Hvor mye skal det blåse før 20-30 takstein velger å løfte seg opp fra sitt leie. Et par av dem ble slengt over 2 meter bortover og oppover taket. Babet avleverer heftig og begeistret vind. Jeg synes vær er gøy og liker å kjenne på det, men er glad jeg ikke var utenfor når den vindkula kom. Det er heldigvis veldig lenge mellom hver gang det blåser slik. Det blåste faktisk så mye at de på Liste ikke kunne høre hva den andre sa. Og da blåser det mye.
Lykke er en rar ting. Plutselig kan den komme. Jeg kjenner pur glede og nysgjerrighet samtidig. Jeg står sammen med mine tuslevenner og vi føler det samme. Vi er i 50 – 60 årene alle sammen. Men akkurat nå er vi 5-6 år gamle og kikker ned i en grunn bekk. Der står de, ørretene. Og det er mange av dem. Ut fra en eller annen fiskelogikk så stikker de ikke av fra lyset av hodelyktene. Om dagen kan man bare se dem som lynraske streker i vannet der de rømmer inn under steiner og gress.
Men nå, med tusenvis av lumens rettet mot seg, ligger de stille. Underlig og fint og lykkelagende.
Dette opplevde vi på en tur rundt Ruben, Grunnebu og Stemmane. Turen er passe lang og tung og tar du den lille toppen Ruben før det blir mørkt får du fin utsikt og høy puls. Skogen er fin nå, ikke altfor blaut og fargerik så det holder.
Turen til Møvigveden er fin og har både opp- og nedturer. Spesielt fin blir den når lavterskelgruppa er i gang igjen med våre onsdagsturer. Øystein ledet an i en av mine favorittløyper. Fra Voie kirke til Møvigveden og Møvigknatten. Den er fin når det er fint og fin når det ikke er fint. I går var det kuling i kastene så vi måtte snakke like høyt som de som bor på Lista. Fargene i skogen drar seg mot gult og rødt og vakkert. Vi kan se mer og lengre når bladene detter og sola ennå lyser. Løypa er middels tung og middels våt om dagen. For de med litt mer nysgjerrighet enn til bare kongler og busker og trær finnes det mange rester etter fortidens gufs og krig i skogene rundt Møvig. Det ble natt og tåke akkurat når vi nådde Møvigknatten og all betongen som er der. Får meg til å tenke på de som opplever nåtidens gufs flere steder i verden. Det er ikke bra og vi kan ikke annet enn å hjelpe der vi kan og de vi kan. Dett er både trist og spennende å se slike underjordiske ganger bygget opp av okkupasjonsmakt. Ufattelig mye de rakk å bygge på bare fem år. Om du går inn i bunkers eller ikke så er denne rundturen å anbefale.
En gang i en liten fransk landsby, langt, langt borte fra de travle gatene i Paris, levde det en Peugeot som het Pierre. Pierre var en eldre bil, og han hadde alltid drømt om å være noe mer enn bare en vanlig Peugeot. Han så de nye, glitrende Teslaene som suset forbi på veien, og han kunne ikke unngå å føle seg litt misunnelig.
“Hvorfor kan jeg ikke være som dem?” sukket Pierre. “De er så stilige og moderne, mens jeg bare er en gammel Peugeot.”
En dag, mens Pierre satt parkert utenfor en liten kafé, hørte han en samtale mellom noen mennesker som satt ved et bord. De snakket om hvor fantastisk Tesla-bilene var og hvor miljøvennlige de var på grunn av deres elektriske motorer.
Pierre bestemte seg for å ta saken i egne hender. Han visste at han ikke kunne forvandle seg til en Tesla over natten, men han kunne gjøre noen endringer for å bli mer miljøvennlig og moderne.
Først tok Pierre turen til den lokale mekanikeren og ba om å få installert en elektrisk motor. Mekanikeren ristet på hodet, men Pierre var fast bestemt. Etter mye arbeid og ombygging var Pierre endelig utstyrt med en elektrisk motor. Han var nå en av de første elektriske Peugeotene i landsbyen.
Neste skritt var å oppgradere interiøret. Pierre installerte en stor berøringsskjerm i dashbordet, akkurat som Teslaene hadde. Han begynte også å kalle seg “Pierre-Tesla” for å markere sin forvandling.
Nyheten om Pierre-Tesla spredte seg raskt i landsbyen. Folk kom for å beundre hans nye utseende og teknologi. Pierre-Tesla var nå stolt av å være en Peugeot som hadde tatt skritt mot å bli som sin drømmebil, en Tesla.
Selv om Pierre-Tesla aldri helt kunne bli en ekte Tesla, lærte han en viktig lekse: Det er aldri for sent å forandre seg og strebe etter å bli bedre. Han ble en inspirasjon for andre eldre biler i landsbyen, som også begynte å vurdere hvordan de kunne gjøre miljøvennlige endringer for å følge med i tiden.
Så, selv om Pierre-Tesla aldri ble en ekte Tesla, levde han resten av sine dager som en stolt og modernisert Peugeot, og han visste at han hadde oppnådd noe viktig – han hadde fulgt drømmen sin og inspirert andre til å gjøre det samme.
