Skilt ved fødselen

Høyre og venstre hjernehalvdel skal vistnok jobbe i tospann. Som et team. Som et lag. Det skal være kontakt og hamoni innenfor skallens buede vegger. Jeg vet ikke helt hva som skjer i mitt hue. Av og til ringer venstre halvdel til høyre halvdel uten å få svar,- og av og til er det ingen hjemme. Hverken på høyre eller venstre side. Noen ganger leker de fint, andre ganger snur de ryggen til hverandre. Tenk å vondt det gjør. Hodet mitt jobber mye random. Kanskje derfor jeg jobber med et jeg gjør (voff). Her på nettet er det pop å sende rundt bilder av rare skilt. Rare meldinger på  thai-, kina- og india engelsk. Men dette sliter jeg litt med. For det første er det spam. For det andre er de fleste ikke morsomme. For det tredje har jeg allerede tenkt mange av de. Hjernehavldelene mine leker hele tiden med det øynene filtrerer inn. Vrir og vrenger på meninger og inntrykk og uttrykk. Assosierer vilt og utemmet. Noen sier jeg ser så sur ut noen ganger. Men det er fordi jeg er bortreist i hue. Hjernen er et annet sted hvor morsomme ting skjer.

Kanskje han også kommer ut av skapet en gang

Jeg kjørte opp til mine foreldre i går og da så jeg et skilt over veien.

Ser mange slike skilt, men forteller om få av dem. Hos mine foreldre putta jeg det villeste barnebarnet inn i et skap og vi hadde en rolig kopp kaffe. Og tror du ikke Terese Johaug og Marit Bjørgen fikk meg til å grine i går og. Terese med sitt fortjente og overraskende gull. Marit Bjørgen med sin selskapskjole. High Five med den dama og resten av livet tilbringes i respirator.

iPhone og Apples challenge

iPhone har fått en seriøs utfordrer. iPhone er mer enn en telefon, det er en opplevelse. God for de som eier den. Overflødig for de som ikke eier den. Jeg kjenner noen med iPhone.  Noen jeg jobber med, noen venner og noen kunder. Det er litt rart at alle som har iPhone har behov for å fortelle det. Et irriterende behov. Hva med en iPhone klubb hvor de kan vise Apps til hverandre. Slik at vi vanlig dødelige ikke blir besudlet med det.  Alle oss andre har bare en telefon. Men nå kommer noe nytt: iStapp.  Skogen  AS har jobbet lenge med den og med varierende temperatur vokser markedet. Den kommer med 4D. Se, føle, høre, lukte. Kan også smake men anbefales ikke. Kanskjer eljen har pissa i skogen ovenfor. Men alt dette har den. Ta en tur ut. La iPhonen ligge hjemme og finn deg en iStapp.

Istappen på bildet fant jeg på torsdag da 3 fra jobben gikk hovedturløypa. 21 km fra Stemmen til Kjerrane. Drit føre og fantastisk flott. iStapp og ekte facebook. Nyt og vær i nuet.

Charlie Sheen og sjokoladefabrikken

Chalrie Sheens misunnelsesverdige liv har resultert i en uventet verdensrekord. Aldri før har noen fått så mange tilhengere på Twitter så fort. Over en million på et døgn. Gudd å fine og intressante ting han må skrive om. Han har, hvis ryktene er sanne, til og med svart på noen av kommentarene…..Han er jo alle menns våte tøffe drøm. Fin å se på, tjukk lommebok, draget på alle damene,—–og mennene. Usedvanlig selvopptatt og dyktig skuelspiller. Det er slik vi vil være. Han har jo hele handa og faktisk hele resten av kroppen inni livets sjokoladefabrikk. At ikke han nyter liver skjønner ikke jeg. Masse full er han og, heldiggrisen. Slike fenomener er det vi som lager. Alle vi som digger han som skuespiller og vil vite mer om han. Hvem ligger han med? Hvor full kan han bli? Sover han? Og vi lar oss begeistre over at han kan rake plenen, pusse tennene og smile til fansen. Lurer på hvem han er? På twitter var det http://ad.ly/about/  som hjalp ham. Sikkert for å være greie. Det er et firma som har spesialisert seg på kjendiser i sosiale medier. Lurer på hvem Cahrlie Sheen, eller Carlos Irwin Estevez som han egentlig heter, er. Misunner ham egentlig og fullstendig ingenting. Men fan er jeg allikevel. Han og gjengen i Two and a half men underholder meg ofte. Takk for at du gidder. Han ofrer seg for laget.

