I noen måneder nå har jeg gått på kurs for å lære om angst. Vi sitter der 8-10 stykker og forteller hverandre om hvorfor hendene blir klamme. Hvorfor hjerter slår fortere og kroppen skjelver og blir kald. Vi forteller om svimmelhet og frykt. Vi sitter og forteller om våre triggerpunkter. Hva som gjør at jeg tror jeg står på kanten av et stup og snart skal dette utfor. Alle i rommet har angst. Situasjonsbestemt angst for totalt ulike ting. Det som gjør at han som sitter ved siden av meg får panikk er noe jeg gjør til daglig uten å registrere det. Og det som gjør at jeg blir grepet av kraftig angst er noe som hun som sitter bortenfor føler avslappende. Det er underlig hvordan hodet har bestemt at noe ufarlig er farlig. Angst er en god ting for oss mennesker. Det gjør at vi ikke går på kanten av stup. At vi ikke løper ut i veien uten å se oss for. At vi løper for livet om vi treffer på 17 sultne bjørner i skogen. Angst er en nødvendig og naturlig reaksjon som kan redde våre liv. Det er når denne angsten setter i gang der den ikke er påkrevd at det blir plagsomt.

Jeg har hatt angst i flere år. Først i noen år uten å vite hvorfor jeg ble kald og klam og livredd. Så fikk jeg diagnosen panikkangst og agorafobi av leger. Det gikk ennå en lang stund hvor jeg unngikk de situasjonene hvor angsten av erfaring ville dukke opp. Uten å vite det lærte jeg meg selv opp til at de situasjonene var farlige. For hver gang jeg unngikk “farlighetene” gav jeg næring til angsten.

Det var min kone som endelig presset på og fikk meg til behandling. Samtaler hos psykolog hjalp og vi staket ut en kurs, eller et kurs som jeg skulle på. Jeg skulle lære om kognitiv terapi. Jeg skulle lære at det å være redd er ikke farlig. Jeg skulle lære å stå i det ubehagelige. For jeg har lært at det vi i dette rommet er redde for er ikke noe å frykte.

Et slikt kurs kan anbefales om du sliter med angst. Rommet jeg sitter i en gang i uken sammen med 8 andre er mindre fylt med angst nå enn det var.