Det skiller 44 år mellom meg og den sprettballen jeg hadde foran meg i løypa. “Du tar meg aldri igjen!” jublet han der han hoppa fra stokk til stokk 10 meter over bakken. “Vel”, tenkte jeg til min fordel. “Vi er nå hooka fast til en wire og det å passere noen i ei klatreparkløype er en umulighet med mindre du har en vinkelsliper i lomma.” Men, uansett så hadde jeg aldri klart det. Til og med guidene, de som passet på, var imponert av denne uredde fyren med god balanse som løp jublene over vanskelige hindre. “NO HANDS” ropte han til meg fra neste plattform. Han lo av sin bestefars fallerte forsøk. “Tryna du?” spurte han etter jeg hang og dingla som sekk poteter ved nok et hinder. En ting som forsvant fort, var stoltheten. Vi skulle passere hindre uten å bruke hendene der det gikk an. Han klarte det, – jeg ikke. Han lo av hvor tung og feit jeg var i løypa. Han lo. Og jeg lo med. Stoltheten var som kjent borte. Dette var moro. 2 timers vill klatring i Klatreparken på Hove er moro og strevsomt og utfordrende og fint. Han lille tassen syntes ikke jeg var flink nok i løypa. Det stemte nok det,- nesten. For et sted var tyngde en fordel.
I de lange zip-linene var det jeg som vant. “HA!” sa jeg “Just ZIP IT”, og føyk gjennom lufta. Her var ikke årene til min fordel, men kiloene.
Kroppen kan verke i noen dager etterpå, men Anbefales på det tyngste allikevel.
! 