Når jeg går slik alene i tåkeheimen og tenker, tenker jeg litt for mye. Tåkete tanker. Kona er vekk og den ulogiske disen siger inn. Og selvfølgelig tenker jeg på ting som kan gå galt. Ikke på ting som kan gå godt. Idiotisk av meg men tankene kommer. Hun er i Brazil. Midt inni, og ikke så lett å få kontakt med. Jeg gikk og ønsket at hun ville ringe. Gi beskjed om at alt var godt. At turen gikk fint. At alt så lyst ut. Men det var ikke det jeg tenkte. Svartmaling er en dum ting. Det blir så mørkt. Mens jeg satt på svaberget og så sola gikk ned kom det en sky. Kanskje restene av en flyhimmelstripe. Ah. Vakker himmel. Rar, men vakker. Signal fra Maya tenkte mitt tomme sinn. Like etter ringte telefonen. Det var Maya på Skype. Skyen var et tegn. Men mine spådommer slo til. Turen hadde vært tung. Litt for lang. Hun var sliten. Mye styr. Men en ting slo meg. Hun har ikke hatt slik glød i stemmen på sikkert 15 år. Hun pratet i vei. Tonefallet var godt og ivrig. Det var Maya. Hun var rett og slett bare sliten etter en lag tur. Slik jeg også hadde vært. Hun har det bra og er i trygge gode legende hender. Og når jeg går ut igjen trekker tåka seg brennende tilbake gjennom gjennom Fugleviksundet. Jeg får finne frem malerkosten igjen, men skifte farge.