!

1,5 år har gått for henne. Det er mange igjen. Fler enn for meg om alt går som mormalt. De små ungan går en ufattelig verden i møte. Akkurat som jeg gjorde en gang, og fortsatt gjør. Noen sier jeg ikke har lært noe siden jeg var så liten, man jeg påstrider det utsagnet. Noen erfaringer har festet seg. Håper kraften er med mitt lille barnebarn. Håper kraften er med alle barnebarn, og at vi som står rundt kan bistå med det vi har erfart. Det er vi som er R2D2, Chewbacka, C-3PO og Han Solo. Det er vi som kan. Det er vi som er Yoda. Så kan de små kanskje få en litt tryggere og bedre inngang til erfaringene som kommer. Ta vare på hverandre og May the force be with you!

Varmtvannskran

Jepp. Det går som kjent nedover med kreativiteten. Tynn og særdeles dårlig humor må tynes ut av det lille jeg har igjen før hr. Altzenheimer kjem å ringer på. Jeg er ingen utpreget praktisk mann. Jeg er flink til å legge fliser og bære ting. Stein for eksempel. Ikke bare en, men mange. Gudd å mye stein jeg har bært. Sikkert hele Grim. Men det var altså en rørlegger jeg tenkte på. Han må jo beherske mykje rør, og stusser, og nippler?, og kuplinger, og koplinger, og klemmer, og klammer. Det er ikke den ting han kan om faget sitt. Må til og med vite forskjell på en kald- og en varmtvannskran. Og sånn fortsetter nu dagan å gå.

Formeringa skjer sikkert i dette nabolaget også. Jeg var i London sist høst. Sammen med gode venner så vi Millwall bli ydmyket 5-1 av Watford. I tillegg til Oles uhelbredelige influensa gikk turen bra. Vi drakk øl og skravla og shoppa. På en mørkebrun pub måtte jeg naturlig nok late vannet etter et par øl. Og der stod den. Kondomautomaten. Hvor kåt skulle en egentlig ha vært for i det hele tatt vurdere å berøre dette maskineriet. Eller hvor mange uønskede graviditeter kunne denne automaten forhindret hadde den vært fin. Og er du så full at du driter i hvordan automaten ser ut, så har du ikke sjans til å benytte hva automaten leverer.  .  .  .  .  . Mye man tenker på gitt.

Påskeskjærgård med Finlandshette kan avbefales.

Det var tider det. Som 18 – 20 åring dro vi på sjøen med ei flaske peanøttolje for å bli brune. Brune blei vi. Arbeidsløsheten hadde vel og noe av skylda. Mye tid, mye sol og mye venner. Og så kom påska i år da. SOL, sol, SOL. Steikande sol som smører oss inn med rosa hud. Kroppen er ennå ikke aklimatisert fra dunjakka og stilongsen. Tjukksokkan har akkuat blitt dradd av og vottan permittert. SOL,Sol, SOL. Fiskemagefarga hud utsettes for solstråler som uhindret av et forsoffent ozonlag pøser ned over oss. Faktor er feigt sa vi før, og faktor er feigt repeterte jeg i år. Slipp valkene løs det er vår tenkte jeg. Men så. I et anslag av fornuft og rasjonalitetstankegang tok jeg på meg klær igjen. På med stilongs, ulludertrøye og finlandshette. HA! I år skal jeg lure sola. Om noen lurer på hvorfor jeg går med finlandshette i skjærgården, så gjør jeg det selv også. Det er ikke alt som trengs forklaring. Og sola lurte jeg altså ikke.

Hvor inni helsikes vanskelig kan det være. Kranfører. Jeg satt her på jobb og lagde en annonse for Kranfører. Stilling ledig. Og jaggu meg. Det krever utdannelse og kursing og sertifikater og attester og curriculum vitaer og bevis og slikt. Skitt. Min jobb krever ingenting sånt. Ikke noe papirbevis. Det jeg har, har jeg i hodet hvor mange påstår at jeg burde hatt mer. Men altså Kranfører. Jeg satt på min jobb og lagde en stilling ledig annonse for kranfører. Og tankene begynt å spinne. Av og til er det lotto trekning i huet. Resultatet ser du over. Myndig må man være for at føre en kran. Bestemt for at det ikke skal gå galt. Presisjon og posisjon. Ting må styres med hard og stø hånd. Og slik går nu dagan.