“Hans bilde sier ingenting, men det forteller en historie, så han maler, i nattens mørke ingenting og til hanen galer, og ingen varme igjen i kroppen og i koppen er det ingenting, når folk igjen passerer han på gata, later som ingenting, som om han var ingenting”

Marius Abrahamsen utfordret ørene mine i går. Jeg satt og så på Norske Talenter på TV2. Der hvor alle de som fortsetter der andre gir opp kan vise sin magi. Dans, musikk, akrobatikk, trylling og alt. Tror du du kan noe skikkelig  godt og har det lille ekstra talentet på toppen av dette er det bare å stille opp. Alt kan delta. Slam Poetry var nytt for meg. En kar i 30 årene som skulle lese dikt tenkte jeg. Å gøy er det?  Grunnskolen hadde for lengst ødelagt mine positive tanker om poesi. Jeg var ikke optimistisk. Men samtidig med at hans ord begynte på scenen så ble mine gjort til skamme. Å følge hans innlevelse og hans framførelse var stort. Han kunne formidle. Og teksten var god. Han hoppet finurlig fra den ene virkeligheten til den andre i sin tekst. Fra de som hadde ingenting til de som har så mye at de ikke bryr seg om noen ting. En dyktig hjerne i en dyktig fyr. Glad jeg så på i går.

Hill, hill.

Opptaket over her er fra Bergen.