Litt trøtt er man jo om morgenen. Slow motion, tassende rundt med sprengt frisyre og meldugg i øyan. Og av og til varer denne følelsen hele veien gjennom frokosten og ut over dørstokken i ytterdøra. Og slik var det en dag her i uken. Jeg kom meg ut og kikket rundt. Sløv i haue, bein og arme. Øyan var ennå disige etter søvnen. Morgendis var det også hengende over Strømskanalen og inn over Drangsvannet. Jeg tusletasset ned  til sykkelbroa over kanalen. Gudd å gudd å gudd. Disen i øyan letta. Disen over vannet overtok. Fra broa hadde jeg utsikt inn i evigheten. Inn i uendeligheten. Naturen hadde laget et mesterverk til meg. Tidemann og Gude lagde slike bilder. Stum stod jeg der. Så uendelig vidunderlig vakkert. Kvalitetstid på broa. Jeg levde i nuet og nøt en stund. Så gikk jeg etter kameraet. Når jeg kom ned igjen var det fortsatt som et maleri. Vakkert komponert med skyer lys og skygge. Dramatikk og romantikk i samme bildet. Det manglet kun det lille ekstra i komposisjonen. Den lille detaljen som forsterker alt annet.

Og så kom svanene.

Fortsatt takk til mitt Canon Powershot SX210 IS. Etter nesten et år i lomma og bilder hver dag funker det ufattelig bra. Lite, godt, lett og fantastisk. Tenger du et slikt kamera sjekk. http://www.testvinnerene.no/2010/06/canon-powershot-sx210-is/