Jeg sitter her aleine, har gjort det lenge nå. I hvert fall en time. De andre sover ennå. Fordøyer litt ekstra ribbefett og fenalår, ispedd nystekte fiskekaker og sylte. Men snart må de opp for det er mer næring i vente. Det er obligatorisk julefrokost med familie og alle må opp og spise før vi skal til julelunsj med familien. Seinerer er det full fin fantastisk familie middag for tredje dagen på rad. I år er vi mange samlet. Jeg er priviligert.

Men i mitt privilegium tenker jeg  fortsatt på alle de døde fra Utøya. De er for alltid vekk fra middagsbordet, selvom de er for alltid invitert. Og alle andre som plutselig ikke kan fylle gjestelisten på grunn av en eller annen tragedie. Kjenner du noen som har det vondt nå, så del av ditt privilegium.  

Ja, jeg er priviligert. Familien min er priviligert. Vi deler mye med hverandre. Vi er mange. Vi synger og er sure. Vi spiser og er glade. Vi krangler og sliter med lego. Svigerfar sover i sofaen mens nevø og barnebarn lekesloss på gulvet. Jeg er priviligert. I går gikk jeg, sammen med sønn og barnebarn en kveldstur i sidelengsregn og kald vind. 5 flotte kilometer i påtrengende klissblaudhet. Gudd for en fin tur. Jeg er priviligert.