Det finnes ting jeg lurer på. Noe er lurt å lure på. Andre ting bare lurer jeg på uten at det er lurt. For det går usedvanlig mye tid til ting jeg lurer på. Ting som sannsynlig ikke har stor betydning for menneskeheten sett under ett, men som allikevel får mine varig svekkede sjelsevner til å krølle seg i steikepanna. Her om dagen, under ett av mine mislykkede forsøk på frisbeegolfbanen oppdaget vi et sikkert vintertegn; Brøytestikker. De som markerer sider og kanter for våre vinterhelter i de store bilene med plog foran. Disse markørene som sjåførene sikter etter. De stod der langs veien inn mot Eg. Like til parkeringsplassen ved starten av Bølgane Frisbeegolfbane.
Men så! Det var her luringa begynte. For midt ute på en diger flat parkeringsplass var det plassert brøytestikker. Borra ned i asfalten stod de. Flere av dem. Systematisk plassert.
Fuglematetiden har startet. Ikke rottematetiden. For vi har hatt fuglebrett før. Hjemmesnekra og bortesnekra. Men alle lakk mat. Vi snakket hardt til småfuglen og ba dem unngå å søle mat på bakken. De rakkerne hørte ikke etter og bakset og sparket i frø og boller og mye havna under fuglebrettet. Da kom rottene. De hadde fest på bakken, mens fuglene hadde fest på brettet. Rotter vil vi ikke ha så vi måtte ta vekk fuglemateren. Jeg googla og googla men fant ingen sølesikre fuglebrett.
Så jeg bygde ett. Her kan fuglene fly inn og sitte der inne å spise. Selv om de fortsatt ikke helt følger normalt aksepterte bordmanerer så holdes sølet inne i det vesle fuglematehuset.
Fuglematehuset ble laget i pleksiplast siden vi hadde lyst å nyte synet av dem inne fra stua.
Vi glemte i farten at vi har katt. Han sitter nå og sikler og ser på alle godsakene.
Vi har skrudd og stilt på klokken. Lysere tidlig og mørkere tidlig. Nå starter vi turen med lys i panna. Denne gangen fra fine Gill. Parkerer ved porten som går inn til hestehimmelen på Gill. Målet er Skråstadvarden, men løype dit var ikke satt. Etter trygge og tørre steg på grusen opp til beverens rike, Øygardstjønn, begynte surklinga. Det ble mye sidestepping på stiene opp mot varden. Det som vanligvis er en sti var denne kvelden Svalandsgubben verdig. Det var mye gjørme. Det var mye glatt. Mye utvaska stier. Og det var mye nestenplumping. For med hodelykt og en gammel kropp er ikke myrhullene like lett å oppdage, og unngå, som før klokka ble stilt. Det eneste som var fint var skiltinga. Løypegruppa er flinke der.
Men du verden. Det er fint allikevel oppover. Variert stigning som fortsatt tar pusten fra en.
Oppe på Skråstadvarden er aldri utsikten så fin. Litt for mye trær til det. Kanskje om vi hadde klatret opp i tårnet. Kvelden i går var skyfri så det var oppsikten vi fokuserte på og ikke utsikten. Alle slo av hodelyktene slik at vi kunne nyte en flott og klar stjernehimmel, slik du bare ser den når du ellers er oppslukt av mørket. Og sammen med stjernene så vi det røde lyset i toppen av tårnet. Vakkert.
I det vi skulle begynne nedturen så jeg rett inn i lyspæra på min turkamerat i det han igjen fyrte opp sin 3000 lumens hodelykt. Mye lys for ei netthinne som har sett litt av hvert. På turen ned forbi gamle orreleikplasser og Salvestjønn og Kyrtjønn så jeg hele tiden en lysende prikk på netthinna. Den forsvant ikke før jeg var vel hjemme.
Turen er fin på dagen og turen er fin på kvelden. Tette sko anbefales dog.
Den skal tidlig krokes son god krøk skal bli. Innkjøp av godteri er ikke slik det en gang var. Melkesjokolade, Firkløver og en ganske vågal Troika var det vi hadde. Senere kom Tyrkisk Pepper, Sure Biler og Seige Seigmenn og damer. I går gikk jeg inn i et godteri inferno i butikken Billy på Sørlandssenteret. Med meg hadde jeg tre barnebarn på jakt etter drivstoff. Og mens de gikk å vurderte hyllemeterene på samme måte som en 50 åring vurderer hyllenmeterene på Clas Ohlson gikk jeg og leste meg opp på tidens godteri. Overraskende variert lesing må jeg innrømme.
“Hva står WTF for bestefar?” kom det plutselig fra det minste barnebarnet. “Ehhhhhhhhhhhhhh, hvaforno?” svarte jeg. “Dobbel V, Tee, Efff”, sa hun høyt. “EEEEEEEEEEEEEEEEhhhhhhhhhhhhhhhhhh”. Hjernen jobbet hardt nå. Svak røyk kom ut av ørene.
