Jeg har bursdag i dag. Phu, phu og phu. Et tiår med imponerende lite dedikasjon til meningsfylte begivenheter er over. Min streben etter en perfekt kropp, et avbalansert sinn og feit lommebok har mislyktes. Jeg satte min lit til at 40 årskrisa skulle ta meg til nye høyder på alle plan. Men akk! Etter at jeg lykkelig gikk ut av kirka som nykomfirmert og med splitter ny sovepose en gang på slutten av 70 tallet har det gått nedover, både fysisk og psykisk. Soveposen har jeg riktignok ennå og den bærer med seg mange minner. Minner som min varige svekkede hukommelsesevne ikke har tatt vare på. Og i dag fyller jeg 50. Tiden i 40 åra gjorde meg ikke til en superhelt i terrengkarusellen. Den fikk meg ikke over Birken-fjella, hverken på sykkel eller ski. Og i garasjen står hverken BMW eller motorsykkel. Der hviler det en Mazda 3. Men 40 åra har ikke vært bortkastet. Jeg er her ennå og har tenkt å bli her en stund til. For den beste tiden er jo egentlig akkurat nå. Det er den eneste tiden jeg har. Jeg takker alle mine venner for alt de har gjort for meg,- og med meg. Jeg ville ikke vært det foruten. Og takk til familien for at dere fortsatt er familien. Og ikke minst vil jeg gratulere meg selv, som på høvelig vis motsatte seg 40-års krisa. “Æ sto an av!”