Akkurat som ei bikkje bare mye mindre. Menneskets beste uvenn tenkte jeg.

 

En hund kom inn i vårt liv. Eller i alle fall noe som minna om en hund.  En bitteliten hårete sak ble plassert i vår varetekt mens eieren var vekke på jobb. Et lite krek av ei bikkje var plutselig i stua, i ganga, i bilen, på kjøkkenet. Overalt. Helsikes kjøter! Det var ikke akkurat mitt valg at vi skulle ha bikkja i hus, hva gjør man ikke for å hjelpe. Plutselig måtte jeg begynne å se hvor jeg tråkka. Jeg måtte sjekke sofaen før jeg satt meg og måtte knipse i puta før jeg dro den inn under hue. Kanskje det var ei bikkje og ikke en pute. Fillebikkje! tenkte jeg noen ganger i starten. Men det var før jeg begynte å SE hunden. Hvem var denne lille klumpen av et hårete liv? Litt etter litt så jeg hvor mye personlighet det går an å trøkke inn i en så liten kropp. Vår nye lille firbente venn er av det flotte slaget. Rolig og nysgjerrig. Myk og kjærlig. Hun heter Mia, ser ut som en parykk,  og er allerede bestevenn med Maya. Om vi stiller oss i ring med Mia i midten og vi alle lokker og frister, og har hundekjeksbestikkelser klare, er det alltid Maya hun går til først. De har knyttet et usynlig bånd. Og det er kult å bevitne. Med meg er det litt annerledes, Mia og meg har funnet en slag praktisk forståelse av hverandre. Gjensidig respekt om du vil. Vi som bor her  bytter på å gå på tur med den lille. Vi forteller lykkelig til de andre når vi kommer inn igjen om hvordan avføringen har gått. Hjemme tør vi ikke slippe henne løs ute. Hunden er alltid i bånd. Men av og til på hytta klipser vi av halsbåndet og slipper Mia fri. Det er da hun fyrer opp gledesraketten. Ser smått ut som hun liker det. Vår nye lille venn er stort sett et lykkelig kryp. Og hun deler og sprer sin lykke til oss rundt henne. Det hadde jeg ikke venta.

Godt å ta feil i blant.

Hunden kan være en god venn.

mia2_tommetanker

 

Stjernehimmelen! En god grunn til å besøke Lillesand

stjernehimmelen_tommetanker

Vi hadde ingen god grunn til å stoppe i Lillesand så vi kjørte videre til Grimstad. Der så vi på slike senger du bretter opp og inn i veggen. Vi får gjester på sommeren. Og for at gjester skal komme igjen må de behandles pent og de må sove godt. Sengene var fine og det blir nok en slik. På vei hjem hadde vi heller ingen god grunn til å stoppe i Lillesand. Men en treåring i bilen fant på en god grunn, i alle falle i hennes verden. “Is!” sa hun. Vi hadde jo liksom lovet is, så vi besluttet å svinge ned i Lillesand sentrum og finne en kiosk. Det beynte å regne. Faen, tenkte jeg. Vi hadde allerede svingt av superduper highway og foran oss lå Lillesand storsenter. I alle fall tørt, og de har sikkert is, tenkte jeg videre. Jeg stoppa, tung i blikket under tunge skyer og gikk inn i Lillesand Storsenter.

Senteret var som sentere er. Umiddelbart utmattende. Der var mat, blomster, leker og klær og bøker og klær og klær. Alt hva vi mennesker trenger. Det vi trengte var is og en stol og en kopp kaffe så vi gikk mot senterets kafe med det svulstige navnet; Stjernehimmelen. Jeg forventet et sted hvor en tar en kopp kaffe og en is og drar igjen. Slik senterkafeer ofte er. Men Stjernehimmelen ødela min forutinntatte forhåndsdømming. Den gav et positivt førsteinntrykk. Det så faktisk overraskende koselig ut måtte jeg surt innrømme. Og for første gang i mitt gamle liv opplevde jeg å synes at det passet med digre kabeltromler til bord. Vi fant et bord og Maya bestilte Is til den lille, en kake til seg selv og en pizzasomsågodutpånabobordet til meg. Jeg satt og kikket mens Maya og den lille fant en liten lekekrok.