The Fog…..Tomm, Birger og John Carpenter

Jeg så den tidlig. Fryktet den og hatet den. Den tjukke havtåka som sneik seg inn mot byen i går. Den brakte frem minner om norges kjappeste sykkelretur fra Fønix kino til Gimlekollen i Kristiansand. Året var 1980. Jeg var 16-17 år og syklet glad og uvitende ned til kamerat Birger med forslag om en kinotur. Vi gikk på John Carpenters The Fog, Tåken. Denne historien om den lille kystbyen anlagt på restene av en koloni for spedalske. Historien om tåken som tok med seg morderiske, slakteinteresserte “living deads” inn mot land. De skremte meg. Sier som Ludvig i Flåklypa,- “nå er jeg redd. Trodde ikke det var mulig å bli så redd”. Filmen slutta heldigvis. Men vi hadde sykkel, og for å sette stemninga for hjemsykkelturen, var det fuktig tåke ute. Vi syklet smånervøse sammen til Ryttergangen, for der bodde Birger. Han var redda. Derfra sykla jeg hjem aleine i tåke. Hushovd hadde misundt farten min. Jeg så meg aldri tilbake. Det hadde ingen hensikt for jeg visste at de var der. The living deads. De fulgte meg helt hjem til mamma og pappa. Heldigvis hdde de ikke sykkel.

Men tåka som seeeeeg inn i går var også flott. Strålende sol møter tåke. Vi gikk Nasperunden, kona og jeg. Det var ikke før vi i bilen kom til Kulia at helvete var der. Tåka. Minnene kom. Gudd å skremt. The Fog.

The living deads are coming

http://www.imdb.com/title/tt0080749/

Fritt vilt III og puddersørpeskareføre

Endelig ski oppå snøen igjen, og attpåtil med meg oppå der igjen. Etter en uke med puddersørpeskareføre øynet jeg sjansen i går. Fin sol, klar himmel og et døgn med frost. Skareføre for smørefrie. Kun for tøffingane. Pinglete pyser velger som kjent pudder. Jeg kom sent av gårde så jeg tok hodelykta i lomma og fulgte de siste solstrålene innover skogen på Dønnestad. Jeg tok solstrålene igjen og la de bak meg i løypa. Eller det var ingen løype. Det var vakkert og nypreparert fra naturens side. Og skaren bar. Så flott. Og jeg er igjen glad for at jeg er redd. Redd for skrekkfilmer. Hater å bli skremt. Fritt Vilt velges vekk. Alle tre av dem. Siden jeg ikke ser på de er jeg heller ikke redd for skogen i mørket. Bare gode tanker. Stillhet, skjønnhet, ro og fred. Jeg fulgte etter revespor som krysset elgspor for å forsvinne vekk fra stien etter et par rådyrspor. Håper reven sovnet sulten. Oppe på Havsyn fikk jeg med meg siste religiøse rest av det røde himmelsløret. Jeg satt og så etter sola til jeg så stjerner. På med lue, votter og watt i panna og skitusle hjemover. Jeg tok den lengste løypa som også var ubesudlet av andre skispor. Utforbakker på skare, i mørket uten spore burde utforskes av fler. Det styrker både konsentrasjonen og store og små muskler i hele kroppen. Av og til skulle jeg ønske jeg gikk skitur i ishockeyutstyr. Men jeg fortsatte å følge etter strålen fra hodelykta og fant frem til bilen etterhvert. Fantastisk.

