Vårt plutselige liv

Plutselig her. Plutselig der. Plutselig borte. Har akkurat holdt på å miste en venn. En jeg har kjent lenge. Plutselig. Vanedyret Tomm som går fra dag til dag i sin lille kjente tunell fikk seg plutselig en ny virkelighet midt i trynet. En virkelighet som kanskje ikke inneholder denne vennen. Lyset hans var i ferd med å slukne. Det er underlig å tenke på. Plutselig. Jeg liker at en dagligdags dag går forbi og en ny kommer. Nye ting kommer og gamle ting går. Men sjelden de store endringene. Sjelden de plutselige endringene.

Men en melding sent en kveld fikk tiden til å stoppe opp litt. En jeg kjenner var kjørt i ambulanse.I store smerter ble han fraktet til sykehuset. På natta videre i helikopter til Oslo og rikshospitalet. Det var kritisk. Det var plutselig. Det var kanskje plutselig stopp for han. Det var kanskje plutselig en annerledes morgendag for de rundt han.

Det ser ut som han akkurat ble reddet i tide. Av dyktige leger som kan sine ting. Men han var på kanten en stund og er det vel ennå. Ingen ting er ennå sikkert.

En St.Hansorm på hytta varsler meg om at håpet er lysegrønt. Jeg tenker at den lyser for han jeg kjenner.

Håper han en dag er plutselig tilbake.

Hva heter en hekkbølge når den er foran?

Enkelte finner finurlige løsninger på hvordan de aldri skal sakke akterut. En plast-snekke med stø kurs kom tøffende innover fjorden. I rett linje. Den hadde godlyden inne, allikevel var det en stemning av TwinPeaks over den gule farkosten. Kanskje den prøvde å skjule sporene etter seg. Forvirre fienden og etterfølgerne. Kanskje båten var vrengt? Det er vanskelig å vite.

Et irriterende par venner

Sannhetens time. Paul irriterer meg fordi han går All-In og blir flink til det meste han driver med. Lucas fordi han aldri går All-In og blir flink til det meste han driver med. Og jeg irriterer meg over meg fordi jeg bare går Litt-In og er fornøyd med det. Konkurranseinstinktet mitt forsvant når jeg kom til verden.

Det hele ble veldig tydelig på Karuss i Vågsbygd. Vi skulle spille Frisbee-Golf. I Karuss Skole Diskgolfpark ble virkeligheten stemplet i panna mi. Men først dro vi til Mandal og spilte en runde der. En underlig bane ikke langt fra Sjøsanden. 9 hull den ene veien. Og så de samme 9 hullene tilbake. Bare med ulik TEE (utkastingsplass som jeg kaller det). Paul er flink og har øvd mye så han vant. Jeg har vært med Paul mange ganger og burde vært bedre. Lucas var med for 3. gang og burde vært dårligere. Sammen snakket de om brettenes ulike egenskaper; Speed, Turn, Fade. ” En Driver er ikke det samme som en Putter”, sier Paul. Lucas nikker og skjønner. Jeg ser en annen vei. “Jeg liker å kaste med røde brett”, sier jeg. “You Twat”, sier Paul.

Da må det jo gå som det skal. Taperen Tomm lever opp til sitt rykte. Men jeg slo heldigvis ikke rekorden som er 40 over par. Eller 40 kast mer enn nødvendig – som jeg kaller det.

Når ute er inne og inne er ute.

Makrælen æ kåmen. Da ble det makrell til middag i går. Fiskemiddag i det grønne. Inne i skogen som er inne. Vi har ei i familien; Sa, som flytter ute inn og inne ut. Det ligger i sjela hennes. Hun er født i Thailand. Der er det ikke like mange dører og årstider som hos oss. Skille mellom ute og inne er ikke like stort. Ytterjakker er mangelvare og termometre unyttige. Men nå bor hun på Søm, ikke langt fra oss, sammen med vår sønn og deres tre barn. Hun kommer fra en familie som er flinke med mat, med alt som vokser og gror. Hun har tatt smakene med til oss smakløse nordmenn. Når jeg var liten trodde jeg at grønnsaksverdenen bestod av poteter, gulrøtter og neper. Samt ett og annet kålhue. Men de traff man som oftest på gata. Og når makrellen kom hadde vi stekt makrell og makrellkaker de tre neste månedene. Selvfølgelig servert sammen med langtidskokte gulrøtter og poteter og smelta smør.

