Når jeg blir kassadama

kassadatadama_tommetanker

Jeg liker det ikke. At jeg blir min egen kassadame. Jeg liker at noen andre er kassadame. Eller kassamann. Eller kassagutt. Eller kassajente.   Ikke kassamaskiner som gjør at jeg blir kassadama. Jeg liker et smil tilbake og at noen spør om jeg vil ha kvitteringen. Jeg liker mennesker, selv om jeg liker å være alene. Det er noe fint med det å se noen. Noen å forholde seg til. Matbutikkene automatiseres. Jeg liker det ikke. Jeg synes på min enkle måte at en hyggelig ung mann eller jente sitter på en stol og pipper mine knekkebrød og mine økologiske grønnsaker. At de pipper mine øl og mine frosne speltrundstykker. Butikken ble med ett litt kaldere. Litt mindre kos.

Jeg liker det ikke.

 

Naboskap med skyvedører

naboskap2

Naboskap er en fin ting når skapet har skyvedører. Vi jobbet mye i går, Maya og meg. Hun tok seg av to små jenter en hel dag, mens jeg hjalp Stian med terasseriving. Det ble mange timer ut av det og kroppen og hodet var slitent etterpå. Så når svigerdatter sendte med meg hjem litt stekt ris ble jeg glad. Det var godt med ferdiglaga middag. Så dro jeg til skogs i stillheten. Godt for sjel og godt for hodet. Det ble mørkt. Først rundt kl. 22.00 var jeg hjemme. Der var ikke Maya. Det dunket svakt på vinduet og naboen sa; “Hu sitter her. ” Han pekte på en nyoppusset liten utestue med nye skyvedører. Og der, inne i mørket med stearinlys og vin satt Maya og Jonny. “Kom du også”, sa Jon til meg. Jeg hentet en boks øl og hoppet over gjerdet og inn til naboen. Inn i naboskapets lune utestue. Vi satt der lenge. Prata og skravla og lo og koste oss. Både jeg og Maya. Før var jeg alltid litt redd når Maya tøyde strikken og satt lenge, eller gjorde mye. For strikken til Maya var ikke så elastisk. Den kunne ikke tøyes så langt. Men det var før. Maya og meg og Jon og Jonny hadde en fin kveld. Takk alle sammen.

naboskap_skyvedører_tommetanker

Valgets kval på badet

tannkrembowling

Tannhygiene og barneoppdragelse ble for et par måneder siden slått sammen. Lite ante jeg da hvordan dette skulle utvikle seg. Hadde jeg skjønt det hadde jeg muligens latt det være. Elller kanskje ikke. Bakgrunnen for denne lille historien er av vi har hele 4 ulike tannkremtuber stående i vårt lille våtrom. Ikke så spennende i seg selv. Like ved vasken står de. Det endret seg for et par måneder siden. “Hvilken tannkrem skal jeg bruke!” ropte en ti åring altfor høyt fra badet en kveld. Vi satt i stuen og hadde akkurat fortalt dette overnattende barnebarnet at det var på tide å krype under dyna. “Bruk den du liker minst!” ropte jeg tilbake. “Hæ?” ljomet det der ute fra. Jeg gikk ut til han. På veien tok jeg med en liten blomsterpinne og knakk i fire ulike lengder.

Ute på badet stod han klar. 4 tannkremtuber og en tannbørste og tenner som ville bli pusset. Jeg holdt enden av pinnene slik at han ikke kunne se forskjell på bitene. “Hver pinne representerer en av tubene. Den tannkremen som hører til den korteste pinnen skal du bruke” fortalte jeg. Jeg var hoved-dommer og arrangementsarrangør. Gutten stod lenge og tenkte og kikket på pinne-endene som stakk frem. Foran han var fire pinner og fire tannkremtuber. Han trakk en pinne og måtte bruke den tilhørende tannkremen.

Siden har det blitt slik. Hver kveld han overnatter må vi finne på en tannkremvelgemåte. Vi har vært igjennom dominovalg, terningkast, stafett og skruer og muttere. I går var det korkbowling. 17 korker, 1 ball, 1 gutt og 4 tannkremtuber med hver sin verdi. Det utfordrer et stakkars tommt bestefarhode å lage nye selekteringsmetoder. Selv om til og med han synes det er gøy.

tannkrembowling1tannkrembowling2

Spillegalskap

spillegalskap

Dette defineres som en lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser, kjennetegnet ved en besettelse til å spille som ikke lar seg kontrollere, til tross for konsekvensene dette har for en selv og eventuelt andre, spesielt familien.

