!

I går skrev jeg om ei som lever drømmen og reiser verden rundt. Men som hele tiden må dele opplevelsen via facebook og slikt. Akkurat som meg. Selv om bloggen min er en selvpålagt kreativitetsoppbyggende side, i ånden, så er det gøy å bli sett. Men det er jo da feberen slår inn. Lampefeberen. Forventningspress under lyskasterne. Men det finnes mang typer lampefeber og det er som kjent lys i enden av tunnellen på dagtid. Det gir meg jo håp. Det er en sjanse for meg og. En kveld jeg var ute og tuslet og lot som jeg tenkte, tittet en lampe frem og hilste på meg. “Litt kaldt her jeg henger”, sa den. Jeg nikket og smilte og fortalte at jeg satt pris på den jobben den gjorde. “Du lyser vei for en stakkars tusler”, sa jeg. Fin var den, kledd i ny snø. Og så plutselig var den skummel, og så var den fin igjen. Helsikes fantasi.

Jeg kjenner noen som kjenner ei som jeg kjenner. Stine. Hun fulgte drømmen og stakk av sted. Sjansen bød seg. 1 – 2 – 3 måneder eller mer. Til strøk hvor snøen ikke blir liggende. Rett og slett fordi den aldri faller ned. Eksotiske steder og mennesker møtes og absorberes. Det å være på reise er det beste. En reise fri for mål. Selve turen leder veien. Stoppe litt her og fortsette litt der. Ho jeg kjenner er på tur. Tar det som det kommer. De jeg kjenner som kjenner ho besøkte ho der ho var i to uker. Men ho er ikke der lenger nå. Ho er på tur. Helt bortreist. Eller? Ikke helt. Mange av oss kan ikke være helt bortreist. Det å vente med å dele opplevelsene ved hjemkomst skjer ikke lenger. Venner og familie blir oppdatert og de store opplevelsene blir gnidd inn i våre missunnelige sinn. Facebook og reiseblogger lar ikke oss hjemmesittere få hvile. De som er bortreist er ikke lenger bortreist. De er bare noen tastetrykk og noen routere unna. På sekunder har de kontakt. Jeg dristet meg til å foreslå for Stine at hun måtte ligge unna facebook og mobilen og finne roen. Sende postkort. Vel, det skulle jeg ikke gjort. Ramaskrik i eteren. Fra venner og fra henne selv. IKKE DELE? HÆ? Lurer på om noen tør å være vekk. Jeg vet noen som tør, men jeg har ikke råd akkurat nå. Heldigvis er vi ikke alle like og jeg tror nok Stine finner roen allikevel. Det hele daler vel ned på at hun er der og ikke jeg. God gammel gjennomsnittlig misunnelse. Egentlig er jeg ikke så misunnelig så lenge snøen ligger. Jeg er glad i å følge skituppen innover i vinteren. Men når snøen smelter. DA blir jeg misunnelig. Ha en fortsatt fin tur.

Første gang jeg så henne var hun jordbærpike. På torvet i Harstad. En fin sommerdag trakk en sindig snodig sørlending i nord inn mot jordbærkurvene og den flotte jenta. Jeg turte å se på jordbærene og blomkålen, men ikke på henne. Jeg betalte, puttet kjekt et par bær opp i nesa, snublet i bordet på vei vekk, sa et buktaler “takk” og ble rødere enn bæran i nesa. Første og siste møte. – skulle en følge min statistikk. Men av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse traff jeg ho igjen. Og av en eller annen mystisk kjempeflakshendelse valgte hun meg. Jeg er som kjent kjekkest langt vekk. Men jeg var ikke tung å be. Jeg så at dette var et vindu i evigheten som jeg bare måtte hoppe inn i. Og med denne skjønnheten har jeg levd, -lenge. Noen ganger er hun mild som philadelphia smøreost, andre ganger mild som chilli. Det bor litt Lofotstorm i hjertet hennes. Og så kom  barnebarnet. Sønnen vår gjorde som meg. Av en eller annen kjempeflakshendelse fikk han ei vakker kone. Også hun mild som chilli. Når mine skjønnheter er sammen er de både skjønnheter og udyr. Skulle ønske jeg visste tid og sted for de ulike stemningene. Etter sammenligning og koordinering av hendelsesbaserte erfaringer har vel ca. 100% av mine mannlige venner samme erkjennelse. Koner og barn og barnebarn er skjønnheter og udyr.

Vi menn. Vi er der bare. Til forefallende arbeid og problemhåndtering. Men allikevel er jeg glad for denne kjempeflakshendelsen som brakte oss sammen. Livet er rart.