stjernehimmelen2_tommetanker

Stjernehimmelen fantes i taket. Den skinte ned på stoler av alle slag. Gode stoler, vonde stoler, små stoler og store stoler og en sofa her og der. Et uoversiktlig ryddig koselig kaos. Vi ble servert og is og kake og pizza havnet på bordet. Pizzaen både så og luktet himmelsk. Og mens isen var god og kaken ble nytt forsvant jeg inn i pizzaens stjerner. Jeg kan ikke huske sist jeg smakte noe så sprøtt og saftig og skarpt og syrlig og salt og godt. Skikkelig pizza som forsvarte navnet på kafeen.

Betjeningen var topp og atmosfæren fin.

Nå har jeg fått en god grunn til å stoppe i Lillesand.

https://www.facebook.com/Stjernehimmelen/

Jeg satt rekord den kvelden i 1980.

thefog_otra_1979_tommetanker

Hvor fort er det mulig å sykle fra Lund til Fagerholt. Personlig bestenotering skjedde en kveld i 1980. Den kvelden da tåka kom. Her om dagen så jeg den igjen. Tåka. Denne gang sigende nedover Otra. Som et slør av komper kom den. Jeg så den tidlig. Den tjukke tåka som sneik seg inn mot byen i går. Den brakte frem minner om tjukk havtåke og om min kjappeste sykkelretur noensinne. Fra Fønix kino til Gimlekollen i Kristiansand. Året var 1980. Jeg var 16-17 år og syklet denne ettermiddagen glad og uvitende ned til en kamerat med forslag om en kinotur. Dessverre valgte vi John Carpenters The Fog, Tåken. Denne historien om den lille kystbyen anlagt på restene av en koloni for spedalske. Historien om tåken som tok med seg morderiske, slakteinteresserte “living deads” inn mot land. Jeg er lettskremt og skjønte tidlig inn i filmen at dette var en dårlig ide. De skremte meg, og jeg sier som Ludvig i Flåklypa,- “Nå er jeg redd. Trodde ikke det var mulig å bli så redd”. Filmen slutta heldigvis og jeg antok at frykten som satt i meg ville avta. Dessverre skjedde ikke det.  Vi hadde sykkel, og måtte sykle hjem.

the_fog_poster

Og naturen spilte ikke på lag med meg denne kvelden. For virkelig å sette stemninga for hjemsykkelturen, var det blitt fuktig tjukk tåke ute mens vi hadde sittet inne og sett på fuktig tjukk dritskummel tåke. Vi syklet tett og smånervøse sammen til Ryttergangen, for der bodde kameraten min. Han var redda.

Det var ikke jeg. Derfra måtte jeg sykle jeg aleine hjem i tung tåke.

Hushovd hadde misunt farten min og mine spurtegenskaper. For jeg spurtet hele veien fra Nedre Lund og til Tretjønnveien 15. Jeg så meg aldri tilbake. Det hadde ingen hensikt for jeg visste at de var der. The living deads. De fulgte meg helt hjem til mamma og pappa. Heldigvis hadde de ikke sykkel, så jeg redda livet akkurat.

Nøyaktig hvor lang tid jeg brukte vet jeg ikke, men tipper 12-13 sekunder.

 

http://www.imdb.com/title/tt0080749/

Danskene inntar Hånes!

Jeg har sett det i fjorden. Et underlig syn. Color Line Super Speed på vei til Kristiansand sene kvelder. Jeg ser den jo hver kveld,  jeg bor slik til, men mandagskvelder er spesielle. Den ligger liksom litt tyngre i vannet. Havet når den til ripa. Og det er ikke fordi det er høyvann . . .  Den er overbooka og overstudd og innstudd med dansker som skal til Hånes. Det er som i de hine hårde dager da Slagter Winter i Hirtshals hadde tilbud på danskepølser, hakkebøff og salte bjørner, bare motsatt. “Same, same but different”. Den gang nedsunket av handlelystne nordmenn. Nå, derimot, er det danskene som trekker i flokk til Norge, Kristiansand, Håneskrysset og YX stasjonen for å bruke hardt oppsparte midler på en tirsdag. Lokketilbud sier noen.