Det er høysesong for spillegalskap nå. Oh herlige spillegalskap. Psyken vår går inn i de mest irrasjonelle hjørnene når spillavhengigheten setter inn. Noen kaller det galskap. Andre for totalavhengighet. Noen få kaller det fint. Noen ytterst få har talent. Men alle har det gøy. Og det er høysesong nå. Fenomenet som nå trekker ut i vårværet har hittil i sesongen forholdt seg til lukkede rom. Barn og voksne har sittet inne og latt seg dominere av noe de tror er et spill-talent. Noen har jo faktisk talent. Men de blir ofte overdøvet av de tonedøve. Og vi som sitter på sidelinjen og ser på alle disse spillegale som går i usynkron sluttet orden blir smått om senn grepet av galskapen vi og. De beveger seg rundt på stier og veier og skolegårder nå om dagen. De kan høres på ganske lang avstand, denne gjengen. Det finnes behandling for denne type galskap. Metoder er utviklet for å avvenne de som vil. Hjelp finnes. Heldigvis er det få som benytter seg av dette. For spillegalskapen er en del av vår kultur. Den er i ryggraden. Det er ofte forferdelig. Allikevel er det vakkert. Våren er kommet og mens fuglene synger sin vakre sang går det korps rundt i gatene og øver. Klarinetter som fører til våkenetter og horn som stikker i siden. Skarptrommer som skjærer i sjelen og drillpiker med feil bits. Og litt for store, og litt for små hatter. Oh, herlige spillegalskap. Våren hadde ikke vært den somme uten korps.

https://musikkorps.no/musikkorpsenes-ar/

Lys

maya_lyser

Det lyser sterkere nå. Lyset jeg kjenner. Gløden og gleden. Lyspæra har vel egentlig alltid vært den samme. Den er av god kvalitet og lyser sterkt når den får nok energi. Men i mange år var strømforsyningen laber. Et eller annet var feil med både ladestasjon og batterikapasitet. Og jeg levde hele tiden med rekkeviddeangst. “Hvor langt kommer vi før alt stopper opp?” tenkte jeg ofte. Selv om vi innførte energisparende tiltak så hjalp det lite. Det var dårlig kontakt ett eller annet sted. Vi fant bare ikke ut hvordan vi skulle få strøm nok til pæra. Selv de som sa de kunne dette fikk det ikke til. Derfor ble vi etter hvert vant til et liv hvor lyset i pæra bare lyste halvparten av hva det kunne ha gjort. Av og til var det bare en svak glød inni der. Og en sjelden gang lyste det litt kraftigere. Det var vondt å bli vant til en hverdag i dunkelt lys når jeg visste hvordan det egentlig kunne lyse. Jeg så at lyset ville skinne, men det orket bare ikke.

Men det har endret seg nå. Heldigvis. En ekspert på energiens forunderlige veier hjalp oss. Han la til rette for at batteriene igjen kunne lades opp og at strømmen kunne finne vei til pæra. Den siste måneden har jeg sett lyset som skinner igjen. Det kan skinne hele dagen og lyse opp det som er rundt. Gløden er sterk og min rekkeviddeangst er i ferd med å avta.

Det er fint å se lyset igjen i Maya.

Ny søt leieboer.

Vi har fått besøk igjen. Denne gangen langveisfra. Fra en annen galakse faktisk. BB8. Han kunne benyttet seg av Airbnb. Men neida. Han kom rett inn i stua og tok seg til rette. Koselig, søt og respektløs. En liten badboy som i allefall Maya og Mina lot seg sjarmere av. Jeg derimot er skeptisk. Jeg er jo tross alt sørlending.

Å feie for egen dør

feie for egen dør_tommetankerJeg gjorde ikke det i dag. Det var noen andre som feide for min dør. Men det var i dag. For  jeg pleier å gjøre det; Jeg feier for min dør, før jeg åpner kjeften og kritiserer andre.

Siden vi bor langs en sykkelsti så løper vi kjapt til vinduet når vi hører tunge maskiner utenfor. Og i dag var det Maya og Lucas som nådde først bort. 2 stk. feiemaskiner og en lastetraktor jobba på utsiden. De gjør våren finere for oss. “De feier ikke for egen dør, de feier for andres dør”, sa jeg, tørrvittig som knusk. Og Maya flirte. Hun skjønte ordspillet. Lucas sa “Hæ?” og skjønte ikke hvorfor Maya flirte.

