På do i Flåm

do i flåm tommetanker

Jeg var trengende en liten stund i Flåm. Men ikke lenge. Flåm er skapt for de som må på do. Flåm er fult hele sommeren og alt er lagt fint til rette for alle turister som må på do. Jeg fant den lett og smilte stort i det jeg åpnet dodøren. Skiltet foran meg antyder hvor mange av turistene kommer fra. Kulturer og vaner er forskjellige i verden. Også hvordan vi går på do og hvor dopapiret havner. Det fine er at det antyder at det er veldig mange besøkende fra andre siden av planeten vår. De tar turen.

Og Flåm er verdt det. Selv i oktober.

flåm_tommetankerjapanere_i_flåm_tommetankerbefaring_flam_bigwig2

Tomm i Flåm. Om å Finse sæ sjæl.

flåm_tommetanker

Etter en 10 timers søvnig togtur er vi i Flåm. Kent og meg. Jeg er nok mer starstruck av naturen enn Kent. Det er en gråtung dag med lett regn og skodde og japanere. Et lite hint om asiaternes inntogsmarsj i de innerste fjorder fikk vi på et fareskilt ved en liten stasjon langs Flåmsbanen. Info på norsk, engelsk og japansk. Vi er her på jobb. 10 timer opp til Flåm. 21 timer i Flåm. 10 timer hjem. Men gudd. Flåm er et vakkert og veldig sted. Selv på en grå dag. Med litt fantasi og litt forståelse for naturens krefter kan jeg se at Flåm er utfordrende for de som bor her. Og de som bodde her. Det er vel nettopp det som trekker alle turistene. Med 10 hoteller, en haug med turistinfo, to elektriske cruisebåter og en liten COOP butikk er Flåm en salgsvare de lux. Og det er derfor vi er her. Kan vi hjelpe dem med å selge til ennå flere. 2 sørlendinger som er vant til lave svaberg skal nå bryne seg på mektige fjell og dype fjorder. Nok en ting vi ennå ikke kan. Utfordringen er som naturen,- mektig.

Er det rart jeg er glad i jobben min.

Spillelister fra 1985. Mr.Music 10, 11 og 12.

mr_music_tommetanker“Noen som vet hva dette er?” Barnebarnet fant noen underlige små esker i bunnen av en pappkasse. Hver av de små litt underlige eskene inneholder 2 sammenhengende spoler med noe som ligner limbånd, bare uten lim. Båndet kan snurres fra den ene spolen til den andre, og så tilbake igjen. Men det tar tid og er tungvint og gir ingen mening. Limbåndet uten lim kan lett dras ut av sin beholder, men er vanskelig å få inn.

Jeg er jo fra prehistorisk tid så jeg vet hva dette er. “Det er Spotify fra 1985” sa jeg. Akkurat som bokhylla er Storytel er disse små eskene man kaller kassetter en fryktelig langsom og svært manuell versjon av Spotify. For vi hadde spillelister på 80-tallet også. De var laget av andre og vi lastet dem ned gjennom innboksen, eller postkassa oppi gata som noen kalte den. Hver måned kom den inn i vår stue. Denne pre-definerte spillelista med rytmiske herligheter. Vi satt den på og hørte den gjennom. Fra start til slutt. Og så litt spoling. SSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSS og på an igjen. I 1985 var jeg 22 år og akkurat flyttet inn med ho som sover i rommet bak meg. Vi abonnerte på Mr. Music. Og akkurat i det vi var dritlei av november kassetten kom desember utgaven. Så stod vi der i stua, med skulderputer, høyt hår og fargerike klær. Maya holdt rytmen. Jeg ikke. Slik gikk de 30 neste dagene til ny kassett kom.

mr_music_kasett_tommetanker

 

Fin utsikt fra Skipsreisheia for døve

skiperreisheia_tveit_tommetanker

For de som liker fly bedre enn fugler er dette midt i blinken. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Men later du som du er døv går turen bra. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Du hører dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men rent bortsett fra det var dette en fin tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

Skipsreisheia_tommetanker

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til flyene.

ålefjær_kirkevei_1_tommetanker

kjevikskogen_tommetankerålefjær_kirkevei_tommetankerålefjær_kirkevei_2_tommetanker

Godmorgen byen

 

Noen ganger er det fint å løfte hodet sånn ca ved Rundingen og stille inn sidesynet sørover. Vri hodet litt og se ut av bussvinduet. Fram til nå har kroppen vært i en semizombi tilstand i bussetet. Jeg løfter hodet.  Ikke fordi rundingen og veien nedover er så fin, men i påvente av hva som kommer. For sånn ca akkurat på denne tia på året står sola litt seint opp. Akkurat som meg. Og sånn ca akkurat denne tia på året så møtes vi, sola og meg på Thygesonds Minde, på Lundsbroa. Den sender sine første stråler til meg like før jeg når kvadraturens faste grunn. Det er et flyktig øyeblikk, men fint.

