“Noen som vet hva dette er?” Barnebarnet fant noen underlige små esker i bunnen av en pappkasse. Hver av de små litt underlige eskene inneholder 2 sammenhengende spoler med noe som ligner limbånd, bare uten lim. Båndet kan snurres fra den ene spolen til den andre, og så tilbake igjen. Men det tar tid og er tungvint og gir ingen mening. Limbåndet uten lim kan lett dras ut av sin beholder, men er vanskelig å få inn.

Jeg er jo fra prehistorisk tid så jeg vet hva dette er. “Det er Spotify fra 1985” sa jeg. Akkurat som bokhylla er Storytel er disse små eskene man kaller kassetter en fryktelig langsom og svært manuell versjon av Spotify. For vi hadde spillelister på 80-tallet også. De var laget av andre og vi lastet dem ned gjennom innboksen, eller postkassa oppi gata som noen kalte den. Hver måned kom den inn i vår stue. Denne pre-definerte spillelista med rytmiske herligheter. Vi satt den på og hørte den gjennom. Fra start til slutt. Og så litt spoling. SSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSS og på an igjen. I 1985 var jeg 22 år og akkurat flyttet inn med ho som sover i rommet bak meg. Vi abonnerte på Mr. Music. Og akkurat i det vi var dritlei av november kassetten kom desember utgaven. Så stod vi der i stua, med skulderputer, høyt hår og fargerike klær. Maya holdt rytmen. Jeg ikke. Slik gikk de 30 neste dagene til ny kassett kom.