Vi kom til Bali på kvelden og klarte å unngå å bli rævlurt på flyplassen. Masse bærere og pirattaxier slåss om oss grønnskollebleike turister med tomme tanker og tomme øyne og som heter tomm. Etter litt krass forhandling som jeg ikke skjønte bæret av tok en pirattaxi oss med inn i helvetes forgård. Mission: “Find Hotel. Max 50 dollars. Quiet. Deliver us alive”.

“OK. Boss!” sa sjåføren og vi ble ikke beroliget. Venstrekjøring, 7 milliarder mopeder og kun et kjørefelt for begge retninger kan sette en angstutsatt sørlending på prøve. Og ispedd mange småfulle førstegangsmopedførere i shorts fra Europa var dette drøy kost. Æ lukka øyan og holdt meg fast. Vi kom mirakuløst nok frem til et flott hotel i live. Sjåføren holdt hva han lovet. Masse nerver og 150.000 rupier fattigere kunne vi sjekke inn og sove. Morgensola neste dag viste oss et flott hotel, med en 3 mil lang party-surfe strand 5 meter fra frokostbuffeten. Kuta Beach på Bali kalles Australias Ibiza. Veldig flott, men det var ikke dette vi kom for. Fulle svensker, finner, australienere og fiskemagefarga engelskmenn kan vi finne på Canaria, Hellas eller Ibiza. Tvilsomme vasketilbud, krigsskip i solnedgang og tjukke bassengbar-menn passer ikke oss. Etter en dag med sol og strand reiste nordlendingen blandt oss videre. Maya og meg drøyde en dag til på Kuta Beach før vi ga en ny taximann en ny mission. “Get us out of here”, sa vi. “OK. Boss!”, sa han.