Nok til å gi en god start på dagen.

I will survive

kim_rysstad_tommetanker

Hill, hill Rysstad. Jeg smilte til TVn i går. For på andre siden stod det en setesdøl og sang Gloria Gaynor sin I Will Survive. Og han gjorde det bedre enn henne. Stjernekamp er en serie på NRK hvor artister som allerede er stjerner skal konkurrere i alle mulige musikksjangere. Det fakta at jeg aldri har hørt om disse stjernene sier vel mer om meg enn om dem. Fra Opera til Disco. Stadionrock og salmesang. Og i går var det Disco.

Og siden jeg vokste opp med Disco var dette moro. Og en tynn setesdøl, 38 år gammel, fra Rysstad i Valle i Setesdal dro til. Han er egentlig kveder. Han har vært elev av Kirsten Bråten Berg, Ragnhild Furholt og Agnes Buen Garnås, men har også lært mye av felespilleren Ånon Egeland. Rysstad har jobbet med å tilegne seg den folkelige sangstilen fra hjembygden Rysstad i Valle kommune i Setesdal, men også fra resten av Agder og Telemark. Han har studert ved Folkekunststudiet i Rauland og ved Ole Bull Akademiet på Voss.

Gudd. Og nå synger han disco. Og nå diva.

Takk for opplevelsen.

https://tv.nrk.no/se?v=KMTE60003819

 

Se opp for gleden

se_opp_for_gleden_tommetanker

Vi klager som om vi finner glede i at alt ikke er bra. Om vi ikke hadde hatt noe å klage på hadde i alle fall alt vært bare dritt. Og når alt bare er dritt kan vi jo klage litt mer.

Vi skal se opp for gleden. Jeg ble minnet på det her en dag. Et bilde på en vegg ba meg se opp for gleden. Folk kan jo tro jeg er fornøyd. Bedre at jeg er misfornøyd, sur, misunnelig og skeptisk. Jeg vil heller baktale enn framsnakke. Jeg vil at folk skal syntes synd på meg, heller enn at jeg syntes synd på dem.

Jeg synes det er rart at de mange av oss liker å klage mer enn vi liker å rose. Vi klager over regnværsdagen mens vi tar oppholdsdagen for gitt. Vi klager den dagen bensinprisen er på sitt høyeste, men glemmer å smile den dagen den er på sitt laveste. Vi klager som om vi finner glede i å være litt sur.

Det gjenspeiler seg rundt oss også. I pressen skriver de heller om ting som går feil og kan irritere meg enn om ting som kan gjøre meg glad. Og i påfølgende kommentarfelt kan vi dyrke vår misnøye. På nettet kan vi være så bedritne vi vil og vi kan klage på alt og alle uten å vise ansikt.

Skiltet som jeg så fikk meg til å tenke på alt dette. Vi skal se opp for gleden. Men ikke som et fareskilt. Det skulle vært et påbud. Jeg skal se etter den og ta vare på den. Jeg skal vise den og gjøre andre glad.

Det fine med dette fareskiltet jeg så på en betong vegg i Kristiansand er at det er like ved en undergang. Undergangen er påmalt fine sommerfugler.

Jeg stod der og smilte. Siden jeg gikk rett inn i undergangen kunne jeg like vel være glad.

