Gufs fra fortiden. For eit bel tebage va eg ei sannes. Grævla løye va det. Litt viare gjekk d, te stavanger å siddisane. Ein heil hau a di. Di va øve alt. Akkurat som di bodde der eller noge.

Nei, det vakke Stavangerdialekten som var et gufs. Selvom det et…nei. Det vakke den.

Ei heller minnet om alle de søte damene som på mitt spørsmål en gang på 80 tallet svarte så høflig,- “E dansakjemegasta….” Ei heller småungane som utenfor verneplikts brakkene stod å ropte,-

“Marine, marine, me tyddebær i tryne,”. Nei, dette var skremmende skummelt. På et seminar i Stavanger forstod jeg som vanlig ingen ting av hva som foregikk på tavlen der oppe. Hodet svevde av sted og øynene flakket, de kikket litt innover og litt utover. Og litt rundt om kring, opp i taket, sakte saumfaring av rom og vindauge. OG DER!    DER!     DER STOD HAN!  SPØKELSESKLADDEN!

Skumlingen fra barndommen, han som Mikke Mus ofte kjempet mot. Han som gjorde at jeg fylte opp tomrommet under sengen med sement og knallskudd. Han som  gjorde at døra måtte stå litt ekstra på gløtt. Og der i Stavanger så jeg han igjen.

På balkongen utenfor vinduet til møterommet…… Stilig. Møtet ble ikke så kjedelig etter det. Spøkelseskladden så lyset første gang i 1939 og ble tegnet den gang av Floyd Gottfredson. Han var et spøkelse på jakt etter verdensherredømme. The Phantom Blot. Skumle minner. Han har skremt generasjoner av barn, akkurat som kokt torsk………