En gang i en liten fransk landsby, langt, langt borte fra de travle gatene i Paris, levde det en Peugeot som het Pierre. Pierre var en eldre bil, og han hadde alltid drømt om å være noe mer enn bare en vanlig Peugeot. Han så de nye, glitrende Teslaene som suset forbi på veien, og han kunne ikke unngå å føle seg litt misunnelig.

“Hvorfor kan jeg ikke være som dem?” sukket Pierre. “De er så stilige og moderne, mens jeg bare er en gammel Peugeot.”

En dag, mens Pierre satt parkert utenfor en liten kafé, hørte han en samtale mellom noen mennesker som satt ved et bord. De snakket om hvor fantastisk Tesla-bilene var og hvor miljøvennlige de var på grunn av deres elektriske motorer.

Pierre bestemte seg for å ta saken i egne hender. Han visste at han ikke kunne forvandle seg til en Tesla over natten, men han kunne gjøre noen endringer for å bli mer miljøvennlig og moderne.

Først tok Pierre turen til den lokale mekanikeren og ba om å få installert en elektrisk motor. Mekanikeren ristet på hodet, men Pierre var fast bestemt. Etter mye arbeid og ombygging var Pierre endelig utstyrt med en elektrisk motor. Han var nå en av de første elektriske Peugeotene i landsbyen.

Neste skritt var å oppgradere interiøret. Pierre installerte en stor berøringsskjerm i dashbordet, akkurat som Teslaene hadde. Han begynte også å kalle seg “Pierre-Tesla” for å markere sin forvandling.

Nyheten om Pierre-Tesla spredte seg raskt i landsbyen. Folk kom for å beundre hans nye utseende og teknologi. Pierre-Tesla var nå stolt av å være en Peugeot som hadde tatt skritt mot å bli som sin drømmebil, en Tesla.

Selv om Pierre-Tesla aldri helt kunne bli en ekte Tesla, lærte han en viktig lekse: Det er aldri for sent å forandre seg og strebe etter å bli bedre. Han ble en inspirasjon for andre eldre biler i landsbyen, som også begynte å vurdere hvordan de kunne gjøre miljøvennlige endringer for å følge med i tiden.

Så, selv om Pierre-Tesla aldri ble en ekte Tesla, levde han resten av sine dager som en stolt og modernisert Peugeot, og han visste at han hadde oppnådd noe viktig – han hadde fulgt drømmen sin og inspirert andre til å gjøre det samme.

I og med at reiselederen hadde delegert alt ansvar til oss uten vårt vitende ble det litt uforutsette hendelser på turen. I etterpåklokskapens navn burde jeg vel egentlig aldri ha vært med. Men det er for sent nå. Man kan angre, men det fjerner jo som kjent ikke skrubbsår. På vei tilbake kunne jeg huke av på alle uklare punkter på lista unntatt ett. Smart uskarphet var ikke på min sjekkliste. Ellers var vel turen uklar på de fleste områder. 5 mil på 10-11 timer sier sitt. Tar du turen en gang så ta med gode venner. De er gode å holde seg fast i når zoom-funksjonen forlater øyehulen. Rent bortsett fra de uklare øyeblikkene er det en fin tur. Vakker natur og ypperlig serveringsservice i Skagen.

Skagen er fin og heden før er fin dersom du klarer å fokusere.

Mens venner og ukjente deler sine ferieminner og viser frem hvor de drikker sine drinker og soler sine tær på alle de sosiale kanaler som finnes sitter jeg her og ser på min ferie. Jeg jobbet helt til ferien tok slutt.

Men jeg smiler ved tanken. Det kunne godt ha vært meg som står på toppen av gardintrappa og skal henge opp den 8. bokstaven.

G-en. Så plutselig blir jeg i tvill. “Skal det være stor G som i TollbodGata, eller skal det være liten g som i Tollbodgata. Ikke klarer jeg å se på fasiten som henger like rundt hjørnet heller. Til det er HMS tiltakene og paragrafene rundt bruken av gardintrapp ganske strenge. Så der står jeg. Slappe meg. Jeg gidder ikke gå ned i bilen og hente en stor G. Ei heller gidder jeg gå ned fra trappa for å se på skiltet som henger like rundt hjørnet. Så jeg kommer opp med et perfekt kompromiss.

Det ender med at jeg helgarderer. En liten g på en stor G’s plass.

Jeg står under skiltet og ser opp på det. Jeg har introvert blikk og utadvendt smil mens tankene svirrer rundt meg på toppen av ei gardintrapp.

De som går forbi ser rart på meg.

Egentlig er det vel bare en skrue som har løsnet så har G-en glidd opp.

Vi holdt henne i hendene mens hun forlot oss. Ho slutta å være til stede i går. Ho slutta seg til de som dro før henne.

Det var best slik. “Det er ikke trist, det er vemodig”, sa min bror. Og sant er det. Vår mor var dement i noen år før hun i går trakk sitt siste pust. Og nå hadde hun bestemt seg for at at nok er nok.

Vi som er igjen har bare gode minner. Hun ble 89 gode år gammel. Selv om hun har bodd i Kristiansand i minst 60 av dem, var det hennes barndoms by Bergen som stod sterkest i minnet de siste årene. Slik er ofte demens.

