Noen slo på mørket igjen. For noen dager siden ble de fleste av galningens ofre gravlagt. Masse fine ord, vakre handlinger og vakre steder har glimret foran meg i TV-ruta. Nye tårer.

Dokumentarprogrammer dukker opp. Noen står frem mens andre tar et steg tilbake. Sjebner deles og sjebner skjules. Og så har det skjedd. Uvirkeligheten blir virkelig. En sindig sørlending feller nok en tåre for andre. Massemorderen i Oslo og Utøya traff ingen jeg kjenner, men traff meg allikavel.

Og nå på nytt. Og nytt. Venner jeg har. Gode venner jeg har og som jeg føler for, kjenner noen. Kjente noen. De kjenner dem ikke lenger for de er ikke her. De ble skutt. Gudd for et ord. Han ble skutt. Hun ble skutt. Henrettet. Det har skjedd og vil kanskje skje igjen. Andre steder i verden skjer det oftere. Galninger finnes. Og noen steder er det galninger som lager reglene. Men virkeligheten i Norge er jeg stolt av. Håper vi sammen har blitt litt mer virkelige. Være virkelige til stede for hverandre. Gi en klem med mening. Og gi noe av overfloden til andre.