Endelig klær som ikke klør men kler meg. Det skulle ta år. Faktisk mange år. År uten selvinnsikt og selvransakelse. År uten kondis og sangstemme. Jeg opplevde et utilsiktet 80-tall. Svigers hadde klesbutikk i Harstad og jeg manglet fullstendig generell  fashionforståelse. 

Dette utnyttet de til det fulle. Jeg ble testperson. Hvor mye dølle klær kan han søringen gå i? Jeg tok det jeg fikk og det ble som det ble. Kvide slacks, lyseblåturkisrutede skjorter, et kledelig rosenrødt belte med matchende sko. Kunne ikke bli bedre. Slik spradet jeg påklistret stolt rundt i Harstads gater. Jeg trodde folk lo fordi jeg var så pen…..

Men nå. Nå har jeg funnet     t-skjorta som forteller alt,    -og unskylder alt, på en gang. Fantastisk. Det er meg.