Et stykke inn i skogen. Bak bakketopper, stubber, snøhauger, mosedotter og overivrige 40års skiløpere satt den. Ørnen. Mine tomme tanker var i kvilemodus mens jeg på årets første skitur svevde innover grannskogen. Snøtunge trær og vakre myke former viste meg veien. Roen ble kun forstyrret av en og annen vomtung blåviolett midtlivskrise-trimmer med Dæhlidrakt og 10  dagers-skjegg som peste seg forbi. Jeg ble ikke akkurat forbigått i stillhet. Disse voksne stirrer på sine egne skitupper i 12 km. Pusten vitner om seriøsitet og målbevissthet. Blikket skal ikke løftes under slik sportslig utfoldelse virker det som.

Jeg derimot, sørger for å ha hvilepuls hele turen. Jeg ser opp og ned og til høyre og venstre. Former og farger. Så flott. Og etter halvgått Naspe-runde så jeg den. Ørnen. Et av naturens tilfeldige under. Ørnen i treet. Den har nok landet for godt, – men jeg er ikke sikker. Kanskje den hver kveld, når skisvetterne har reist hjem, tar seg ei runde. Svever på majestetiske myke vinger over skogene og passer på. Over Naspevarden. Over Fiskelaus vann. Over Lillevarden.

. . . . . Det tror jeg.