!

Der lå det på fortauet. Det gode minnet. En gul liten lekebil. Gammel og velbrukt. Sikkert et arvestykke som har glidd ut av en barnevogn. Plutselig var jeg tilbake til svart-hvitt tv, en gammel grå sofa (sikkert ny den gang) og sitrende forventning. Vi hadde en kanal på TV og alle så det samme. Dagen etter, på skolen, hadde vi de samme preferansene hva angikk barne-tv. Alle så det samme. Denne lille gule landroveren med dekk på panseret lekte jeg med i nabolagets sandkasse. Det var mange jeeper på en gang i den sandhaugen. TV-serien Daktari hvor dyr og mennesker på savannen og i jungelen ble hjulpet av veterinær Tracy.

“Daktari” fylte barndommen min med eventyr og undring. Den handlet om veterinæren som var omgitt av eksotiske dyr og fantastisk natur. Serien brakte varme inn i stuen, med Clarence, den kryssøyde løven, og Judy, den rampete sjimpansen, som ble som en del av familien.

Sammen med serier som Flipper, Bessie, Pompel og Pilt og Jernhønene hjalp de til med å forme min sjel og fantasi. Og i sommer på Finnsnes kjøpte jeg en T-skjorte med La Linja (streken). Pauseanimasjon som startet i 1971.

Og om noen savner en liten gul, slitt, landrover i plast så ligger den her hos meg.

Jeg er som poteten. En smilende Tommskalle med stort hode. Jeg er god stekt, kokt, bakt, fermentert og nedgravd. Og av og til er jeg fortreffelig som most. Jeg kan brukes til alt, nesten. Ikke særlig god til å være leder under en friklatringsekspedisjon til K2. Til det er jeg for tjukk og jeg lider av høydeskrekk over 2000 meter over havet. Ellers er jeg brukanes til litt av hvert. Ikke særlig god til frisbee heller forresten. Men det er en fin arena for å møte mine medpoteter.

Noen av dem er flinke. Alle er flinkere enn meg men jeg er en potet så derfor er mitt konkurranse-innstinkt begrenset. Men selv med et labert konkurransehode blir også denne poteten litt sur når resultatene uteblir måned etter måned. Lyspunktet er at jeg er lykkelig naiv og tror at en gang . . . .

Rent bortsett fra dette potetvissvasset har vi høstet inn hva vi plantet. 5 poteter i ei stor murebøtte ble til 3 kilo Asterix godpoteter. Og inne blant alle dem jeg tok opp fant jeg meg selv.

Det lukta så godt i butikken. Nesen min vibrerte og sendte fine signaler til lillehjernen og resten av mitt tanketomme hode. Lukten seg inn i nesen og ut av ørene. Deilig. Jeg synes ofte røkelse kan bli litt mye når det fyres opp. Av og til dominerer en røkelselukt rommet litt vel mye og jeg vil helst ut i den gode friske luften iblandet eksos utenfor. Men slik var det ikke her i denne butikken. Det var mer en duft enn en lukt. En anelse vakker kjemi fløt rundt i rommet og blandet seg med surret av kunder og ting. Nydelig.

Jeg fant det jeg skulle ha og gikk for å betale hos damen bak disken.

Da så jeg hvor godlukten kom fra. En pent designet dispenser som slapp ut akkurat nok duft i rommet til at det ikke ble for mye. Jeg stoppet opp og kikket på alle variantene av aroma de kunne tilby. For dette var aromaterapi stod det. Happy Vibes Mist. Total De-stress Bath Oil. Sleep Better og mer til.

Da så jeg firmanavnet til produsenten og alt ble ødelagt.

Forbanna fantasi.

En ny aroma blandet seg sammen oppe i hodet mitt.

Her er det en kaptein på ei ferje som har sett seg lei på at unge Warholm ikke gidder å skifte sko etter at han har løpt i mål et eller annet sted. Det er jo vanlig at det er forbudt å røyke inne, og ganske vanlig at du ikke kan ta med deg hunder inn i en kafe på ei ferje. Men. Men. Men. Det er ikke vanlig å iverksette et forbud mot piggsko. Kanskje hekkeløperen hoppa over hekken på ferja uten å løse billett. Kanskje det bråker noe inne hampen når han springer og varmer opp på et bildekk av metall. Kanskje han setter merker i parketten i kafeen. Ikke vet jeg hvorfor skiltet er satt opp. Men det gir jo en pekepinn på at denne hekkeløperen har hytte et eller annet sted i Kragerøs vakre skjærgård. Men hvilken vet jeg ikke. Får speide etter oppfliste brygger.