Ja, det er vinter. Og ja. Jeg undrer. Og ja,- jeg undrer om jeg vil finne land under all snøen. Fins det noen svaberg der? Finnes det 20 graders badevann utenfor fjellet? Etter flytting, smelting, spising og bortkjøring av 270.000 tonn snø fra innkjørselen gikk jeg ut på hytta og fjernet 290.000 tonn snø fra hyttetaket. Prøvde til og med å tisse det vekk. Er det rart en drømmer om hva som befinner seg under snøen noen måneder frem i tid. Men jeg bare drømmer. Først skal jeg måke snøen slik at måkene kan se at jeg har måka.

Jeg er i utgangspunktet veldig glad i snø. Jeg elsker skiturer i skog og mark. Både om dagen og om natten. Men denne snøen kom litt brått på. Vi har nytt hus og mine måkerutiner er ennå ikke fininnstilt. Planleggingen har nok blitt skjøvet på. Hvor skal jeg begynne å måke? Hvor skal snøen ligge? Vil naboene akseptere at en godt voksen mann står alene å bygger snøhule? Har jeg spade? Kan jeg sitte inne og vente på at snøen skal forsvinne? Hmmm. . . . . På grunn av at slike sjelsettende og avgjørende spørsmål står ubesvart har det blitt mye famling rundt temaet måking. Og av den grunn har jeg lagt snøhaugene på strategisk uheldige plasser når det kommer til adkomstteknikker og døråpninger. Og nå er det fullt hos oss. Jeg er faktisk nødt til å leie plass til all snøen i år. en gammel garasje eller låve er passelig. Så kjenner du noen som trenger litt ekstra, eller har litt ledig plass til snøoppbevaring så si ifra. Neste år må jeg planlegge litt bedre.

CASALL PARACHUTE

Jeg ble lurt igjen. Den lovet å øke min eksplosive styrke. Tull og vas. Den lovet å øke min løpshastighet. Tull og vas det også egentlig, men det kommer litt an på vind og vær. Når det blåser 15 meter pr sekund +++ er det ganske heftig å ta en joggetur. Det ligner på en fallskjerm og jeg føler meg vanvittig stilig og “i vinden” der jeg jogger meg en tur rundt den lokale lysløypa. Jeg har liksom det siste av det siste innen løpsutstyr. Kanskje jeg tar en formiddags løpetur rundt Jegersbergvannet eller en intervall økt i Baneheia. Ingen kan se på meg og si at ikke jeg tar treninga på alvor. Kanskje jeg løper innom Supern på vei hjem og henger litt med ei flaske Urge i neven. Bare for å se litt kul ut i tilfelle det er noen jeg kjenner der.

Men altså Casall Parachute er:

“Designet for å maksimere din eksplosive løpefart. Doble fallskjermer for ekstra motstand. Det følger med en tilhørende veske så du kan lett bære den med deg. Justerbart midjebelte. To avtagbare skjermer. Det heftigste utstyret i høst! Skjermbredde 126cm, taulengde 102cm. !”

Pøh! Etter en måneds bruk føler jeg meg slappere og med mindre styrke enn før.

Endelig kan jeg skive navnet mitt i snøen når jeg skal på do. Endelig hyler ungene hemningsløst når fjorårets akebrett blir slitt ned til grunnen. I en hver bakke med respekt for seg selv klamrer gressrøtter og lavbusker seg fast mens smårollinger på diverse brett og kjelker tror det er nok snø til vinterlige sysler. Utedressene trevles opp i takt med potetåkeren. Endelig kan jeg hente ned skiene og planlegge både enkel og dobbeldans. Endelig snø. Men er den til å stole på?

