Nissefest og historien om Kumpekjekken.

julefest_tommetanker

“Llille speil på veggen der, helst ikke si hva du mener om den rare nissen bak den fine nissen. Vi vet begge hvem som er vakrest i rommet her.” Gode naboer inviterte til fest og åpnet dørene sine for nisser av alle slag. Alle måtte ha nisselue. Vi og. Så vi handla en fin og pyntelig lue til Maya. Og jeg gikk på nisselueshopping alene. Det synes kanskje. For mitt nisseluevalg falt dessverre på noe som Europris hadde strikka. Men vi kledde oss opp og skulle på fest. Vi gikk over gjerdet til naboen Maya og meg. Hun fin. Jeg ikke.

Alle naboens venner var fine folk. Og alle vi nissene skålte og skralte og sang og fortalte historier. Og selveste verten sang og spilte gitar. Og flere dro til med fest, sanger og fortellinger. Og når denne herren reiste seg og fortalte historien om Mittene og Kumpekjekken døde jeg nesten. Historien han fortalte bare ante jeg innholdet av. Men han fortalte så bra. Han var en god formidler. Og selv om jeg ikke hang med i det hele tatt lo jeg så mye at vannet nesten gikk og filminga gikk dukken. Folk lå kroka i stoler og sofaer mens han holdt på. Hvordan historien endte har jeg ikke peiling på. Men det var godt den endte for slikt går ut over et gammalt hjerte.

Jeg elsker gode historier. Og denne vet jeg jo ikke om er god. Men jeg aner det.

Og i 2 tia på natta tuslet to slitne nisser over gjerdet og inn i huset vårt. Begge med et smil om munnen. Maya var fortsatt fin. Jeg var fortsatt ikke.

Takk Jon og Jonny . Fin fest. Fine folk. jonkristian_tommetanker

nissefest_jonnytommetanker

Google fant historien til meg;

DET VAR ENGANG FI SMÅ TRETTER…

Det var engang fi tretter som skulle til puters for å sele. For å komme dit måtte de gå over en bru, og under den bodde den fryktelige Kugre Diken eller Kure Stokken (populært kalt Kumpekjekken).

Først gikk den Finste Mitta…
Sliff, slaff, sliff, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Finste Mitta som skal til puters for å sele, svarte den Finste Mitta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg er så lita at jeg har ikke fir på håtta, men etter meg kommer det en firre støtte, sa den Finste Mitta.
– Javel, så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Fillomste Metta…
SLIFF, slaff, SLIFF, slaff, sa det på brua.

– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Fillomste Metta som skal til puters for å sele, svarte den Fillomste Metta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, nei du kan ikke fi tatta mi, for jeg mer hansen, men etter meg kommer det en mye firre støtte, sa den Fillomste Metta.
– Javel så gå da, ropte Kumpekjekken.

Så kom den Firste Støtta…
SLIFF, SLAFF, SLIFF, SLAFF, sa det på brua.
– Hvem er det som sliffer og slaffer på min bru? ropte Kumpekjekken.
– Å, det er bare den Firste Støtta som skal til puters for å sele, svarte den Firste Støtta.
– Nå kommer jeg og fir tatta di, ropte Kumpekjekken.
– Å, bare kom du, din kure suk, men mål med pute, for jeg har firberblad i batta, og da skal jeg fien fatte meg bå deg på trallene.

Og siden den dagen Kumpekjekken tok den firste støtta er det fingen mitter som er redde for å gå over brua, for nå kalles han nemlig bare for Pingledikken.