Jeg gikk til jobb i dag. Ikke hele veien og heller ikke halve veien, men sånn ca halvparten av halvveien. Fra Bjørndalssletta til jobben. Forbi Fylkesmuseet med alle sine bygg og spøkelser. De har snaua skogen der. Fint og luftig blir det og utsikt får vi, fra grusveigangsykkelstien som snor seg forbi disse laftebygde husene og videre forbi alkoholavvenningsklinikken med opp- og nedadgående beboere. Når havner jeg der mon tro. Men det var denne skauryddinga.

Massakreringa av stolte trær. Halshugde osper og eiker. Hele trefamilier radert vekk. Fryktelig for disse flisfylte jordens beboere. Men! Men! Det var en stubbe der som smilte til meg. Lykkelig rot uten stamme. Endelig kan han se lyset. Stilig. Jeg gikk ned skråningen og tok bilder og hilste på. Jeg smilte tilbake og slik oppstod det kontakt. Jeg fikk noen stubbe venner. De var halshugde, men lykkelige.

Forbipasserende så derimot nervøst ned på meg og satt opp farten.