Av og til passer vi en hund. Eller er det omvendt. Eieren har kjærest i Colombia og er av og til vekke i noen uker av gangen. Mia er en slik “unnskyld at jeg er til” hund. Stille tittende opp på oss med litt sørgelige øyne. I alle fall når hun ser på meg. Men i det Maya kommer inn i rommet er øynene fylt av uforbeholden kjærlighet. Rett og slett godt å se på. Hun godtar meg og liker å ta en tur med meg. Hun kommer slukøret ned i båthuset om kvelden når hun skal legge seg. Men om morgenen er hun ikke akkurat slukøret. Hun vet hun skal treffe Maya igjen. Og når jeg tar henne opp og utenfor soveromsdøren sitrer det i hele kroppen hennes. Et par spinn og hun hopper gledestrålende opp i Maya sin seng og sovner igjen. Hun er lykkelig.
Maya og Mia har en kjemi som er god og koselig og elskelig og gjensidig.
Godt å se på.
Det er siste dag i August og naturen har endelig skrudd av vinden for en dag. Fra vår heimesnekra terrasse og panikksalgkjøpte 50% stoler som allikevel var altfor dyre nyter vi utsikten som er langt vekk.
Kvelden er vakker med rødskjær i solnedgangen og bare en båt forbi i timen. De fleste båtene er i ferd med å krype i land. Eneste dritten er at solnedgangen kommer litt for fort. Nå er det snublemørkt kl. 9 og bekmørkt kl. 11. Det vitner om en høst og vinter som ikke er like langt unna som i går. Men for en fin fin dag. Jeg fikk feia pipa ved hjelp av tau og filler og en haug med banning. Tror edder og galle hjalp, for pipa ble rein.
På slike stille kvelder merker vi rumliga av Superspeed i det den kommer inn forbi Dvergsøya. Da er det på tide å legge seg. Det er sånn omtrent samtidig med at en innser at du sitter og ser på TV og forstår at du kommer ikke til å huske hvem som vant Great American Super Bake Off og egentlig gir du faen. Rumlinga fra Superslowspeed hinter om at du har en seng å legge deg i. Jeg gjesper, slår av TVn og går ut foran hytta.
Det er så stille at lysene fra Skipet strekker seg nesten helt inn til meg og sier god natt.
Superslowsleepspeed siger inn mot byen og jeg sier god natt tilbake.
Jeg gjorde en blunde her en dag. Noe jeg kanskje ikke skulle gjort. Mine venner så det og lar meg ikke glemme. Og når jeg ser dem på et utested prate med fremmede, peke på meg og gapskratte, forstår jeg at her er det analog spredning av hva jeg har gjort. Etter en stund er det ikke bare kameratene mine som peker på meg og ler, men totalt fremmede flirer i det de går forbi. Og om ikke det var nok fikk jeg kontaktvansker på hotellet.
I og med at reiselederen hadde delegert alt ansvar til oss uten vårt vitende ble det litt uforutsette hendelser på turen. I etterpåklokskapens navn burde jeg vel egentlig aldri ha vært med. Men det er for sent nå. Man kan angre, men det fjerner jo som kjent ikke skrubbsår. På vei tilbake kunne jeg huke av på alle uklare punkter på lista unntatt ett. Smart uskarphet var ikke på min sjekkliste. Ellers var vel turen uklar på de fleste områder. 5 mil på 10-11 timer sier sitt. Tar du turen en gang så ta med gode venner. De er gode å holde seg fast i når zoom-funksjonen forlater øyehulen. Rent bortsett fra de uklare øyeblikkene er det en fin tur. Vakker natur og ypperlig serveringsservice i Skagen.
Skagen er fin og heden før er fin dersom du klarer å fokusere.
Jeg går mer enn de fleste inn i skogens fred og ro. Det møter jeg likesinnede på rad og rekke i disse dager. Sopper av alle slag strekker seg opp fra bakken, fra stubber og råtne trær. De hilser meg velkommen. Noen sopper er gode, andre ikke fullt så gode. Rød sopp er giftig og Maya er gift med en sopp. To enkle sannheter. Men jeg er ikke nok. Underlig nok er hun ikke lei av sopp. I går kveld dro hun meg med på en tur inn i skogen på jakt etter skogens gull; kantarellen. Med oss hadde vi en ubrukelig liten sporhund og papirpose til soppen. Vi fant, vi fant. Ikke lassevis, men akkurat nok til at det ikke ble for lite. De skal nytes sammen med en rykende fersk og fin blomkålsuppe.
Og liker du sopp er det på tide å gå inn i skogen nå.
For oss som liker frisbeegolf har det å tusle rundt i skogen med en sekk på ryggen full av runde plastikkbrett blitt en uvane. Å kaste diskene er av og til gøy, men å bære på dem er aldri gøy. Min gode venn Paul har funnet løsningen. Det har kostet mye trening og timene har gått men jeg tror det er verdt innsatsen. Hans 50 kg tunge og råsterke valp har sluttet å løpe etter diskene vi kaster. Nå bærer han dem lydig. Setter seg rolig ned når hans eier stiller seg opp og kaster en frisbee mot kurven med håp i blikket. Nå stiller Paul uthvilt opp ved hver Tee hvor utkastene skjer. I går gjorde han det godt, så hans caddie-hund virker.
! 