En fuktig affære ble det. Akkurat som en kveld på byen. Og det var jo det det nesten var; en kveld på byen. Det hele startet med en kort melding; “Vi møtes ved Svart-tjønn så ser vi det an.”. Vi var kun tre stykker som var dumme nok til å møte opp. I går var det vinter, kuling og brøytebiler. I dag er både brøytebilene og snøen borte og det er varslet fare for oversvømmelser. Sørlandsvinter slik den skal være. Vi tok en urban tur i dag. Gjennom Baneheia og ned til Fylkesmannsboligen på Grim. Ned gjennom gravlunden og over til Samsen og Statsarkivet. Videre oppover Bellevue og oppover til Dueknipen. Mye historie og mange fine hus i det området. Vår guide viste oss huset hvor de tyske offiserene bodde under andre verdenskrig. Og han pekte på nabohuset hvor motstandsmannen bodde. Det er en bratt bakke opp til Dueknipen og pusten gikk tung de siste stegene. Heldigvis blåste det slik at lungene ble fort fylt med luft igjen der oppe. Utsikten er fin selv om det regner sidelengs.

Vi tok bakveien ned til Grim Skole og fulgte den vakre Grimsbekken helt ned til det nå nedlagte bryggeriet. En sti gjennom Baneheia brakte oss trygt tilbake til bilene. Fint å gå slik å prate og fortelle og huske hvordan det var og diskutere om hvordan det blir. En urban tur som dette kan anbefales.

Vi gikk nok en gang gjennom bekken etter vann. En våt aften med snorkelblaud luft omsluttet denne vandrende gruppen trauste menn. Med hoftebrudd og ankelknekk som innsats la vi nok en gang i vei inn i mørket. Noen vil nok kalle oss en gjeng med lysende hoder, – og det stemmer jo rent sånn som en analog beskrivelse på alle av oss i de to timene vi gikk rundt i skogen i Jegers.

Løypelaget har merket godt og vedlikeholder stinettet på en eminent måte. Men akkurat vi trenger ikke følge med på skiltene.. Vi har Øystein. Han kan sine stier. Og godt er det, for saueflokken bak han skravler og tusler og har ikke peiling på hvor vi er. Av og til spør vi vår los og leder om ikke vi er like ved toppen, eller like ved det vannet, eller like ved der vi var i sted. Svaret er alltid ; “Nei. “

I går gikk vi inn i skogen og vasset der det en gang hadde vært stier. Bekkene er brusende fine i lys av noen tusen lyktelumens. Vi gikk inn mot dagsturhytta ved Kyrkjønn og tok en sti som gikk høyt opp i lia bak der skytebanene en gang fylte skogen med bly. Stien kalles Ridestien. Den er fint laget og stablet en gang i tiden. Men ingen av oss vet hvorfor den heter det den heter. Så er det noen der ute i den store verden som vet hvorfor, så finnes det en gruppe uvitende blaude menn som gjerne vil ha svaret.

Igjen. Takk for mørkets turer.

Vi gikk rundt Terjevann uten Terje. Nok en gang valgte et lite utvalg lavterskelmenn å bevege seg inn i det ukjente mørkret. Turen gikk rundt Terjevann med start fra Sandvigdalsbukta. I mørket er som kjent alle stier grå. Så også denne kvelden. Rent bortsett fra at alt var dekket med brungule eikeblader. Også de grå stiene. Det ble noen uttafor-stien opplevelser denne kvelden. Og alt vannet som så deilig senker strømregningene hadde også funnet vei inn i skogen og lagt fuktige hindringer i veien for oss. I starten hoppet jeg fra stein til stein for å unngå å bli kliss klass. Men det var i starten. Før vi nådde Terjevann hadde jeg gitt opp hoppinga og begynt vassinga. Man blir bare blaut en gang som min venn Paul hevder. Og sant nok. Jeg ble blaut en gang og det holdt seg helt til jeg kom hjem.

Innenfor Terjevann er det smått spektakulært. Barlindskog og loddrette fjellvegger med lyden av brusende bekker i bakgrunnen.

På veien ut gikk vi gjennom en massiv granskog med trær som har levd lenger enn oss. Fant og en god klump Chaga jeg skal gå tilbake og hente ut en dag, men hvor den er fortelles ikke videre.

Nok en fin tur under en måne som lyste opp der den kunne.