se_opp_for_gleden_2tommetanker

Det var en fin plass å føle seg liten på

nordre_hartevassnut_tommetanker

Vi følte oss små der oppe,- Lucas og meg. Vi ble lave i høyden. Oppe på Hartevassnutane. Det finnes to av dem. Nordre Hartevassnuten og Syndre Hartevassnuten. Vi gikk til den Nordre, nesten. Storslagen natur omkranset oss på alle kanter. Høstfarget fjell og myr lyste mot oss fra langt der borte og fra rett ved beina. Fra alle kanter. Lengst borte hadde noen pyntet fjellene med melis. Jeg tror vi gikk like langt oppover som bortover denne dagen. Det er en god stigning opp til toppen. Men gudd. Sammen med et barnebarn som liker å gå på tur, så lenge han blir tvunget med, blir det helt topp. Det fine med denne gutten er at så snart han legger vekk dataen, innser at slaget er tapt og får på seg turtøyet, så er han med på turen. Det er sjelden mas om hvor langt det er igjen. Hvor sliten han er. At han vil hjem. Vi koser oss på tur. Strever oppover sammen. Spiser de siste blåbærene sammen og slukker tørsten med verdens beste bekkevann sammen. Litt bortenfor stien, nesten oppe på toppen, kan du se en varde i det fjerne. Vi tok turen bort til den. Varder er det forresten nok av her oppe. De fleste som kommer hit bygger en. Men denne så spesiell ut. Det er bare en av den. Vi kom bort og kan ikke annet enn å takke Karina, Eivind, Preben, Elise og John som i 2001 bygde denne fine varden. I det minste antar jeg at det var dem. Det var en fin plass å føle seg liten på.

Turen passer for alle. Den er ikke lang, men mye stigning så bruk litt tid.

varde_lucas_tommetankerlucas_paa_mandarin_tommetankerhartevassnuten_kart_tommetankervardesignatur

Badstogdalen

badstogdalen_maya_tommetanker

Et fint navn på en fin dal. Navnet skjemmer ingen og ikke her heller. Opprinnelsen til navnet vet jeg fint lite om og i dag fristet det lite å leve opp til navnet. Det var overskyet og tendenser til surt vær. Men på denne lett overskyede dagen lyste både høstfargene og Maya opp langs den fine lille elva. Er du på Hovden kan denne absolutt anbefales. En perfekt liten høst-tur i Hovden fint terreng. Åpne myrer, hauete bjørkeskog og eventyrlige bekker. Små gule prikker på trærne viste oss vei oppover stien. Vi gikk ikke hele veien. Vi stoppa samtidig med trærne, men stien går nok helt til fjells antar jeg Vi leita etter kantarell som vi ikke fant. Vi fant noen forsinke blåbær.  Den store bekken er kjempeflott oppover den lille dalen. Vannet i den smaker himmelsk. En smak av fjell og himmel og myr ispedd litt sauelort og snø fra i fjor. Stien starter noen kilometer syd for Hovden sentrum. Ta den en dag.

badstogdalen_lucas_tommetanker

badstogdalen_tommetankerbadstogdalen_kart_tommetanker

Jeg kan sløse hvis jeg vil.

garderobe_

Okei Gretha. Jeg skal forsøke. Selv om jeg ikke trenger.

Jeg har det jo så godt at jeg trenger sjelden å spare på noe. Og om jeg sparer på noe er det sjelden at jeg må. Det er fordi jeg har lyst. Mitt liv er så privilegert at jeg nesten begynner å tro på en gud. Jeg kan gjøre alt. Jeg har alt. Jeg kan sløse om jeg vil. Jeg kan sløse med penger. Jeg kan sløse med vann, med strøm, med drivstoff, med klær. Jeg kan sløse med min tid. Dette er ulikt den hverdagen mine foreldre opplevde. Mine foreldre sparte på det meste. De fiksa tøy om det ble hull. Min mor stoppet strømper. Min far dyrka grønnsaker bak i hagen. Og jeg kan vel aldri huske at de sløste. De gangene vi dro på ferie hadde de planlagt og spart penger en stund.  De hadde ikke like mye som jeg har. Men de hadde nok. De var fornøyd.

Jeg har mye mer enn dem.

Og nå får vi som har alt beskjed av en liten svensk jente at vi må stoppe å sløse. Vi må lære oss å spare på nytt, selv om vi har alt. Vi som kan vi må spare på vegne av andre og på vegne av naturen. Vi voksne som har alt må begrense vår sløsing. Vi må endre våre liv og våre tanker. Jeg må finne ut i min hverdag hvor det er jeg sløser mest. Kan jeg slutte helt med plastposer slev om jeg har råd til å kjøpe nye hver dag? Kan jeg ha grønnsaker i hagen? Kan jeg reise på togferie til Paris selv om det tar 12 timer lengre å komme dit enn med fly? Snart har vi sikkert miljøvennlige elektriske fly. Men det er snart, vi må gjøre noe nå. Trenger jeg å bade i 30 graders vann på Bali? Kan jeg ta bussen til jobb selv om jeg må vente i regnet i 5 minutter? Kan jeg sløse mindre?

Kan jeg ta til meg noe av det Gretha Tunberg taler om, selv om jeg er voksen?

Jeg kan sløse hvis jeg vil. Men er det det jeg vil?