Hva er vel ikke bedre enn en varm vaffel med bringebær i vannkanten ved Kyrtjønn. Solen skinte, vinden blåste, bladene raslet og bekkene buldret. En perfekt turdag for alle. Og jeg tror alle hadde tenkt det samme i dag. Vaffelbua ved Kyrtjønn, inne i Jegersbergskogen. Et flott turmål på en flott turdag. Sånn ca 3 km. å gå inn i fra Prestheia og sånn ca 2 km fra Gill siden.
Turen begynte på gilde Gill. I barndommen stod denne gården tom og det lyste kun i vinduene på mørke skumle høstkvelder. Som 10 åring syklet vi ned til bekken bak Gill gård. Der kunne vi grave ut fine bergkrystaller fra bekkeleiet. Noen gang kom mørket overraskende på oss. Da var det skummelt å dra forbi det mørklagte hvite huset på Gill. Vi sykla fort kan man forsiktig antyde.
Nå står gården der som et smykke. Fin eiendom og fin natur. Turen fra Gill til Vaffelbua er mye oppover. Men mye oppover er jo mye nedover når vi skal hjem. Men tre barnebarn ved siden og ved og pølser i sekken fant vi vår plass på “moloen” i Kyrtjønn. Fra der hvor tidligere tiders soldater fyrte av sine våpen fyrte vi opp et bål. Fant frem Kubb og koste oss. Et par løp opp til Vaffelbua for kjøp av dessert. Der fikk vi en nummerlapp. En halv times venting på vaffel. Vi hadde det ikke travelt. Det hadde ikke alle de andre som var der heller. En gjeng med italienske studenter ba med ta bilde av dem. Med polaroidkamera. Kult. Et foto som ikke kan deles, bare nytes.
Vi fikk både pølser, kos, vafler og mestringsfølelse (Kubb) før solen gikk ned. Ikke bare vi som koste oss i skogene her heller. Beverne i Øygardstjønn gnager på speed om dagen.
Kvelden begynner lyst. Fin temperatur i det vi tar de første stegene fra parkeringsplassen der hvor noen av oss husker at det en gang var hybelhus for sykepleiere. Vi følger han i gul ledertrøye. Vi går langs åssiden bort til der hvor demningene rives. Revetjønnene har hver sin lille dam som demmet vann. De gamle demningene er i ferd med å forfalle og må rives. Det er litt trist, for slike byggverk gir meg stor ærefrykt for de som en gang lagde dem. I en annen tid hvor anleggsmaskinene som brukes for å rive dem ikke fantes. All respekt til alt det strevet bygningsfolket la ned.
Men heldigvis vil noen demninger bestå. Oppe ved Hellestøvann tok skumringen oss igjen. Der gikk vi over nok et fantastisk byggverk. En lang steinsatt demning. Skumring er vakkert. Det er da det er aller finest i skogen. Og siden en fra Bergen ikke var med i kveld kunne vi høre stillheten. Vi kunne i ro ane de gule myrene, skyene som speiler seg i stille vann, høre klukking fra bekken like ved. Det er så fint.
Det ble en fin tur i variert terreng hvor verdensproblemer ble løst og glemt. Vi gikk ut på Ravnehei og ned i Ravndalen og over Baneheia til bilen. Og ja, det er lettere å gå ned trappene fra Ravnehei enn opp.
Heldigvis rykket ikke han i gul ledertøye fra oss, så vi kom alle hele hjem.
Denne mannen gjør verden litt gladere. Vi har alle noe å lære av han. Og av og til krysses våre veier. For han er buss-sjåfør og jeg er busspassasjer. Og i dag var det han som styrte bussen fra Tømmerstø mot byen. Mitt nedslåtte trøtte tryne våknet brått til live da jeg satte foten i bussdøra. “God morennnnn!” sa den glade sjåføren i det jeg bippet mitt bussapp og gikk bakover i bussen. Og smilet var allerede festet fast i mitt morratryne. Jeg satt meg ned og så de andre som kom på bussen. Det samme skjedde, trøtte tryner helt til han overøste sitt lykkelige God Morennnnn over dem. Alle gikk smilende bakover i bussen. Bare noen unntaksvise 14tis gutter var for tøffe til å vise at de ble glade samt noen maskarainfiserte tenåringsjenger med airpods inn i hodet. Men jeg så at også de smilte innvendig. Det samme skjedde når folk begynte å gå av bussen, ved universitetet, ved gymnaset og i byen. “Ha en FIN dag”, ropte han fra førersetet så alle hørte det. Jeg så folk gikk av bussen og mot sine gjøremål med smil om munnen. Og når jeg gikk av bussen gikk jeg bort og takket ham for alle han gjør glade. Og det gjorde han glad. Fantastisk start på dagen. Det nytter å gi et smil.
Hvor langt sør må man egentlig går før et nordlys blir til et sørlys. Eller vest-lys eller et overraskende øst-lys eller rett og slett et gudslys.