Vel hjemme hadde min kjære laget middag. Fantastisk igjen. Det er faen meg tastisk å leve en slik dag.

Hvis Marit Bjørgen og Petter Northug fikk unger

Paret med norges kjappeste søndagstur.

Tenk. Bare tenk. En liflig tanke. Men tenk fort. Det er en fare for at før du får tenkt tanken så er den forbi. Akkurat som om du hadde kjøpt billett til Kollen VM. Når du kommer dit så er det over. Ut. Over og ut. Ikke mer. Slutt. Jeg så ei Oslodame på TV som har kjøpt billett og stod altfor lenge i kø. “Jeg skal aldri mer i Kollen”, sa hun. Lurer på om hun holder det hun lover. Men det er klart du har dårlig tid i Kollen. Og spesielt om du går for å se Northug og Bjørgen “in action” (og da mener jeg på ski). De holder det de lover. De er ferdig før deg. Sansynligvis. Men de gjør oss stolte. For 5-6 år siden hadde jeg ikke trodd jeg skulle få en tåre i øyekroken av Marit Bjørgen. Trønderjenta som gjorde det godt i skisporet men dårlig i kameralinsa. Altfor mye,- eeeeeeeeeeeeeeejjjjjjjjjhhhhhhh  veiiiiiiiiiiit ittttttttttj ehhhh- til at en sørlending kunne forholde seg til det. Det er dårlig med blaude konsonanter i trøndelag har jeg forstått. Men hun har gitt meg tåre i øyekroken nå. Jeg er stolt av at hun gjør det hun gjør, og ofrer det hun må. Akkurat som Petter. Jeg er glad det ikke er kino i alle bygder. Langt til øl. Ikke noenting bortsett fra samhold og flott natur. Jeg er glad for at folk går ut for å ha det moro. Ut i naturen. Ski, løping, sykling, ildsjeler, engasjerte foreldre. Vi får vår tiltrengte doser med Mariter og Petterer. Våre skikjappe helter av i dag og ut resten av uka. Men tenk om akkurat de to finner tonen og får unger. Hmmmm. Ungene ender sansynligvis om med hver sine campingplasser i foreldrenes navn. Vi får glede oss over det vi har nå. Lev i nuet og grin hvis du må. Det gjør iallefall jeg.

Biltema controlled!

Biltema, ClasOhlsson, Jula. Navn på varehus som synger liflige metallaktige toner i enhver manns ører. Butikker fri for støvletter, nattkremer og pynteputer. Disse oasene fyllt med skruer, ting en ikke vet hva er, loddebolter og vinkelslipere. Forruten en irriterende skånsk “alligator” på Clas Ohlsson er dette rett og slett godtebutikker. Timer kan fly av sted i det reolene passeres og terassebeslag studeres. Det vil si… Jeg tok med meg en 3 åring. Fyttirakkern. Det funker dårlig. Istedenfor å nyte inntrykkene og suge inn stemningen i den elektriske avdelingen blir fokuset flyttet ned til ivrige små demolitionhender som river og sliter i alt mulig. Biltemas masserende ro blir ødelagt. Nytelsen forsvinner. Alt bare dreier seg om å begrense skadeomfanget som den lille rakkeren forårsaker. Men så. Ut fra sykkelavdelingen steg løsninger frem. Sykkelstativ. Plass til 3 stk. sykler. Av sinkbelagt stål. Understell av firkantprofil og sykkelstativ av rundjern. Kan skrus fast, også på vegg (skruer og plugger medfølger). Mål: 700 x 320 x 260 mm (lxbxh). kun 169 kr. pr stk.