Jettegryta ved den Omvendte Båt var et hyggelig syn. Selv i stummende mørke. Jeg har visst at det var en Jettegryte her oppe et sted og gått like forbi den mange ganger men ikke sett den før i går kveld.

Da turen startet var det allerede mørkt. Heldigvis ikke i hodet. Det er umulig med Øystein som lavterskel turkamerat. Han har tråkket de fleste stier i Kristiansand og kunnskapsrik så det holder. Det var smått om folk på tur denne kvelden. Kanskje ikke så rart. Det er jo godt for oss introverte folkesky mørkemenn at ikke alle har hodelyktfetisj på CVn. Turen gikk over Kalkheia og Reddalsheia før vi svingte inn på den ytre stien opp mot Den Omvendte Båt.

Og ikke langt fra” Båden” sa veiviseren at vi måtte ta en titt på “Gryda”. Og der var den. Like ved stien. En underlig plassering av ei Jettegryte. Høyt oppe på heia i bratt terreng var det ei dyp gryte i fjellet. Sikkert et par meter dyp. Så her har det i en fjern fortid ligget og rullet og gnisset og slipt en stein. Etter hvert så mye at det ble til ei gryte i fjellet. Som vi nå tittet ned i.

Og hvorfor bare denne ene? HMMMMMMMMMMM.

Vel, hjernekapasiteten min brukes opp om jeg tenker lenge på slike spørsmål så vi gikk opp til punktet på toppen av Båden. Lysene fra byen skinte langt borte. Det var godt å stå der i mørket med en venn. Kikke inn i skogen og opp på himmelen. Snakke om kaffebål og orreleik. Om rekkverk og terrengsykling. Mørket gir bedre plass til prat.

Turen kan anbefales både i lys og mørke.

Det er deilig for en gammel kropp å ha funnet en idrett som innlemmer benkesitting som en del av det sportslige opplegget. For nesten uansett når på døgnet man går bort til Sukkevann Frisbee-golf bane så er det heldigvis andre der. Mange andre. Og det betyr at vi, ved de ulike utkast platåene, TEEene, må vente til de foran er ferdige. Og det er der benkene kommer inn. Riktignok av den harde sorten, men sofa med pledd er kanskje for mye for langt. Det får vi vente med til vi kommer hjem igjen. Og venting er en sosial ting her i de ødelagte barkers skog. Vi deler våre elendige erfaringer og talent med de som har godt talent og eminent teknikk. Egentlig tror jeg vel at jeg har kjøpt kun slike mandagsbrett. Feilproduserte uten mulighet til å bli kastet der de skal. Derfor kan ikke jeg beskyldes for mine høye poengsummer i en sport hvor minuspoengene teller. Det er en sosial sport. Mye latter og frustrasjon og enda mer latter på grunn av frustrasjonen. Alle vi treffer i våre benkesliter perioder er hyggelige. Helt topp. Skulle bare ønske jeg traff like mange hyggelige kurver som folk.

Ønsker du en lavterskel sport. Litt skog. Litt benk og litt skravling på lavt nivå er kanskje dette noe for deg også.

Vakkert i Kristiansands skoger. Så var det tid for tåkeprat og blaude konsonanter. Kristiansand har mye fint å by på for oss som liker litt skog og bark og lyng og sånn. Eller “ting tang” som barnebarnet ville sagt. All ære til dem som setter opp skilt og kart og tusler rundt i skogen og merker litt blått på trestammer med jevne mellomrom. Det gjør at oss lavterskelmenn uten stedsans kan bevege oss inn i skogen i mørke og tåke. Fortsatt med et håp om å vende hjem. På slike turer løser vi verdensproblemer. Alt fra de globale klimautfordringene til hvordan vi skal få satt en propp i Putins kanoner. Det dumme er at i det vi kommer ut av skogen finner vi ut at vi ikke har det rette kontaktnettet eller de rette økonomiske forutsetningene for å sette våre løsninger ut i livet.

Turen til Brattefoss er fin etter noen dager med regn. Fossen frådet i det siste lyset av dag. Ferden gikk derfra og innover og videre innover og innover og tilbake over Skaudeheia. En tur under kraftledninger som suser i tåka og ut til Varen som ikke leverte varen i dag. Utsikten gikk også her inn i tåka.