Misvisende markedsføring sier andre. Sommerfyrrige dansker sier -“det er sko dailigt”.

Bolletirsdag for 19kr er og blir et godt tilbud for våre danske venner.

Oppveksten i Kristiansand i ett bilde.

domkirkemåke_tommetanker

Plutselig så jeg det. På torvet i Kristiansand. På øvre torv. Ikke nedre,- øvre. Der var det bare. Essensen av min oppvekst i Sørlandets hovedstad. Jeg er født på 60 tallet, var ungdom på 70-tallet, og ble voksen på 80 tallet. Og da jeg løftet blikket denne unormalt varmevakre dagen på øvre torv i Kristiansand så jeg oppveksten min. Jeg løftet kamera og der var den fanget. Oppveksten min. I ett knips ser jeg kristendommen, som var overalt rundt meg i oppveksten. Jeg var til og med wannebe-kristen selv en stund. I det samme knipset ser jeg vann. Som barn og ung badet og seilte jeg så mye at foreldrene var redd jeg skulle få svømmehud mellom tærne. Og så var det forlystelsene i bildet. Her representert ved en sprudlende utefontene. Et produkt skapt for å glede. Og jeg har vært en flittig bruker av utesteder opp i gjennom, og er det fortsatt. Og som fjerde ingrediens i bildet sitter måka. Denne fantastiske fuglen som jeg digger. For meg er den et bilde på vakker natur og en oppvekst langs havet. Med seilbrett, svaberg, svømmeføtter og snekker. Alt dette i et blikk. I ett bilde. Dette er mitt bilde.domkirkemåke1_tommetanker

 

 

Nyere fiskebeinsforskning viser at ME er smittsomt.

 

Som pårørende til en ME-pasient i mange år har jeg jo hatt litt smittebekymring latent i kroppen. “Smitter det?” Tankene går jo i de baner av og til. Til alt hell ser det ut som jeg har gått klar. Den medisinske elite har jo ennå ikke noen fullgod forklaring på denne lidelsen, hvordan den oppstår og hvordan den spres, og det finnes ingen kur som de tror på. De påstår allikevel at det er ingen smittefare. Maya sin utmattelse forsvinner sakte men sikkert etter en privat behandling i fjor. Hun er så godt som god igjen. Verre stilt er min sønn som har en kone med ME. Utmattelsen har rammet henne og hun trenger hjelp i det daglige. Også på en liten skitur her om dagen. Kreftene forsvant i bakkene oppover og hun havnet i pulken sammen med sin minste datter. Det var da jeg skjønte at utmattelse kan smitte. Som vitne til denne seansen hvor en ME råka kvinne ble trukket av sin mann så jeg hvordan utmattelsen sakte men sikkert forlot henne til fordel for han. Det er ikke forsket mye på dette fenomenet, men heldigvis fikk jeg foreviget dette på både bilder og film. Etter en halvtime hadde utmattelsen rett og slett tatt over kroppen til han som dro. Fiskebeinsmerkene i snøen ble tettere og tettere til de helt stoppet opp. Hun kunne reise seg opp av pulken mens han datt sammen. Kroppen hans var totalt utslitt og han måtte tilpasse resten av dagens aktiviteter deretter. Akkurat som en ME-pasient.

Et underlig faktum.

Maya og Mina

da_koden_knakk1_tommetankerHusker ikke helt hvor jeg var da Oddvar Brå knakk staven. Men jeg var der da Mina knakk koden. På Hovden var Maya og Mina og meg og noen til. Alle hadde ski under føttene. Den minste av og til med pulk nederst. Men dette handler om Maya og Mina. De er liksom i startfasen begge disse to skiløperne. Maya fordi hun starter på nytt og er frisk etter årevis med utmattelses sykdom. Mina fordi hun er ganske ny inn i dette livet og denne verden. Maya gjør gamle ting på nytt og Mina gjør nye ting for første gang. Det kan vel kalles et privilegium å få opp oppleve dette. Det er ikke lenger stakkaren som hjelper stymperen. Selv om stymper neppe er betegnende for en ivrig vitebegjærlig treåring. Den lille nybegynneren høstet fra den litt eldre erfarne kvinnen. Ski gled forbi ski og selv om hun ofte falt i staver jobbet det lite barnebarn for å finne balansen i livet. De gjorde det sammen og vi gjorde det alle. Flate ble til liten bakke som ble til større bakke. Og siden hun ikke visste hva som var feil gjorde hun alt rett. Snart rant de begge to.

