm ble til når folk ikke skulle bo så trangt. Egentlig lever jo alle som ikke bor på Søm et sømløst liv, dersom de heller ikke har familie venner og kjente der.

Så jeg skjønner ikke denne annonsen.

Tilfeldig flyktig vakker kunst

Tilfeldig vakker? Nei, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om iskunstens ufortreffelighet. Jeg satt fra meg et knytte kvister i ei sinkbøtte på utsiden av huset. Det var i starten av desember. Så kom regnet som regnet og regnet helt til jul og nyttår og til bøtta var full. Så kom januar med kulda og bunnfryste bøtta. Så kom øynene som ser. Jeg måtte bare se. Jeg tinte vekk bøtta og satte lys under isklumpen med grener oppi. Et aldri så lite vakkert kunstverk pryder nå vårt inngangsparti.

Så tilfeldig, så solid, så flyktig, så vakkert.