Jeg kunne igjen nyte turen langs hyllende med ting jeg ikke vet hva er.

http://www.biltema.no/no/Fritid/Sykler/Tilbehor/Sykkelstativ/

Barnevakten

Skjønner ikke et kvidder og ei et kvekk. Men slutte å drikke skal jeg stadig vekk. Om våren

Jeg begynner å se ting. Kanskje jeg skulle lukke øynene mer. En god kamerat trengte barnevakt. For seg selv viste det seg og ikke for hans 20 år gamle datter. Neida. Hun er sendt til Korea for å gjøre seg fet på koreansk. Ett helt år faktisk. Tomm ønsker lykke til og masse ønsker om eventyr og koreanske nye år og hva ellers som måtte finnes der på andre siden av kloden. Men det var altså faren jeg skulle sitte barnevakt for. Og ikke hjemme hos han. Neida. På Bakgården Bar måtte jeg sitte og se etter at han ikke ble for barnslig. Og som en vet,- When in Rome, do as the romans. For å monitorere ham korrekt måtte jeg nødes til å innta sånn ca samme mengde alkohlholdige drikker som han. Promillenivået var til enhver tid synkronisert. Vi fikk det til. For selv uten alkometer så jeg at jeg kunne holde samtalen i gang på et nivå som for han var lettfattelig. Ikke verst. Jeg så ting også. For jeg ser jo. Jeg er langsynt og han er nærsynt, så sammen så vi skarpt. Vet ikke helt om jeg ser skarpt nå eller om hallusinasjonenes forbannede velsignelse har trådd inn. Ut av ingenting stirret en Nissan Pickup på meg. Gudd bedre. Gøy, men skummelt. I forgårs traff jeg Darth Vader. I dag ser jeg Kermit the Frog.

Men barnevakten gikk greit. Vi var begge passe barnslige i det vi tok nattnettbussen heim.

Jeg møtte Darth Vader i går.

Darth Vader may have been killed, but his cousin, Redth Vader, contains his strength. For now......

Forrige dag, altså i går anbefalte jeg et nettsted med typografi plakater av Darth Vader fra Star Wars. Jeg tror det kanskje gjorde han kjempesur. For i dag var han her. På vei til jobb så han meg. . . . . . . .I min lille verden bruker jeg øynene. Det pleier egentlig å være ganske lurt. Å se, å titte, å skue og betrakte. Og det kan jo absolutt rekommanderast, for da unngår man mye snubling. Og nå som det dalende hvite sløret legger seg over både natur og forvirrede rullatorerende pensjonister dukker nye formasjoner opp. Snøen avdekker, og kler på, enkelte ting. Ting jeg trodde var døde. Jeg griper meg selv i å hilse på en bil, si hei til et tre, og gå lange omveier rundt en skummel Darth Vader container.  Han angrep ikke,  heldigvis, men hvem vet, kanskje han er pissed off i morra og drar frem lyssverdet sitt. Håper Yoda kan gi meg råd.

http://www.starwars.com/fans/

Skulle ønske jeg hadde laget denne

Plakatkunst er som det sies en kunst. Budskapet presenteres på en stor flate og er ment å skulle sees på litt avstand og vekke tidlig interesse hos målgruppen. Jeg har selv laget mange plakater og til og med vunnet priser for noen av dem. Fortjent er det sikkert for jeg er jo flink. Det visuelle er min sterke side. Finne nye vinklinger og  assosiasjonsbærende illustrasjoner.

På nettsidene finnes også Yoda og Stormtrooper utgaver. Kult

Vri og vrenge på kjente ting og leke med ord og doble meninger. Typografi derimot. Ikke særlig flink der. Bokstavenes form og avstand og minuskler og versaler og drit og lort. Nei. Men jeg har evnen til å se når noe er bra. Å tegne er å se, er jo min leveregel.  Så da jeg så vedlagte plakat ble jeg wowifisert. Dette var bra. Så enkelt, men så vanskelig. Godt jobba og hill, hill igjen. Well done. Magnifico osv. Kreatørene i H-57 Creative Station i Milano har oppnådd en perfekt form med kjente og enkle midler. Det ser så innmari lett ut. Nettsidene ellers er heller tungvindte. Elegante, men traurige, nesten sørlandsk. Det anbefales herved å se mer under lenken,- referanser. Sjekk det ut. http://www.h-57.com/