Kakling om kalk. Ikke motløs men kunnskapsløs. Stillheten senker seg på vei opp til Kalkheia. Fra demningen på ved Øvre Jegersbergvannet starter stigningen opp. Ganske bratt opp. Nok til å bli god og varm i toppen. Og med postcorona lungekapasitet stilnet i alle fall jeg helt i det vi nærmet oss toppen. Igjen var vi seks lavterskelmenn på tur. Hodelykta var med men med turstart kl. 18 hadde vi over en time med dempet belysning fra himmelen igjen. På Kalkheia svikta lokalkunnskapen. Ingen kunne historien om gruvene. Har vært her sikkert 100 ganger uten å vite. I etterpåvitenbegjærlighetens navn leste jeg meg opp når jeg kom hjem:

Det er hele 17 ulike gruver langs den 700 meter lange kalkåra på Kalkheia. Dette visste ingen av oss i det vi vandret over heia. Men tenker du å ta turen så les dette først. Da blir turen gøyere:

Tekst fra ulike steder samlet her:

 1826 bygget kjøpmann Thomas Stenersen Heyerdal et kalkverk på Sødal etter at han året før hadde funnet kalkstein i Sødal utmark. Han fikk kontrakt med grunneierne om å utnytte forekomstene, og fikk veirett ned til elva, og grunn til bygninger og brygge.

Før vi begynte å bruke sement, var det kalk som ble brukt som bindemiddel. Gruvene i Kalkheia lå forholdsvis nærme vannveien Otra og Kristiansand som hadde stort behov for kalk til boligbyggingen. Det måtte anlegges mange kilometer vei fra kalkgruvene og ned til kalkbrenneriet nede ved elva.

Kalken ble minet ut ved lange minebor. Steinen ble videre fraktet til verket med hest og kjerre. En tid var veien så dårlig at steinen ble tippet utenfor stupet Blåmannsskotet. Dette stupet har fått navn etter en av de første hestene kalkverket eide. Hesten styrtet utfor stupet sammen med et lass som skulle tømmes.

Kalken ble brent og lesket. Man måtte ha 40 lass med kalkstein for å fylle den 10 meter høye kalkoven. Alt ble pakket i tønner og fraktet med pram til byen. Fraktingen på elven var ofte problematisk og kalkverket bekostet derfor på seg en utbedring av Torridalsveien i 1904. Nå kunne varene kjøres ned til utsalgstedet ved brua. De største kjøperne av kalk var distriktets murmestere, men også gassverket i Kristiansand kjøpte kalk til rensing av gassen. Etter bybrannen i 1892 hadde kalkverket sin storhetstid. Med 15 mann i arbeid leverte de kalk til gjenreisning av de brente bydelene.

Det er ikke få kilometer med vei som ble anlagt fra kalkgruvene og ned til verket. Sødal Kalkverk hadde mot slutten 20 ulike bruddsteder i marmorsonen. De største var Petersgruva, Kongegruva, Langgruva og Hjalmarsgruva.

Frem mot første verdenskrig ble brenselprisene høye og overgangen til bruk av sement omfattende. Sødal Kalkverk ble nedlagt i 1915. Den siste rå kalksteinen ble levert i 1947.

Kalkheia inngår i en verneplan for mineralforekomster i Sør-Norge.

Siden ingen av oss kunne dette da vi gikk over Kalkheia fortsatte vi uvitende på vår tur inn i mørket. Det ble rundt 6 km rundtur med en kort rast sammen med siste lyset oppe på Holmenkollen.

Neste gang jeg tar turen over Kalkheia vet jeg mer, om jeg husker litt.