Hakke peiling på hva den heter. Men reddik smakte den.

Et interessant spørsmål for noen. Kanskje ikke for RimiHagen og hans like, men for en underbetalt sulten skogstusler som meg er det nyttig. Fredrik, min nesten allvitende kollega, tok ansvar og ringte Lillesands naturlos nr. 1.,- Jorunn Årstøl Stålsett. Hun sa ja med engang og sist mandag dro Fredrik og meg og Supansa og Wanida til skogs med egen los. Vi tygde på nyper og gress, vonde bær og gode bær. Tang og trær. Det ble så vanvittig mye informasjon etter hvert at hodet ble fult og kroppen kald. Men vi lærte litt. Om sopp og trær og konvallens farlige bær. Stilig. Og ser du en stakkar i vannkanten en dag med hue i en haug med tang så er det meg.

Gnafs i deg litt Sukkertare.

Sukkertare finner du på beskyttede steder langs hele kysten. Bladet er udelt båndformet og kruset langs randen, med småbølger på selve bladet. Det er tynt og skjørt, og rives lett i stykker. Foretrekker lune steder. Når bladet tørkes skiller det ut et sukkeraktig stoff. Smaken minner om peanøtter. Unge stilker smaker godt rå. Skyll bladene i ferskvann og tørk dem i sola. Oppbevares i tette plastposer. Stek de tørre tarebladene i olje. Drysses med sukker før servering. Spises som snop.