Jeg så den tidlig. Fryktet den og hatet den. 
Den tjukke havtåka som sneik seg inn mot byen i går. Den brakte frem 
minner om norges kjappeste sykkelretur fra Fønix kino til Gimlekollen i Kristiansand. Året var 1980. Jeg var 16-17 år og syklet glad og uvitende ned til kamerat Birger med forslag om en kinotur. Vi gikk på John Carpenters The Fog, Tåken. Denne historien om den lille kystbyen anlagt på restene av en koloni for spedalske. Historien om tåken som tok med seg morderiske, slakteinteresserte “living deads” inn mot land. De skremte meg. Sier som Ludvig i Flåklypa,- “nå er jeg redd. Trodde ikke det var mulig å bli så redd”. Filmen slutta heldigvis. Men vi hadde sykkel, og for å sette stemninga for hjemsykkelturen, var det fuktig tåke ute. Vi syklet smånervøse sammen til Ryttergangen, for der bodde Birger. Han var redda. Derfra sykla jeg hjem aleine i tåke. Hushovd hadde misundt farten min. Jeg så meg aldri tilbake. Det hadde ingen hensikt for jeg visste at de var der. The living deads. De fulgte meg helt hjem til mamma og pappa. Heldigvis hdde de ikke sykkel.
Men tåka som seeeeeg inn i går var også flott. Strålende sol møter tåke. Vi gikk Nasperunden, kona og jeg. Det var ikke før vi i bilen kom til Kulia at helvete var der. Tåka. Minnene kom. Gudd å skremt. The Fog.
The living deads are coming
! 