De må jo vannes disse frøene. De unge spirene som skal blomstre og bli til noe. Og her en dag når det pøste ned fikk jeg hjelp av Lucas. Den lille, gode, iherdige hjelperen. Vi grov og vi spadde og satt ned alt mulig av planter og frø. Mye var kommet etter et raid i mine foreldres vakre blomster bed på Gimlekollen. “Vanne meg og,” pep det fra nedenfor. “Hva?”, sa jeg. “Vanne meg og, bestefar!” pep det nok en gang. “Okei”, sa jeg. Og som sagt så gjort. Jeg vannet poden.

Aldri tung å be når en unge kan plages.