Kent og Siri pakker ungan i kofferten og drar i dag. Til Thailand, Krabiprovinsen, Ao Nang og Railey Beach. Stønn så deilig. Sandalstropper mellom tærne, fraværende stillongs, smil etter smil og masse vakker natur på tur.

“Sawadee Kap. Kap Kun Kap og Same, same , but different.” Der skal de treffe Stine som allerde har vært der nede lenge. Jeg blir lett litt misunnelig. Ønsker at jeg var der og ikke de. At det var meg som setter seg i flyvemaskinen, og ikke de. Men på den annen side er jeg så snill at jeg ikke er misunnelig og unner de turen. Sørlendingen slår inn igjen. Men jeg kan lett lage flotte bilder i hodet. Når fly passerer høyt der opp på en blå himmel stopper jeg og lurer på hvor streken på himmelen skal slutte. Hvor den kommer fra er uvesentlig, men hvor skal den. Varmt sted, høyt sted, kaldt sted, fjernt sted. Drømmene starter. 

Så hvis du ser en tilårskommen herre som stirrer tomt opp i luften, så er det kanskje meg. Men ikke forstyr, for jeg er en helt annen plass. Jeg følger drømmestreker.