Så kom den. Nå som våren hadde festa seg i lillehjernen kom den. Snøen. Den har forflytta seg fra Hovden, ned dalen og helt til oss. Oss kystnære varmehungrige Kristiansandere som ordna beddane og satt ut solstolane. Helsike. Det som ikke skulle skje; skjedde. Det kom snø. 10 cm hvitt regn. Noen av oss elsker det. Noen av oss hater det. Enkelte danset og feiret våren mens jeg våknet opp, og gledet meg til dobbeldans innover skogen.

Jeg er glad i kaldt. Jeg er glad i snø. Jeg er glad den kom og jeg håper at den blir.

Et barnebarn jublet av den hvite nedbøren. På Vardåsen står det nå utallige små snømenn. De smiler like mye som de som laget dem. For mens vi voksne stønner og okker og ser for oss krumme rygger og tung måking – smiler barna.

Velkommen snø. Endelig.