Anledningen var fin. Vi forklarte meningen med ordene mens støvskyen stod høy der ute på sykkelstien. Det var jo en gyllen anledning til å drive litt folkeskikkelig oppbygging av en 10 åring. For han har selvfølgelig ikke slike visdomsord under huden,- ennå.  Men  “Å feie for egen dør” betyr at man selv er feilfri før man kritiserer andre. Og lærdommen som ligger i det er god å ha. Hele tiden hører vi om hatmeldinger, ukritiske ytringer og nettmobbing. Det gjør jeg, og det gjør han; 10 åringen. Han vet hva nett-troll er. De finnes i alle aldre. Det er mange som burde feie mer hjemme før de sprer sine meninger. Egentlig hel nedvask. Rydde opp i sine tanker. Tenke seg om en ekstra gang. Sjekke fakta opplysninger. Og formulere sine meninger på en bedre måte.

Å feie for egen dør er en fin egenskap. Men jeg må jo innrømme at når noen andre feier for min dør er det også deilig.

Store norske; Feie for egen dør, sørge for at man selv er feilfri før man kritiserer andre; gammel talemåte, finnes i Christoph Lehmanns Politischer Blumengarten (1639)

Da starta sommeren!

sommer_mina_tommetanker

Hun spredde like mye glede som vann denne første sommer dagen. Mina var hos oss. En hel dag uten gufs. 21. april starta sommeren hos oss. Den har lurestarta før. Lettlurt som jeg er har jeg droppa stilongsen under turbuksa. Det har jeg fått betale for. Kalde knær og kalde skuldre og bittesmå baller. For en uke siden gikk jeg en 12 km skitur i skogen i Vennesla. Da sa jeg farvel Kong Vinter. Men han forsvant liksom ikke helt før gårsdagen. For med en fraværende vår kom sommeren brått på. Han banka på hardt i går, denne sommeren. Og vi åpna opp og slapp den inn og slapp den ut og sa ; Hei, hei! Myke puter is stolene og sommerkjoler på den minste. Vi raka i hagen og spiste is i magen. Og siden Mina bare er 3 år så vet hun ikke at hun hjelper. At hun jobber. Hun var hos oss lenge og luka og vanna. Spurte meg hvorfor noen planter måtte dø, mens andre fikk leve. Hun lurte på hvor munkelusene skulle gå og hvorfor naboen bare satt. Men mest av alt vannet hun. Det var et vakkert bilde i sidesynet mitt. Vanningsdråper fra en hageslange barnebarnet holder. Sommeren er i gang.

sommer_mina_vanner_tommetanker

 

 

Tåkeprat

øl i solnedgang_tommetanker

Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Uten til og med å først å ha smakt på den. Jeg var upåvirket av øla, men ikke av det jeg så. Vi har vært igjennom noen dager hvor tilslørte utsikter og dølgte horisonter har preget samtaleemner langs hele vår kortstrakte sørlandske kyst. Langs elvebredder har de trodd at elven plutselig har blitt ufattelig bred. Og ingen har våget seg utpå for å lete etter “den andre siden”. Naturen har rett og slitt ikke spilt oss et pust. Det har vært vindstille i tåkehavet. Mange av de som så filmen Tåken for første gang for 40 år siden har holdt seg innendørs. Jeg derimot, har holdt meg utendørs. Naturens lerret har vist seg fra andre sider. Kalde havgufs har frisket opp brutte utsikter. Jeg har stått på svaberget og stirret inn i tåkehavet og sett andre ting enn det jeg vet er der når tåka letter. Jeg har stått og hørt på svakk puff, puff, puff av båter som jeg ikke skjønner hvordan finner veien. Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Naturen er fin når den er tilslørt. Noen bondepiker så jeg derimot ikke.

tåkentåke3_tommetankertåke2_tommetanker

 

Bruksanvisning som lager bilder.

doen_2_tommetankerGode tips til riktig bruk skal man ha. Jeg fikk uønskede bilder i hode mitt av denne forklarende informasjonen. Håper de følger den. For langs en skiløype på Vennesla står det en utedo. Et transportabelt toalett, for å si det slik. Det så ut som det ble brukt for det gikk spor til og fra. Det er sikkert til løypemannskapene. Slik at de kan drite i fred når det trengs. Men nå har de gjort jobben, skisesongen er over og snøen forsvinner. Toalettet skal sikkert transporteres ut av skogen. Da et det godt med tydelige tips til hvordan det er lurt å transportere det. Jeg oppfordrer transportørene til å gjøre det.

doen_tommetanker