Erna sier det. Siv sier det og Hareide sier det. I hvert fall Åge. Vi må opp med realfagsundervisninga. Biologi, kjemi, fysikk og matematikk. Sakte men sikkert blir vi dummere. Sakte men sikkert blir vi rikere. Rett og slett rikere men dummere. Både lommeboka og hodet er snart like tjukke. Vi trenger ikke være flinke lenger, siden pengene allikevel kommer. Vi har det så bedagelig deilig at årets ord i 2013 var: Selfie. Trist men sant.  Men siden vi er så rike og ikke alle er like korka ennå blir det heldigvis gjort noe med problemet. Vår dyktige lærerstand skal blir fler. Forholdene skal bli lagt til rette for at de skal kunne gjøre jobben sin godt. Nemlig å dytte kunnskap inn i alle kompehodene de treffer på sin vei. De bretter opp armene og gjør det de kan. De underviser, lager prøver og gir god opplæring. De retter stiler og retter matteeksamener. Og resultatene skal komme. Men det er ikke alltid nok. Dessverre. Det har derfor vokst opp en undergrunnskultur i Kristiansand. Lærere som lever i det skjulte og tilbyr sine tjenester. Jeg har aldri sett noen face to face, men jeg har sett deres subtile merking av sine tilholdssteder. De opererer på livets bakside og ofte i forbindelse med serveringssteder. På ulik skilting og menyer kan du finne ut hvor de holder til og tilbyr sine tjenester. De gjør så godt de kan for sine lærerkolleger på skolene. På bakrommene  sitter de og småretter alt de finner. Er du heldig finner du en hovedretter eller muligens en som har det som ekstra jobb og er lunsjretter. De er en offervillilg gjeng. De kan til og med spises.

 

For en som tar seg best ut i stummende mørke eller sterkt motlys er det ikke ofte jeg blir sjekket opp. Det vil si aldri. Eller det er også litt feil. Jeg ble sjekket opp en gang i sterkt motlys på 80 tallet. Den gang grep jeg takknemlig sjansen,- og vi er gift ennå. Så det som skjedde på bursdagen min passet ikke inn i min fredelige eksistens. Å bli sjekket opp er jo en bekreftelse på at en er attraktiv og brennheit. HOT, for å si det mildt. Noe jeg egentlig ikke tenker så mange tomme tanker om.

Klokken var 21.10. Jeg hadde akkurat svingt inn på en mørk parkeringsplass nedenfor Sørlandssenteret. I det jeg gikk ut av bilen så jeg lysene og hørte lyden av en bil som parkerte ved siden av min.  “Hei!”  . . . . . .”Det er mørkt her . . . ” sa vedkommende. ” Hei” , sa jeg hyggelig men undrende i det jeg famlet etter hodelykta. ” Du er her?”, sa vedkommende. ” Æh, . . Ja!” sa jeg ennå mer undrende. To dustete bekreftelsesspørsmål på under 30 sekunder? Jeg skjønte jo selv at jeg var der og at det er mørkt i januar kl. 21.10. “Kjenner jeg deg?” spurte jeg. “Nei, det vet jeg ikke.” svarte personen, som fortsatte: “Du skal på tur?”. Jeg stod der utstyrt med Bergans, Norrøna og Salomon turtøy med hodelykt i panna halvveis inn i skogen og det var da det gikk opp for meg. Fyren har lyst på meg! JIPPI! – tenkte jeg. Endelig blir jeg sjekket opp. Jeg er så søt! Jeg ble faktisk sjekket opp. Denne gang i stummende mørke, så det passet profilen min. Det var av en middelaldrende mann, men allikevel. Det var en bekreftelse på at jeg ennå har draget. Kanskje det var han samme mannen som en gang på 90 tallet satte inn annonsen over?

Jeg sa farvel og tuslet lykkelig inn i skogen.

