Like utenfor hytta traff jeg min sjelevenn.. Det er rart hvordan blikk møtes i forbifarten. Tilfeldigheten gjorde at våre blikk møttes. Litt regn, varme og generelt dritvær førte henne frem i lyset. Jeg gikk der for noen dager siden og da så jeg henne ikke. Men i dag, – lykkedagen, var hun der. Og tenk! Hun gjengjelte blikket. Fin og ven i ansiktshuden. Noe mer hardbarka på resten av kroppen. Hun hadde long lashes, fyldige lepper og var helt nesefri. Hun så egentlig litt bisk ut, men det er vel bare sjenanse, tenkte jeg.

Vi fant tonen og har hengt sammen siden, hun hilser på meg hver dag nå. Men desverre ser det ut til at hun eldes fort.

Og ja, jeg er en sopp.

PS. kona syns jeg er en utro jævel