“Hei!”. En liten stemme visket fra bordplaten. “Hei!” visket den igjen. Jeg så ned. “Hei”,- sa jeg tilbake. Så staks at det var en tvillingsjel og vi “bondet” med en gang. Intuitivt vennskap ved første blikk. “Hei”, svarte jeg. “Jeg heter Tomm”, sa jeg. “Hva heter du”. “Tor” svarte han.

Seminar er lærerikt og gøy. Spesielt når man forstår hva der tales om. Dette seminaret  var ikke lærerikt og gøy. Jo, det var jo lærerikt og gøy, rent bortsett fra at jeg kjedet meg og ikke forstod en dritt. Men jeg holdt fasaden. Satte øynene i powerpointen og så ut som jeg var der. Helt til jeg møtte Tor. Han sa et lite “Hei” nede fra bordflaten.  Tor Visi hette han, med eget navneskilt og greier. Han skjønte heller ikke noe av det som ble gjennomgått. Det var noe datagreier. “Kan jeg spandere en kopp kaffe?” spurte han. “Takk som byr”, svarte jeg. Og siden han hadde både briller og kopp var det bare å ta tak i hanken og

“Hei, skjønner ikke du heller noe?” ble det hvisket fra sidemannen.

følge med. Vi reiste oss stille for ikke å vekke nerdene. For dem var all dataarkitekturmatematikk informasjonen en ut av kroppen euforisk opplevelse . Men vi listet oss bakover i salen og Tor stoppet ikke før han hadde stilt seg opp under kaffemaskinen. “Værsågod” sa han. “Om du gidder så bare trykk på knappen merket med SVART kaffe”, sa han.”Okei” sa jeg.  “Takk som byr”. Og etter noen kaffe og gurglelyder fra maskinen og et par veldig skumle nerdeblikk fra de bakerste radene, kunne jeg og Tor Visi sette oss ned og nyte kaffen sammen.

Og når man finner en slik venn, går liksom tiden litt fortere. Vi hang sammen resten av dagen og småpludret om alt og alle. Helt til klokka ble seks for da hadde Tor en Spa-avtale med vaskemaskinen. Men da var også seminaret ferdig, så det passet bra. Vi tok farvel.