Vi er beæret i vår lille familie. Det er faktisk noen vi mistenker at liker oss. I tillegg til at vi selv har null selvinnsikt samt nesegrus personlig beundring for vår egen fortreffelighet så finnes det underlig nok andre. Ragnhild er en av dem. Og Ragnhild kom til oss forrige helg, for å bo hos oss en hel uke. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun valgte det. Og vi har visst om det lenge. Det var planlagt. Og vi har gledet oss, og hun har gledet seg. Dette skulle bli topp. Det som ikke var helt planlagt var at hun kom til en uke med sorg på timeplanen. Like etter at teppet falt ned for min far og skumringen satt inn i hodet på meg selv,- kom Ragnhild. Hun trosset pilotstreiken og kom ned til oss fra Nord-Norge. Hun er 14 år og niese. Hun kom til vår verste uke. Til en uke med tunge tanker og praktiske bekymringer. Til uke med store hvite blomsterbuketter. Hun kom til historier og mimring og forklaringer. Til en uke hvor hun skulle være midtpunktet, men ble fratatt den rollen av en 86 år gammel mann som døde. Hun er ungdom. I starten av livet. Jeg hadde skjønt om hun hadde trukket seg tilbake. Men hun gjorde ikke det. Hun stod frem. Det jeg ikke visste om henne var at hun er medisin for en familie i sorg. Med respekt og medfølelse klarte hun på merkelig vis allikevel å skinne. Hennes lyse solstråler fant vei inn i mørke kroker og gjorde denne uken så mye bedre. Ungdommelig friskhet og nye tanker lurte seg inn i vårt hus. Ragnhild fikk tåken til å lette i hodet mitt, hun fikk skylappene vekk og dro ull ut av ørene mine. Du gav en meningsløs uke mening.  Solen skinner igjen. Takk Ragnhild. Og velkommen tilbake.