Laster og lyster. De forfølger oss hele livet. Vi biter negler, peller nese, sugler, røyker, suuper eller banner. Vi har våre laster. Vi har våre lyster. Og de kommer og går. Vi klarer å slutte med en for å ta opp en annen. Noen er lengre enn andre. Og lastene våre lager små dårlige rom av samvittighet i hodet. Vi vet at en last er noe som burde bli tipvi ikke burde ha. Men vi står på og beviser vår uperfekthet. Lasten blir værende til en dagda  vi plutselig lar den gå. Vi er merkelig bygd vi mennesker. Mine kamerater og min familie og alle mine facebook og bloggvenner har helt sikker masse ulike laster. Vi har det alle for oss selv. Vi deler ikke våre laster. De er personlige. Jeg har også mine laster som drar meg vekk fra perfektstempelet. Men jeg forsøker å leve et liv som er bevisst. Min kone har lært meg at jeg lever akkurat nå. Ikke for 10 minutter siden, og ikke om 10 minutter. Men akkurat nå. De som kjenner meg vet at jeg har hatt mine prøvelser og mine laster. Men det hjelper å leve nå.  – . Jeg prøver, og laster og lyster er flyktige. De kommer og går mens jeg er. Rart hva man kan tenke på etter en tur til Montêr.