Det var godt å se henne gli inn i en ny tilstand. Hvil i fred, og takk for alt du har gitt oss.

Og en stor takk til Tveit Omsorgssenter som gav henne et godt hjem de siste årene.

Jeg vet om tre, men det er sikkert fler. Det er fasinerende med slike naturskapte store og små gryter. I Nissedal og Brokke finnes det digre naturlige badeland. Skapt av stein og is over ganske så lang tid. På turer i skog og lier er det fint å stoppe opp og tenke litt ved en slik jettegryte. På middag. På livet. På tiden. Hvordan den ble til. Ved Gråmannen innenfor Kjerrane er det en stor en. Og dyp nok til at det er gjerde rundt den. Like nedenfor Omvendte Båt er det en fin en. Og nå så jeg jaggu meg en til. Bitteliten og ikke særlig dyp. Like ved Støletjønna i Randesund. Det er sikkert fler, og om noen vet så si i fra.

Jeg er imponert over motet til utforkjørerne. I over 100 kilometer i timen utfordrer de is-svuller, hoppkanter og krappe kjipe svinger. Fokus er ekstremt viktig. Holde blikket og kroppen fast i et intenst samspill som ikke skal la seg forstyrre av noe. De er rett og slett imponerende idrettsutøvere som kjemper om hundredeler. Men stakkars Breezy Johnson fra USA. Hun måtte i tillegg overvinne interference fra katta vår.

Ikke uventet gikk det dårlig. Umulig å mestre de utfordrende forholdene i tillegg til et inpåslitent kattekrek.

Det ble kun en 17 plass denne gangen.

Noen vil ønske å huske denne kvelden. I alle fall jeg. Andre vil jobbe med å glemme, mens noen ikke har mulighet til å huske hva de helst vil glemme. Og nettopp derfor heller ikke flere bilder fra festen. For det ble en fest sammen med mange av de jeg er glad i. De fleste av dere som var der vil nok huske at dere var der. Enkelte vil nok være hakket mer usikker på hva som skjedde i går kveld.

Og jeg, midtpunktet, sitter her dagen derpå og er rørt av så mange fine venner jeg har. Og jeg holdt meg akkurat på rett side av huskemuskelen til at jeg kan minnes kvelden. For det er en kveld jeg med varme i hjertet vil spare på.

Takk alle sammen for at dere feiret meg.

Takk for en fin, fin kveld.

Det er jo det vi ønsker oss. Vi ønsker alt vel fra morgen til kveld. Vi ønsker oss ny vekt som viser mindre kilo. Vi ønsker Putin dit ingenting gror. Vi ønsker mat til alle og tak over hodet med fred utenfor. Ønsker kan lett bli virkelighet om vi vil.

Inngangen til vårt nye år ble behørig markert av en nabo nede i gata. Vet ikke helt hva de ønsker seg. Men det er neppe mer fyrverkeri. En hel palle med fyrverkeri stod klar. De begynte sånn ca klokka 17 og tente den første lunta. Smellet som fulgte var stort. Lunte på lunte ble tent og etter 6-7 timer var de kommet halvveis ned i pallen med rakettbatterier. Det store finalen kom da de valgte å avslutte med å fyre opp den siste haugen med batterier samtidig. Jeg tror de hadde mer fyrverkeri enn resten av Søm til sammen.

Med gode ønsker for alle.

Uttrykket passet i dag. I min semivåkne tilstand seg jeg av bussen i Tollbodgata. Hutret meg mot regnet og skvettende vanndammer og gledet meg til rulletrappa hvor jeg kunne stå fremover og nedover helt uten å bruke oppstartstrøtte bein. Vel nede i MENY sin kjeller plukket jeg med meg gode ganske kortreiste epler fra Hardanger og en langreist appelsin fra SørAfrika. Frukt må man ha.

Med en hjerne full av morgentåke husket jeg kaffemangel på kontoret. Kaffe pleier jeg å kjøpe på Kiwi, for den butikken er nærmest jobben. Men siden jeg nå var på meny. . . . . Jeg rundet hylla med sjokopålegg og kikket inn i kaffeutvalgets rike. Jeg pleier å kjøpe FairTrade merket kaffe i rettferdighetens navn. Jeg liker å tro at en eller annen kaffebonde har det litt bedre enn andre kaffebønder. Kanskje vedkommende får en rettferdig pris pr kilo. Kanskje han, eller hun, sitter igjen med litt mer.

Heldigvis la jeg merke til prisen jeg måtte gi for en kvart kilo kaffe av typen merket med rettferdig handel.

68,30 kr.

Hmm, her er det muligens flere enn kaffebonden som får litt ekstra penger i kassa. For selv med en hjerne i kompetilstand ringte det ei lita bjelle et sted.

Jeg nøyde meg med kortreist og langreist frukt og stakk innom Kiwi. Nå lys våken.

I kaffehylla der stod samme kaffen som på Meny.

49,90 kr.

Nesten 20 kr forskjell.

Tror kanskje det er andre enn kaffebonden som sitter igjen med mer penger hver gang jeg gjør en rettferdig handel.