Makrellen servers annerledes nå. Svigerdatter dekker bordet med et ukjent antall typer grønplanter som alle kan spises. “Ta et blad fra den planten der ute. Fyll den med makrell, nudler, sitrongress, rabarbra, lime, hvitløk, koriander, mynte og 5-6 ting til og rull det sammen.” sier hun. Og vi adlyder. Og sammen med en saus som er chillimoderert ned til norske ganer er måltidet topp. Smaken er himmelsk. Makrell har aldri smakt så godt.

Og har du en Hosta i hagen, så smak på den. Best i smaken i mai og juni visstnok. Kan bli litt besk når den blir for stor.

les mer her om spiselige hostas: Hostas – How To Grow and Eat This Surprising Edible Plant (ruralsprout.com)

Det skal så lite til

Det ble fint til slutt. For slik det var før er det ikke nå. Vi lånte penger og ringte proffe folk. De kan gjøre jobben bra hadde vi hørt. Og det gjorde de. Det var flinke håndverkere som kom og la stein ved siden av stein. De planerte og pakka og gravde og grov. Det så ut som de hadde gjort det før. Det ble så fint at det redda treeren på terningen.

De var flinke og jobba godt. Resultatet av jobbinga var flott. Men vi visste aldri når de jobba. Problemet var at vi ikke visste når de kom og ikke når de gikk. De jobba på i to dager og planerte og slikt. Så var de vekk. De kom ikke neste dag og heller ikke dagen etter. Men så kom de. “Hei”, sa jeg. “Så fint”, sa jeg. 2 timer etterpå var de vekk. Og de var av den hemmelighetsfulle sorten. De sa aldri fra om når de kom og når de gikk. Jeg ringte sjefen deres og spurte når de kom. Han skulle se, sa han, og så kom de. Men for ikke å overraske meg så var de der ikke lenge. Jeg gav uttrykk for min frustrasjon en gang til. Da smilte lykken endelig. De kom 5 stykker og gjorde jobben ferdig. Asfalten og gressplenen kom og ble lagt ut fint.

De hadde lett fått en sekser på terningen om de hadde vært like flinke til å kommunisere som til å lage hage. Men som oppdragsgiver og betaler blir en lett frustrert og misfornøyd når ingen gir beskjed og arbeidstiden deres virker tilfeldig.

Det skal så lite til.

Catwalk

Det er godt å ha en jeger luskende rundt huset. En som skremmer mus og rotter. Skulle bare ønske den ikke skremte

meg noe så inni helsike. I alle fall av og til. Den bengalske katten til naboen er et vakkert syn. Smidig og elegant. Kledd i siste leopardmote fra kontinentet. Vidunderlige øyne og grasiøs i sin fremtoning. Samtidig luskende og skremmende. Det er en nysgjerrig katterase. Og fantastiske klatrere. Og stille. Plutselig kan den være der. Med nesa mot vinduet. Eller den har kommet inn gjennom en åpen dør og så sitter den der. 15 cm fra ansiktet ditt og bare ser på. Vurderer deg. Bit for bit. Skal den gå etter strupen eller skallen?

Den skaper liv i nabolaget.

Wikipedia sier, Bengalkatter har et jevnt godt humør og karakteriseres som en hyggelig, leken, og tolerant kamerat. Den kan arve skyheten fra leopardkatten. Bengalkatten er uansett en svært selvstendig og meget dyktig jeger.

Hjemme alene igjen.

