En helt vanlig dag. Tiden flyr. Dagene løper fra meg. Får ikke tid til noen ting. Skulle ønske jeg fikk mer tid. Tidsklemma. Tidstyv.  . . . . . . .

Vi er aldri fornøyde. Vi ser alltid et mål der fremme, og med skylappene godt trukket inn skaper vi vår egen lille uendelige korridor i virkeligheten mot mål vi egentlig aldri når. Vi ser ikke til siden. Vi ser ikke nå. Det hender vi snur oss og ser tilbake på tider som var perfekte. Men nå, akkurat nå, ser vi bare fremover og venter på det spesielle. Det ekstra ordinære. Men det skjer jo hele tiden. Det spesielle. 11. juli var en helt vanlig dag i mitt liv. Men det var også den eneste gangen jeg fikk oppleve akkurat den dagen. Og den var fin.

Lage trapp med Lucas. Fotografere min kone gjennom vinduet. Se svaner som flyr langs bølgetoppene. Se måker som svever perfekt. Se strandkrabbeklør i solnedgang. Gå i byen med Wanida. Trøste en snublende Isabella. Si hei til Sa på butikken. Vinke til taubåten. Myse på sildemåka. Nyte en blomst. Ha Stian på hytta. Hente Silje på bussen.

En helt vanlig dag som er helt spesiell.