Ta 2 Paracet og håp det går over. Eventuelt påfør deg selv en god springskalle, eller rett og slett,- løp for livet. Det hadde jeg gjort dersom jeg hadde blitt invitert. På en jobb-befaring i dag møtte jeg alle møters  skrekk. Skatteetatens Årskonferanse. Hvilke bilder skaper det i hodet ditt?  . . . Jeg skulle inn i en stor konferansesal for å sjekke Lyd- og bildeutstyret. Jeg måtte vente litt til de som var der inne skulle ha pause. Når pausen var slutt veltet de ut i korridoren. Og de som tøt ut var ingen ringere enn en samlet Skatteetat. Gudd. Det merkelige var at de så ut som vanlige folk. Det luktet hverken komper eller møllkuler. De var ikke gråere i klærne og stive i knærne. De hadde ikke fiskemagefarget hud. Mange av dem smilte.  Hmm. “De ser jo akkurat ut som deg og meg!”, hvisket jeg til kollegaen min uten at noen andre hørte det. “Jepp. De er det. Bare smartere!” svarte han.

Dersom du har venner på Hånes, så ikke besøk dem akkurat nå. Fra Bamåsen i sør til Grovika i nord. Hveteveien, Havreveien, Epleveien og andre veier. Ikke besøk dem i disse dager om du ikke er over normalt intressert i det de snakker om. Det er rett og slett kjedelig å være der. Enspora. Til og med til Nedre Timenes har det spredd seg. Og jeg vil anta de sliter med morgenbønnen på Ansgar Kristne Skole nå for tiden. For på Hånes er det andre bønner enn de til himmelen som gjelder. Og misforstå meg rett. Ingen skal hånes på Hånes, en går bare litt lei dersom en kommer utenfra. Det snakkes kun om en ting.  – Kaffe.  . . Kaffe . . . Kaffe. . Intressant nok. Jeg er glad i kaffe. Men når alle snakker om det! Kaffe kan jo også være så mangt, men på Hånes snakkes det kun om Cappucino Iskaffe. Alle snakker om det!

Om ikke Hånesgrillen tar feil da?

Jeg har ingen handlel – App. Min huskeliste er analog, basert på blekk og knuste sammenpressa trær. Jeg har altså kun min egen håndskrevne handlelapp. En slik i hui og hast Post-it lapp hvor egg og brød og kråketær havner. Av og til ligger den på kjøkkenbenken til den blir fylt opp av tidens behov og mangler. Og det var nettopp en slik lapp jeg røsket med meg på vei ut døra med retning sørlandssenteret og dets mange dagligvarebutikker. Handleturen gikk for så vidt greit. Jeg suste gjennom rekkene av fristende varer og fant både eplejuice, fløte og  havremelk. Til og med egg og brød fant veien i min trofaste trillende handlekurv, som fin og rød trofast fulgte etter meg. Men så . . . . . . .

Etter å ha dummet meg ut og blitt rødere enn tomatene på tilbud i frukt og grøntavdelingen på både Kiwi, Rimi, Rema, Meny, Obs og Joker hoppet jeg videre til lammerull som jeg fant.

I skrivende stund har jeg 12014 dager , 55 minutter og 13 sekunder igjen å leve. Jeg skal dø 23 november 2046. Men dagen begynte ikke slik.- Skru tiden tilbake en time,-til før jeg visste om min egen slutt.

Jeg strekker meg og myser inn i dynetrekket fra en halv centimeters avstand. Håret spriker av frykt og den svakt voksende øreflippen ligger bretta inn i nakkegropa. En eim av rakettkruttlukt sitter i panna. Sakte lar jeg dyna skli ned over neseroten og titter med posetunge øyne frem. “Hei 2014,- God morgen”. “Velkommen til vår verden!” “Hvordan blir 2014?” spør jeg. Stillhet . . . . . .2014 svarer ikke.

Ergo går jeg online. Jeg taster: Free Horoscope 2014 og Google gjør jobben. Etter 17 minutters studie av hva året bringer har jeg funnet litt av hva jeg liker og er fornøyd. Et subjektivt og selektivt utvalg av ymse horoskoper kan fortelle meg at ting blir som før. men så, Gudd. Jeg fant The Death Clock. Et automatisk nedtellingsur som beregner når du skal dø. Mitt liv skal ende i november 2046.

Jeg får i hvert fall oppleve 2014

http://www.findyourfate.com/deathmeter/deathmtr.html

http://www.astrology.com/2014