Hun vet hva hun gjør. Koner gjør ofte det. Oftere enn oss menn. “Det hadde vært fint med en blomsterkasse” sier hun, og reiser til Oslo ei uke. Damer er smarte slik. Og jeg er altfor enkel. “Hmm”, jeg tenker, ” jeg skal overraske henne med en blomsterkasse til hun kommer hjem fra Oslo,” tenker jeg og synes jeg har fått en god ide. Sannheten er nok at jeg på underlig smart vis har blitt manipulert og påvirket uten at jeg har oppfattet det av min reisende kone selv om hun sa det høyt til meg. Så med ledige kvelder satte jeg i gang. For det er jo gøy. Jeg kan planlegge og kjøre opp til godtebutikken Jula etter de nødvendige skruer og fester og kar og hjul. Det tar jo tross alt bare i gjennomsnitt 3 timer å handle på Jula for en mann som er alene hjemme. Og utenfor huset koser jeg meg med materialer behandlet med jernvitrol og sag drevet fram av lyd og strøm. Tomme tanker og tomme stokk. Jeg driller og sager og får vafler av naboen. Det jobbes så sagspona fyller takrenner og blomsterbed. Det blir fint og jeg ble ferdig. Og jaggu meg kom det ikke opp et gjerde også som jeg kan gjemme søppeldunkene bak.

Nå skal hun bli overrasket, selv om jeg sender henne foto på messenger.

Det lokket åpner jeg aldri

Tannlege . . . . . . . Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av en søppelcontainer tilhørende en tannlege. Men ikke dette. Jeg tenker på tannleger som kliniske, pertentlige, “by the book”, over gjennomsnittet opptatt av hygiene og renselse. Men ut fra en bakgård i Tollbodgata ble denne containeren dradd frem. Jeg turte ikke en gang gå på samme side som den. Det så ut som noe ennå levde oppi den. Jeg skifte fortau tvert. For tannlegen som eier denne containeren er ikke som andre tannleger. I alle fall ikke i hodet mitt. For her er det en som trekker tenner for gøy. Uten bedøvelse og svært langsomt. Eller kanskje svært brått. Kanskje tenner blir fjernet med balltre. Og boret er ikke nede i tanna før det kommer ut på andre siden. Tannlegestolen har nok noe av de samme egenskapene som en strekkbenk fra middelalderen og rommet den står i er sannsynligvis lydisolert. Hva tannlegen heter vet jeg ikke men navn som Freddy Krueger, Jason Vorhees eller Charles Lee “Chucky” Ray kommer frem i min klarsynthet.

Helsikes fantasi.

Takk for følget

Enkelte ting blir en knyttet til. Det gjelder dette paret med sko. Vi har slått følge noen kilometer. Jeg husker ikke hvor og når jeg fikk dem, men de har fulgt meg lenge. De har vært med på utallige turer i mange land. De har gått på Hardangervidda og opp til Skråstadvarden. De har gått i jungelen i Mexico og langs strendene i Danmark. De har ventet på svaberget i Korsvikfjorden mens jeg har badet i sommervarmt havvann. De har stått på Kjeragbolten og blitt med til Prekestolen. De har alltid vært gode på beina og selv om lissene har blitt slitt har skoene holdt ut. Jeg har hatt mange par tursko og prøver å kjøpe kvalitet. Disse skoene var ikke de dyreste. Allikevel er det de som har holdt lengst. Et lykketreff av et par sko. De siste årene har dette paret vært hage-sko. De har bistått meg ved legging av plen og støping av mur. Nå sist holdt de beina mine tørre mens jeg vasset i sement.

Takk for følget og takk for jobben. Det har blitt noen kilometer.

Hvasade? HÆ? . . . .Wasabi

Følelsen av litt for raus porsjon av Wasabi i lillehjernen kan sammenlignes med lykkerus.

Den varer ikke lenge. Den er uventet sterk og den sender et deilig euforisk rush gjennom hele kroppen.

Jeg er så heldig å bli invitert til sushi-bord av og til. I familien min har vi sushi-makere av rang. Det gøye er at de aldri er ferdig med sushien når vi kommer, så selv med 14 tommeltotter på hver hånd blir jeg med på skapelsen av disse fristelsene. Vi sitter rundt bordet og prater med klissete risfingre og jeg forsøker etter beste evne å plassere slanke laksebiter på toppen av en neve ris. At neven min er firkanta og tjukk kan by på utfordringer. Jeg blir heldigvis korrigert av min thailandske læremester. Det er en del av opplevelsen det og.

Ei nese fylt til randen av wasabi er bare finalen av måltidet.

Det er så godt. Takk.