Jeg ante fred og ingen hare. Det vil si jeg ante fred og ingen kanin. Forskjellen på hare og kanin er ikke så markant for de fleste av oss. Ønsker man en utdypning bør man snakke med min venn Oles kone. Men nok om det. Jeg ante fred og ingen hare. Eller kanin. Men så, plutselig. Det minte meg litt om i vinter da jeg traff på en gris på veien over Kulia. (https://tommetanker.wordpress.com/2011/03/19/surrealisme-pa-kulia/) Dritskummelt. Dette var akkurat det samme bare dritkoselig. Lykkelig kjørende i en allmenpassiv tilstand gikk det en katt over veien. Og så her da, ved Korskvikkilen. “Ikke bli påkjørt katten”, tenkte jeg. Men  så oppdaget jeg at det var en middag. Eller en kanin som noen velger å kalle det. Jeg stoppet. Den stoppet. Jeg gikk ut av bilen. Den stilte seg ved bilen. Våre øyne møttes og det var kjærlighet ved første blikk, slik jeg ser det. Gudd å fin den var. God og rund og smilende.  Mjuk og ven og bløt på snuten. Jeg begynte å planlegge tilbehør, bordsetting og valg av vin. “Middag og pusseskinn” tenkte jeg.

“Fuck you!”, tenkte den, og hoppet inn i skogen.