Følelsen av litt for raus porsjon av Wasabi i lillehjernen kan sammenlignes med lykkerus.

Den varer ikke lenge. Den er uventet sterk og den sender et deilig euforisk rush gjennom hele kroppen.

Jeg er så heldig å bli invitert til sushi-bord av og til. I familien min har vi sushi-makere av rang. Det gøye er at de aldri er ferdig med sushien når vi kommer, så selv med 14 tommeltotter på hver hånd blir jeg med på skapelsen av disse fristelsene. Vi sitter rundt bordet og prater med klissete risfingre og jeg forsøker etter beste evne å plassere slanke laksebiter på toppen av en neve ris. At neven min er firkanta og tjukk kan by på utfordringer. Jeg blir heldigvis korrigert av min thailandske læremester. Det er en del av opplevelsen det og.

Ei nese fylt til randen av wasabi er bare finalen av måltidet.

Det er så godt. Takk.