Fare! Livsfare! Min arbeidsvei er på en måde magisk og dramatisk. Av bussen på Bjørndalssletta og et kvarters tusling gjennom skogen til jobb. Skikkelig daredevil stoff for de med mannebein i nesa. Av og til ser jeg en heilt vill blomst eller et psyko ekorn på jakt etter nøddane mine. Noen graver ned fjernvarmerør der jeg går nå om dagen. Dype grøfter med en søtlig eim av nysprengt dynamitt. Men hva er egentlig vitsen med fjernvarme? Jeg vil ha det varmt her jeg er. Hmm. Men det som skremte vettet avmeg denne dagen var fareskiltene de hadde satt opp. To rødinnramma illevarslende trekantskilt som sammen advarte mot slitne beduggede anleggsarbeidere på veien. Og skiltet lyver i tillegg. Det blir ennå ufattelig mye verre. Jobbemenn i dag av denne sorten har ikke spade. De har masse hestekrefter og skumle maskiner og knapper og sager og grabber og saggebukser og skrujern og slikt. Har de seg ei flaske 60 i tillegg blir det nifst. Jeg snudde og gikk en omvei.