Jeg er ingen sosial mann. Jeg kjenner de jeg kjenner og har ikke så mange venner. Og når et nytt bekjentskap ber meg på tur til å treffe nye bekjentskaper på et sted jeg aldri har vært før, om ting jeg ikke har lov å snakke om blir jeg naturligvis sørlands-skeptisk. I en godt brukt svart audi-gjengbil knatret vi på piggdekk inn til Tønsberg. Der tok vi til høyre og kjørte mot verdens ende. Heldigvis kom vi ikke dit. Verdens Ende? Mye fiselukt der tenker jeg. Nei vi stoppet i Sandøsund på Hvasser. Et lite flott og fint forlatt sentrum med fiskemottak. Hvasser går i dvale om vinteren. Hvasser, også skrevet Vasser, er den  nest største øya i kommunen Tjøme i Vestfold.  Her mesker rikingene seg med svaberg, sommerhus og skjærgårdsjeeper i noen korte sommermåneder. Nå var det mange svarte vinduer som tittet tilbake på meg. Jeg humret lett når det på den fineste tomten i dette millionæridyllstedet stod en hytte med anneks. Kanskje 10 m2 til sammen. Kult å være konge der. Men på Hvasser gjorde jeg nye bekjentskaper. Usosiale skogstusleren Tomm ble kjent med Anja, Anita, Harald og Torhild. Jeg er glad jeg ble med. Og Hvasser er flott, også i November.