Et liv har gått tapt. Et lite liv, men et liv. En liten fugl led en grufull død på hytta vår. Den har flydd ned i pipa, inn i peisen og aldri funnet veien ut igjen. I skrekkslagen panikk har denne lille skapningen virvlet opp sot og aske med sine vakre små vinger. Den har bakset og sett friheten gjennom peisglasset før alt støvet i nebbet og lungene har stanset pusten. Den lille fuglen landet for aller siste gang inne i vårt ildsted. Den så fredelig ut der vi fant den. Men vi forstod den hadde ingen rolig død. Et liv var gått tapt. Et verdifullt liv. Og hvem andre enn mine to små barnebarn viste dette livet den siste ære. De fant fram de gode tankene. Medfølelsen, omtanken, tristheten. Følelser som ofte er vanskelig å finne. De ønsket å forlenge denne fuglens liv i deres egne tanker. Og tankene deres kom naturlig i møte med dette bittelille livet som hadde slutta. Det var godt for en enkel sjel å se. De gravla den lille fuglen på en liten knaus med utsikt utover Korsvikfjorden. Der ligger den. Der den hørte hjemme. De små energiene til den bitte lille fuglen lever videre. Den lever videre i minnet vårt og den lever videre i auraen rundt hytta.

Hvil i fred kjære fugl.