Vi er alle skapt som små kunstverk. Hver av oss som en egen stilart. Egne farger og former og penselstrøk. Noen ekspresjonistiske og noen impresjonistiske. Noen tilhører nasjonalromantikken mens andre har innslag av postmodernisme. Ingen er like. Vi er alle spesielle. På lørdag ble det understreket. En konfirmant ble konfirmert under en konfirmasjon som jeg ble konfrontert med. Det var Elise. Hun var vakker som et kunstverk. Innhyllet i lyset av en familie som er glad i henne. Og som tenåringer flest inneholder hun alle stilarter. Fra det røffe til det elegante, fra det sarte til det voldsomme. Jeg har kjent henne hele hennes liv og Maya passet henne mye når hun var liten. Vi har sett hvordan et menneske blir til. Mye form og farge og sang og latter. Maya leste opp et dikt for henne som er betegnende for Elise; “Dans jenta mi, dans” hette det. Det blir ofte folk av folk som danser. Og nå begynner resten av livet. Mer ansvar, større ansvar og avgjørende valg. Lykke til Elise. Ingen har sagt at det blir lett. Det er en kunst å lykkes i denne verden. Men underveis må du aldri glemme å spre glede og vise frem kunsten i deg. Dans.