Maya og Mina på ski er et godt syn.

maya_og_mina_knekker_koden

Eventyrlig Oppussing

sparebanken_sor_før og nå_tommtankerKristiansand blir finere og finere. Jeg blir mer og mer stolt av hvor fint de gjør det rundt om kring. Det pusses opp og flikkes og forbedres. Harmen over torvparkeringen virker parkert. Det ble jo fint. Debattene debatteres flittig på de tusen skjermer her i Kristiansand om ting som bygges og lages. Vi bryr oss om byen vår,- heldigvis. Det menes og synses og  det skal vi jo. Uten meninger stopper vi. Festningsheisen slaktes, Torvkvartalet roses og det lille hvite huset inni Markens skal ofres mens Caledonien nytes. Domkirka er nå omkranset av noe fint og det er ikke lenger skummelt på baksiden. Tangen blir fin, og Odderøya blir fin og Fiskebrygga  er fin. Vi tåler litt kaos i ombyggingsfaser bare ting forbedres og blir finere. Jeg ble derfor en smule overrasket og ble stående lett måpende da de tidligere tok ned all tildekkingen og  stillasene rundt Sparebanken Sør sin mursteinsklump.

sparebanke_sor_oppusing_tommetanker

Jeg hadde i mitt stille sinn trodd at de skulle gjøre bygget fint. At det også skulle skinne på torvet. Etter lang tids arbeid og ståk og bråk ser det ut som de ikke har gjort noen ting. De har holdt på lenge. Kanskje bygget er verneverdig, – det burde kanskje omgjøres til verneferdig. Eneste som jeg er spent på nå er byggets signatur.

sparebanken_sor_signatur_tommetanker

Er det nå jeg er dau?

Jeg dro i snora. Jeg var halvdau. Kanskje jeg var heldau. Foran meg var det helsvart. En tett rullgardin stengte ute alt lys. Det var mørkt når jeg kom i går og mørkt når jeg la meg. Og etter lang kjøretur var jeg klar for en mørk natt. Jeg tok tak i den tynne metallkulesnora på rullgardinen og lot tyngden av armen dra den nedover. Lyset svevde inn i rommet mens øynene mine svevde ut. Mysinga endte i måpende blikk. Har jeg kommet til himmelen undret jeg. Jeg var ikke der i går, men er jeg der nå. Er jeg virkelig dau nå? Og har jeg blitt kristen siden jeg havna her og ikke lenger ned. Jeg våkner langsomt til og innser at jeg virkelig er i himmelrik. Dypt religiøse vil nok argumentere i mot, men de kjenner ikke meg. Jeg har kommet til himmelen uten å være dau. Og uten å være troende.

Gudd. Takk. Og god morgen Hovden.

Lokal oppvarming. 2018 vs. 2019

28februar18vs19_tommetanker

28. februar 2018 vs.2019. Bildene her er tatt med ganske nøyaktig et års mellomrom. Kortidshukommelsen min har strekt seg helt tilbake til 28. februar 2018. Det var en smule mer snø den gangen. I fjor. Alt var bedre før. Jeg er glad i snø. Ikke glad i 17 grader i Februar. Et dette resultat av global oppvarming foreslår jeg at vi begynner å gjøre noe med det. En ting er jo den Globale oppvarminga. Den er stor. Men den kan vi jo ikke gjøre noe med. Det er alt for stort til å tenke på. En helt annen ting er den lokale oppvarminga. Den kan vi gjøre noe med. Vi kan holde kjøleskapsdørenen åpne. Vi kan hente snø fra fjellene. Vi kan ta på oss Hololence fra Microsoft og se virkeligheten på en kaldere måte. Eller vi kan tenke oss om og bruke mindre, fly mindre, dele mer. Bare en tanke.

28februar18vs19bil_tommetanker28feb_buss_stopp_tommetanker