Et stykke inni der står det skilt om at stien ikke er merket de neste 300 meter. Aner jeg en liten konflikt i det fjerne???? Stor og fin sti, men ingen blåflekk på trærne.

En tur som kan anbefales selv i fuktig klima.

Hill, hill nok en gang til Tveit Turlag som viser vei.

http://www.turloyper.no/

Høsten er fin i Kristiansand. Det er fint om dagen. Fargenes årstid. De varme røde og oransje fargene som øker kjernetemperaturen i en ellers forfryst og forblåst sørlendingskropp er vakre. Soloppganger og solnedganger foreviges i de aller fleste mobile telefoner. For oss som står opp litt seint er det flott at det finnes morgenfugler med kamera. Jeg har søkt om å få soloppgangen utsatt til sånn i ti-tiden, men uten gehør fra oven. Så jeg har vel innsett at soloppganger får jeg overlate til andre og heller nyte bildene som legges ut av dette fenomenet.

Selv ser jeg ofte ned. Ser de små tingene. Ser naturens undre på bakkenivå. Og av og til bare flyktige former og fine linjer. Vi har også mye fint og smått å se etter i denne fargefine høsten.

Lyset i en dråpe vann på et døende eikeblad. En perfekt kontrast med den lille fluesoppen i et hav av grønt. Et aldrende klenodie i en stor garasje. Fortausmaleren som bomma på streken. Ospeløvet sin siste reis og kantarellens forbløffende evne til å glede en sopp-plukker.

Høsten er fin i Kristiansand. Nyt den.

En godt bevart hemmelighet i 21 år. I alle fall for meg. Jeg hadde ikke hørt om sporten før i 2018. Men det er meg. Kristiansand Frisbee Golf klubb har eksistert lenge og banen på Eg ble visstnok bygget i 2010.

Nå er det folkesport. Det finnes baner over alt. På veldig få år har interessen eksplodert. Jeg begynte for et par år siden og har en bane i nærheten av huset. Det er alltid folk der. Smilende frisbeekastende unge menn og damer. Ennå flest menn, men flere og flere kvinner kommer til. 25 års jubileet til klubben ble behørig feiret med en fin turnering på en fin bane. Mye høy latter, mange NEEEEEI i skogen og flere lyder av plastikkbrett som klasker i trestammer. Men av og til hører du litt rasling i kjettinger og et WOW med påfølgende applaus. Mange er ufattelig flinke.

Selv har jeg etter mye øvelse og utallige ganger på banen klatret opp på nivå med helt nybegynnere. Men det at jeg er så elendig gjør det gøy å se et nivå som er høyt. Det var mange fine kast på jordene og i skogholtene rundt om kring på Eg. Det som er kult er at alle kan kaste og alle kan lære og alle som spiller er skikkelig inkluderende og fine. De gode deler teknikk-tips og løypevalg med oss med kastevegring.

Banen på Eg er akkurat passe lett og vanskelig på samme tid. Prøv om du vil. Det er gratis.

Flekkerøya lever og leverer så det holder. En solskinnsdag i September. Det var ikke akkurat daut på Daumannsholmen i går. Flere levende enn døde vil jeg påstå. Navnet fikk den visstnok etter noen stygge seilskuteforlis. De døde drev i land her. Ikke noe lystig minne akkurat. Ei heller så lystig den murbygningen. Det var tyske okkupasjonsmakter som brukte dette som messe. Flekkerøya hadde hele 5 tyske radarstasjoner. På Høyfjellet, Blåsthaugen, Daudmannsholmen, Okslehavn og Brattåsen. Paranoiaen var stor den gangen. Ufattelig hva de klarte å bygge i de få årene de var her.

Men dagen i går ble lystig allikevel. Turstiene var fulle av smilende turfolk på tur. Vinden var på vår side og like flau som en vanlig sørlending. Ytterst ute fant vi Flekkerøya camping. Der hadde alle telt-sneglene sjekket inn. Skikkelige backpackere. I alle fall i hodet på meg og mitt barnebarn. Og for å gjøre Flekkerøyopplevelsen komplett så vi noe langt der ute i horisonten der vi myste utover fra Flekkerøya Camping. Fullriggeren Sørlandet seig innover. Et flott syn.

Hjemveien tok vi gjennom skogen og deler av Kjærlighetsstien. Resultatet var en pose full av steinsopp og kantareller.

Takk Flekkerøya for at du ligger det du gjør og er det du er.