En ting er sikkert. Nå kan kinesere og en god del andre spare inn på reisebudsjettene sine. De trenger ikke lengre reise hele Norge på langs for å komme opp til minus 40 og hoteller av is bare for å få kink i nakken. Det har sin sjarm og eksklusivitet det og selvfølgelig og en nødvendig inntektskilde for kiropraktorer i nord. Men nå har de et valg til. De kan nå oppleve se Nordlys i sør i kuling, slaps og 2 + grader ( som føles som 70 minusgrader). Nå var det ikke slik i går, men det er slik vanligvis. Sosiale kanaler presterte å bevise menneskers trang til å fortelle hva de har sett siste døgn. Det surret av foto av vakre nordlys i sør. Mye fint ble formidlet og mye fint ble sett. Heldigvis er det fortsatt noen som gleder seg over hva naturen får til.
Jeg slapp nesten selv å gå ut for å se på lyset. Norge mot De andre vant nesten over lysten til å gå ut.
Men bare nesten..
Sørlys finnes iflg. NRK.
Ny forskning viser at Nordlys og sørlys «danser» på forskjellig måte over himmelen. Det er faktisk relativt sjeldent at sørlys og nordlys opptrer symmetrisk, ifølge Østgaard.
Birkelandsenterets forskning viser at forklaringen ligger i hvilken retning solens magnetfelt treffer jordens.
– Kortforklaringen på forskjellen er at solens magnetfelt slynges mot oss, omslutter jordens magnetfelt og lager et trykk slik at partiklene treffer ulikt i nord og sør.
– Det vi trodde skapte ulikheter, fjerner faktisk ulikheten mellom nordlys og sørlys. Det er altså helt motsatt av hva man tidligere har trodd, forteller han.
Nordlys er også kjent som aurora borealis som er det latinske navnet på fenomenet. Det motsatte, sørlys, finnes på den sørlige halvkule. Det heter aurora australis, og fungerer akkurat på samme måte som nordlyset. Sørlyset kan sees fra de sørligste delene av Antarktis, Chile, Argentina, New Zealand og Australia.skapte ulikheter, fjerner faktisk ulikheten mellom nordlys og sørlys. Det er altså helt motsatt av hva man tidligere har trodd, forteller han.
Daumannsholmen og huset innaførr er skummelt i mørket. Gjenferd, zombier, living deads og en gjeng kveldstuslere. Du finner dem alle i en livlig fantasi en kveld på Flekkerøya. Vi la ut fra kirka på Flekkerøy og ble passert av en 10 åring på minitraktor mens lovsang seg ut av kirkevinduene. Turen gikk til Skylleviga og Skyllevigsholmen før vi steg opp på Stangfjellet, hele 36 meter over havet. Utsikten der oppe fra stopper ikke. Vi kunne ha sett solnedgangen herfra, men skodda hindret den gleden.
Det var etter Stangfjellet at turens lavmål og høydepunkt slo seg sammen. Vår stifinner trødde feil og vi smøg oss gjennom tett kratt til stien forsvant og vi var på kanten av et stup. Siden vi ikke orket tanken på å hoppe utfor stupet snudde vi. Retretten tok oss til noe vi ikke forventet. En flott stor Heller var plutselig der. Romslig og høyt under taket. Her har det sikkert bodd folk i tidligere tider. Stilig oppdagelse. Vi har gått mye på Flekkerøya, men aldri hørt om denne.
Mørket senket seg og vi rakk ut over broa og inn i de gamle restene av tysk okkupasjon akkurat i det spøkelsene begynte å tute i hodene våre.
Flekkerøya leverte igjen. Mange flotte merkede turstier. Men helleren må du lete for å finne.
Litt ekstra info ble funnet av en av tuslerene.
HULER OG HELLERE
På Flekkerøya er det flere større og mindre hellere. De mest kjente er vel Kjelleraskensura og hula på Store Risøya.
Fra gammelt av brukte folk på Kjære Kjelleraskensura som gjemmested i ufredstider.
september 1807 inntok engelske skip Møvig havn. Folk ante det verste og brakte verdisaker i sikkerhet i helleren.
Alle på øya flyktet, bortsett fra to.
En ung mann kom med en sovende unge som han la i helleren mens han ordnet med båt som familien kunne flykte i.
I forvirringen som oppsto, glemte de ungen da de rodde avsted. Det ble fortalt at mora besvimte da hun fikk høre at ungen hennes lå alene i hola.
Om kvelden rodde to mann tilbake til øya for å hente ungen.
På tilbakeveien ble de forfulgt av engelskmenn uten at de ble innhenta. Den lille ble reddet.
Det ligger også hellere ved Ugelen og et par stykker nord for Kragevigtjønna.
Leste for lenge siden at denne slimete farkosten har lunger som oss. Den er og en sinnatagg og ganske så morderisk. Den puster og peser og smyger seg rundt. Fortere enn sine brune og svarte slektninger. Den kan og klatre oppover og nedover. Derav de mystiske snirklesporene på hytteveggen en tidlig disaktig tirsdags morgen. Men jeg leste også at den tar andre snegler, og andre sneglers egg. Så da lot jeg den leve.
Dette er noen år siden og valget jeg da tok har gjort nytte. Om jeg går ut på hytta nå i litt fuktig vær finner jeg i stedet for svarte og brune snegler en gjeng leoparder i gresset.
! 