Vi kom til Bali på kvelden og klarte å unngå å bli rævlurt på flyplassen. Masse bærere og pirattaxier slåss om oss grønnskollebleike turister med tomme tanker og tomme øyne og som heter tomm. Etter litt krass forhandling som jeg ikke skjønte bæret av tok en pirattaxi oss med inn i helvetes forgård. Mission: “Find Hotel. Max 50 dollars. Quiet. Deliver us alive”.

“OK. Boss!” sa sjåføren og vi ble ikke beroliget. Venstrekjøring, 7 milliarder mopeder og kun et kjørefelt for begge retninger kan sette en angstutsatt sørlending på prøve. Og ispedd mange småfulle førstegangsmopedførere i shorts fra Europa var dette drøy kost. Æ lukka øyan og holdt meg fast. Vi kom mirakuløst nok frem til et flott hotel i live. Sjåføren holdt hva han lovet. Masse nerver og 150.000 rupier fattigere kunne vi sjekke inn og sove. Morgensola neste dag viste oss et flott hotel, med en 3 mil lang party-surfe strand 5 meter fra frokostbuffeten. Kuta Beach på Bali kalles Australias Ibiza. Veldig flott, men det var ikke dette vi kom for. Fulle svensker, finner, australienere og fiskemagefarga engelskmenn kan vi finne på Canaria, Hellas eller Ibiza. Tvilsomme vasketilbud, krigsskip i solnedgang og tjukke bassengbar-menn passer ikke oss. Etter en dag med sol og strand reiste nordlendingen blandt oss videre. Maya og meg drøyde en dag til på Kuta Beach før vi ga en ny taximann en ny mission. “Get us out of here”, sa vi. “OK. Boss!”, sa han.

Its good to be back! I think! 9. november dro vi til andre siden av jorda. Der folk går opp ned. Etter 22 timers reise gikk vi også opp ned. Alt blodet fosset til hodet og det tok litt tid før vi innså at vi ikke ville dette oppover. Egentlig var det jo akkurat som i Norge, – nesten. Pluss på 7 timers tidsforskjell. Pluss på 20 varmegrader i lufta og 20 i vannet og pluss på en vanvittig frodighet, store bølger, varm sand, billig øl. Ellers var det som i Kristiansand. Bortsett fra at de pratet anderledes, og så anderledes ut. Ellers var det likt. Botsett fra at det ikke var det. 2 sørlendinger og ei nordlending stabbet seg søvndrukne ut av flyet etter siste etappe fra Singapore og inn i endeløse Passkontrollkøer. Like før visum blir innvilget og passet får et nytt stempel blir vi behøring advart om at vi blir henrettet dersom vi tar med oss narkotika. Vi trår inn i en anderledes virkelighet. Vi gleder oss som unger.