I år som i fjor var det kun en deltaker. Som faktisk er en mer enn i fjor siden stevnet da ikke ble avvviklet men utviklet. Vinneren og ny bestenotering ble Boris Ronsestat Uetten. Behørig  sekundert og fotografert gjennom hele løpet. Ingen over, under, mellom eller ved siden. En verdig vinner som lå i tet fra start til mål. Helt upresset holdt han god fart og bommet aldri på løypevalget. Fra utedo til utedo, eller fra start til mål som det heter.

Dette var siste løp for sesongen og terrengkarusellen vil aldri mer bli nevnt i denne bloggen, tror jeg. Kanskje med unntak av intime beskrivelser av wannebespreke kolleger som sitter på jobb i thights de 2 siste jobbetimene hver torsdag. Jeg er på en måte metta av løpeteknikker, rutetider, rundetider og sekundstrid. Hvorfor løper de egentlig?