Jeg kom ut av skapet med angst. Selv om jeg ikke helt var klar over at jeg var inni skapet. Jeg skjønner hvorfor jeg havnet der, men ikke hvordan . Heldigvis er døra åpen.  Vranglåsen var innbilt. Kleshengerne dingla faktisk litt i det døren åpna. Bak meg, ved siden av meg og foran meg tøt det ut mennesker fra alle de dører og skuffer som kunne åpnes. En hel diger skapseksjon ble åpnet. Garderobemannen hadde vært stolt. Jeg er visst ikke helt alene i denne verden som jobber med hodet sitt. Et hode som sier at noe er panisk farlig selv om det er helt trygt. Og det at så mange tenkte fine tanker om meg en liten stund på facebook har jeg tatt til meg. Knaggene inni skapet som jeg hadde hengt opp tankene på har jeg nå tatt med meg ut slik at jeg kan se hva som henger på dem. Energien alle dere som leste om min redsel for ingenting gav meg tro på at det finnes hjelp og  hjelpere. Jeg tror vi alle henger sammen på et vis. Takk alle sammen.

En liten kuriositet oppi denne panikken er at en prinsipptegning for lading av hydrogen-bil passer inn her i mine tomme tanker. Så lenge man ikke hyperventilerer.