Så havna jeg under torvet jeg og. I denne curlinghallen av en parkeringskjeller. Det er så åpent og oversiktlig at jeg må passe på å ikke sovne bak rattet mens jeg parkerer. Bilen liksom bare sklir på plass. Gudd å fint. Hva som skjer under torvet forblir under torvet sies det. Men ikke her, for vi steg inn i en sitatmetta trappeoppgang . Vi gikk inn i heisen og mumlet “Beam me up Scotty”. Vet ikke om Scotty hadde noe med dette å gjøre, men vi seg allikevel opp til overflaten på behagelig vis. Til et torg som er blitt en stor småby verdig. Flott er det. Det er godt å gå på. Gode bygninger lyser mot oss og den vakre stillaskledde domkirken får fortsatt dominere synsinntrykket. Og på torget strålte barnebarna like mye som strålene som omkranset dem. Akkurat som Ari Behn hadde sin lysfontene har vi Kristiansandere fått vår. Vannstrålene lekte varmt og mykt med små barneføtter som frydefullt både elsket og fryktet vannet. Det er så gøy det tilfeldige. Vann som helt random blir sprøytet opp fra masse hull i torget er perfekt på en varm soldag. Blir jeg kliss, eller blir jeg klass. Det finnes ingen mellomting.

Torget i Kristiansand har blitt fantastisk flott. I alle fall for en dag. Åpningsfesten endte i en lukningsfest neste dag. Halve torget er igjen dominert av selvlysende menn. Jeg gleder meg til alt er ferdig og det eneste som lyser er fargene i fontenen. Byen vår får ennå en ting å være stolte av.