I overraskende nedslående nysgjerrighet sitter jeg og leser i kommentarfelt. Kommentar på kommentar og svar på kommentar. Sintere og sintere. Det opprinnelige innlegget handler om miljø og klima og hva vi bør gjøre for å bremse vårt misbruk av naturen. Og denne gangen handler det om tiltak i Oslo. Om å minske biltrafikken inn og ut av byen hver dag. Men etter å ha kommet sånn ca 10 kommentarer ned i rekka kan en ikke lenger skjønne hva artikkelen de kommenterer på egentlig handlet om. Kommentarene har som et tog på avveier sporet av i rekordfart. Fra å påpeke og kommentere sakligheten eller gehalten i selve artikkelen har det gått helt over til å hetse dem som har kommet med forslagene artikkelen omtaler.

Det går ut over dem som stikker hodene frem. De blir ofte kommentert av dem som gjemmer seg. Denne gangen var det igjen en miljøbyråd i Oslo det gikk ut over. Hun som skal brenne i helvete, bli påkjørt eller flytte tilbake der hun kom fra, Sri Lanka (han som kommenterte dette bør vite at hun er født i Oslo, og slekt kommer fra Vietnam).

De må tåle mye de som hever sin stemme i det åpne rom. Mens de som hever sin kommentar på det lukkede nett kan flire i sin egen sintesure trygghet. Jeg syntes litt synd på dem som alltid er så sinna. Veldig ofte mer sinna på person enn sak. Og det gjør meg trist.

Jeg har et forslag til hvordan sinne og sinnet kan roe seg hos disse sinte menneskene

Kom til meg og klag. Jeg har bygget en liten mur nå i disse dager. Det er en bitteliten klagemur for dem som er og blir sur. La klagingen bli liggende igjen her og ta en tur i skogen i skumringen og lytt til fuglenes sang.